Piggdekk. Og wattmåler!

Skal man trene og/eller pendle utendørs igjennom en norsk vinter så MÅ man ha piggdekk. Jeg blir helt oppgitt over hvor mange som jevnlig tar risikoen på å sykle piggfritt når det er glatt ute.

Og hvorfor gjøres dette? Jo, fordi det ruller fortere!... 

Det er jo virkelig helt koko. Fordi man ikke klarer å akseptere at piggdekk ruller litt saktere så tar man risikoen på et kragebensbrudd eller verre for at snittfarten skal våre 3-4kmt høyere. Det er nesten rart at det i det hele tatt er lovlig å sykle uten piggdekk når det er glatt ute. Hvorfor de samme syklistene gidder å sykle med hjelm på sommeren når de trener kan man lure på?... 

Nå er det sikkert en luring som påstår at han har såpass god teknikk at han klarer seg helt fint igjennom vinteren uten piggdekk. Men disse smartingene må holde seg innendørs i svært mye vintervær, og/eller tilpasse rutene sine i stor grad etter forholdene. Prøv å sykle ned fra Tryvann når det er skikkelig glatt, som det jo er ganske mye der i løpet av vinteren, og man vil ende opp i grøfta med knukket kropp og kan si farvel til sykkelsesongen 2017... eller verre. Dette er enkel fysikk. Når et gummibelagt sykkeldekk skal forsøke å svinge på is så skjer det ganske enkelt ikke så mye... den fortsetter rett fram.

Mine Schwalbe Marathon Winter sitter bra igjennom vinteren

Heldigvis finnes det en "løsning" for de som er så datafikserte og tallforfengelige at de ikke klarer å fri seg fra tvangstankene om at man blir en dårligere syklist fordi man sykler saktere på piggdekk: Wattmåler!

Installer en wattmåler på vintersykkelen og drit i farten. Skift fokus fra implisitt treningseffekt ved å kikke på farten din og fokuser heller på faktisk treningseffekt ved å sykle etter watt.

Om du syklet til jobb med 230 snittwatt og 30kmt i august på sommerdekk så sykler du faktisk bedre i januar med 250watt selv om snittfarten kanskje bare er 26kmt!

"Jernhesten" med Stages wattmåler

Og om du ikke har råd, eller synes det er verdt det, med en wattmåler på sykkelen bør du nok bare pakke bort Garmin'en og sykle/trene etter følelse ("perceived intensity"). Om du synes det føles hardt ut, så er det nok det!

Det viktigste er å få treningseffekt uten å risikere liv og helse! ;)

2016 sesongen... nedturer og oppturer.

2016 sykkelsesongen er nå definitivt over. Hjulene fortsetter forsåvidt å snurre rundt - men det blir med pendling og vedlikeholdstrening om dagen.

Det som ble kjennetegnende for 2016 var store nedturer og oppturer. Ikke bare på sykkelsetet, men også privat, noe jeg skrev om for et par uker siden. I det hele tatt en berg-og-dal-bane sesong som kanskje ikke ga det beste grunnlaget for god trening og rittresultater, men hvor jeg allikevel kom i perioder i god form, og jo også vant master-NM i klassen min.

Den største nedturen på sykkelsetet var trynet (bokstavelig talt) i Norgescup fellesstarten i Skien i slutten av April. Kanskje noe av det mest skumleste jeg noen gang har opplevd var øyeblikket rett etter at jeg falt, da jeg kjente at jeg var i ferd med å svime av/sovne. Da rakk jeg akkurat å tenkte "kanskje jeg ikke våkner igjen" før alt bare ble tåkete. Det er vel kanskje slik det hadde vært også om jeg ikke hadde våknet igjen. Jeg rakk ikke bli redd for at det skulle skje, jeg rakk bare såvidt å tenke tanken. Men da bevisstheten ble koblet inn igjen på intensivavdelingen på sykehuset i Telemark kjente jeg en enorm lettelse for at jeg fortsatt var her!

Det første man gjør etter en ulykke? Ta en selfie.

Det ble en rekke mindre skader, men det gikk forsåvidt veldig bra iforhold til alternativet. Jeg var igang med trening et par uker etter ulykken, og det var faktisk sårene på bena/kneet som var det største problemet da jeg begynte treningen igjen... De arrene lever jeg med resten av livet!

Back in bizz

I perioden etter velten mot sommeren trente jeg ganske strukturert, iallefall til meg å være, og en av de store fordelene med wattbasert trening er at det er lett å måle fremgang. I tillegg var jeg nede på den laveste vekten (79kg) jeg har vært på siden jeg var ungdom... Det, kombinert med wattperser over hele linja, med bl.a. 517watt på 5min, og 412w på 20min, merket jeg godt også på sykkelen. Timingen for å komme i all-time form klaffet også godt med master-NM, noe som får beskrives som årets opptur.

Yay! Jeg vant.

Den andre store oppturen i år var sykkelferien i Spania den første uken i juli med en stor gruppe likesinnede. Jeg rakk vel egentlig aldri å skrive så mye om denne turen, men det var virkelig en fantastisk sykkelferie. Asturia-regionen vi syklet i var kanskje en av de flotteste områdene jeg/vi har vært i, og det hele ble kronet med monsterfjellet Angliru - som jeg rakk å skrive et par ord om her.

Dunker opp Angliru

Høsten ble en rolig periode, iallefall i forhold til sykkelaktiviteter, og det ble med et par rittdeltagelser, men mest egentrening. Var med å arrangerte Sagene Klatrekonge som var morsomt som alltid!

Nå er det pendling og vintersykling som gjelder. Det prosjektet med å holde vekta på et akseptabelt nivå så jeg kommer inn i 2017 med et bedre utgangspunkt enn tidligere! Jeg er forresten ekstremt fornøyd med vinteroppsettet på cx'n min om dagen - kan kanskje skrive litt om det senere,

Alt i alt så gir jeg 2016 en fire'er på treningen - sånn sykkelmessig. NM-trøye var kult det, og gøy å komme i ny all-time toppform, men ulykken på vårparten, og generelt litt for lite deltagelse på ritt og treninger trekker litt ned... Men det har sine grunner. Jeg ser positivt frem til 2017 og har planlagt påskeferie på Mauritius av alle steder... Sykkelen skal naturligvis med, så da har jeg noe å se frem til de nærmeste månedene mens jeg dunker rundt i snø, slaps og is!

Sykling som mentalterapi!

Jeg begynte egentlig å skrive ett innlegg som skulle oppsummere sykkelsesongen 2016. Men sannheten er at 2016 har vært et tøft år pga en privat situasjon som har påvirket alt jeg har gjort, også syklingen. Så det ble bare litt feil å skrive om sykkelopplevelsene uten å nevne at det har vært et litt spesielt år.

Uten å utlevere for mye detaljer kan jeg si at 2016 har vært et berg-og-dal-bane år, med større nedturer enn oppturer. På en slik måte at det har påvirket det meste i hverdagen, inkludert aktiviteter på sykkelfronten. For noen måneder siden tenkte jeg faktisk å legge ned både denne bloggen og klatrekongen.com, men har konkludert med at overskuddet kommer nok tilbake etterhvert - så da får heller aktivitetsnivået her være litt lavere enn normalt inntil videre.

Når det er sagt.... Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart å komme igjennom dette året uten syklingen.

Det er lys der borte et sted

Jeg kobler stort sett helt ut når jeg trener. Av og til er det kanskje en bestemt problemstilling eller tanke som ikke vil slippe. Men ni av ti ganger er hodet helt tomt og jeg tenker igrunn ikke på noe som helst. Hjulene ruller, verden glir forbi, bena jobber og pulsen slår.

Det er igrunn ingenting som løser seg. Problemene er de samme når man kommer tilbake som da man dro ut. Men tankene er nullstilt og man har litt mer energi igjen til å takle utfordringene.

For noen år siden snakket jeg litt med en syklist som hadde mistet sin kone pga sykdom, og han sa til meg nøyaktig det jeg kjenner igjen i år: "Jeg hadde ikke kommet meg igjennom dette uten syklingen." For ham var det en avledning fra sorgen. Han sa at han dro ut på timevise sykkeltreninger som hjalp han igjennom en tung periode.

Det kunne sikkert vært noe annet. En annen treningsaktivitet, meditasjonen, eller en annen hobby. Men når man først driver med sykling og man opplever noen tunge dager så funker det.

Hva 2017 bringer tar jeg imot uansett hva det måtte være men håper at ting blir bedre. Og om det blir det samme som i år og kanskje aktiviteten i ritt og skriblerier her på siden fortsatt blir under pari så kommer jeg til å holde hjulene i gang iallefall! Jeg er helt avhengig av det!

Pioneer wattmåler - bra alternativ til Stages.

Som mange andre hadde jeg ganske store problemer med min Stages watt-måler i fjor vinter og våren. Den tålte ganske enkelt ikke regn/slaps/vann... og jeg måtte med jevne mellomrom tørke den ut - og prøvde mye forskjellig løsninger for å gjøre den mer vannett... Men tilslutt måtte jeg sende den tilbake igjen til Bikeshop... "Make my power meter great again!"... Og de sendte meg en ny Stages - nå den andre generasjonen som har et nytt batterilokk. Så langt har den fungert helt utmerket - også i en del dårlig vær. Alt-i-alt er jeg godt fornøyd med Stages til tross for problemene - men hadde nok unngått første generasjonen. Solskinnssyklister derimot trenger ikke bekymre seg!

I vår kjøpte jeg også en venstrearms versjon av Pioneer wattmåler (fra powermeter24.de) som jeg har brukt på rittsykkelen i hele sesongen. Den er igrunn veldig lik Stages: En enkelt arm som skrus på - og den bare funker. Eneste lille forskjellen er at Pioneer sin har en magnet som må festes på rammen for å måle kadens. Der har Stages innebygd sensor, og er dermed litt enklere å bytte fra sykkel til sykkel. Jeg kjøpte Dura Ace versjonen - lenge leve forfengeligheten.

Jeg har da Stages (gen II) på cyclocross'en og har i høst brukt denne på de verste regnværsturene, og vil bruke denne også fremover i vinter til pendling/trening. Ser på Strava at det er jammen ikke mange andre ute på vinteren som har wattmåler! Husk at disse armene funker helt fint med mtb-pedaler/cleats - så armbasert wattmålere er supre til vintersykkel med vintersykkelsko!

Jeg har igrunn ikke så mye å si om Pioneer-måleren utover at den funker, ser bra ut, og har et mye mer robust/vanntett batterilokk en Stages! Pioneer reklamerer at de har mer avansert data enn andre (et eller annet med kraftmåling i hele tråkket), men da må man også ha Pioneer-computer noe ikke jeg er interessert i. Jeg nøyer med med den vanlige wattmålingen. Pioneer har også en komplett krankløsning om man vil ha individuell måling på hvert ben, men det er naturligvis mye dyrere. For detaljinfo om den komplette Pioneer wattløsningen se dcrainmakers artikkel. Merk dette var før Pioneer lanserte sin 'enklere' ett-arms produkt.

Jeg er iallefall meget godt fornøyd med Pioneer og kan også anbefale denne. Det har også vært betryggende å se at målingene mine ser veldig like ut på tvers av Stages og Pioneer. En grei kvalitetssjekk på at watt'en faktisk stemmer!

Noen bilder av min her:

Pioneer venstrearm wattmåler - ser identisk ut med en vanlig Dura Ace arm

Hjernen/måleboksen ligger på innsiden av armen

Magneten som måler kadens. Om man har større klaring enn på min Canyon ramme kan man teipe en annen magnet, som blir litt mindre synlig, imellom.

Mye mer robust og vanntett batterilokk

Ikke Edvalds feil at Alex ikke hadde godspurten!

Nå har jeg sett spurten fra VM fellesstarten fra Doha i ulike vinkler sikkert 20-ganger, og dette var ikke Edvalds feil.

La oss starte med bildet 200m før målstreken (200m-merket er under det hvite skiltet til høyre):

200m igjen til mål

Her er Alex på høyde med vinneren Peter Sagan, og ligger foran Mark Cavendish. Farten er rundt 64kmt med litt motvind.

Når man ser dette bildet kan man lure på hva Alex egentlig klager på? Han blir levert her med 200 meter til mål - herifra inn skal han klare å gjøre jobben selv. Om han er i form. I 2015 så vi Alex spurte med både 300-400m+ og vinne, så dette burde han kunne ta om han hadde hatt de samme bena!

Mellom 200m og 100m til mål går Sagan til høyre og må sykle i vind for å komme seg til fronten han også. Cavendish går igjennom midten og med bedre vindbeskyttelse har han høyere fart men får ødelagt seieren fordi han må stoppe opp da han runder Michael Matthews.

Med 100m igjen er Boonen i tet, Sagan kommer med større fart på høyresiden, Cav er i ferd med å sykle inn i Matthews og må derfor straks ta et hvileskjær og mister fart. Alex har gått ut på venstresiden, men har ikke klart å akselerere til høyere fart enn da han lå på hjulet til Edvald:

100m igjen til mål

Fra 100m til mål slukner Alex og må legge seg inn bak Edvald igjen, mens Sagan går fra å være én sykkellengde foran Alex på 100m streken til hele fire-fem sykkellengder ved passering mållinjen.

Mållinjen

Konklusjonen min etter å ha sett dette igjen noen ganger er ganske enkelt at Alex ikke hadde i nærheten den spurten han burde ha levert for å vinne løpet. Han ligger strålende til ved 200meter til mål, og da har han overhodet ikke noen grunn til å klage på at Edvald ikke gjorde en god nok jobb. Faktisk når man ser hvor mye vind Edvald tar, og at ikke Alex heller ikke klarer å passere ham før han slukner da han går ut til venstre, kan man faktisk lure på om ikke rollene burde vært byttet om!

Personlig synes jeg det er litt kult også at Alex tør å si det han mener, selv om han ikke leverte varene selv. Man skal være litt primadonna når man er spurter! ;-) Jeg tror også at Alex kommer til å vinne denne trøya en dag - han må bare finne fram bena fra 2015 igjen.

Hvordan trene i tidsklemma?

Hvordan kan man klare å bli god på sykkel når man har full jobb, kone og barn, aktivt sosialt program, og kanskje en håndfull andre hobbyer?

Så var vi her da. Høstens hektiske tidsklemme er godt i gang. Og om man ikke passer på så våkner man opp en dag 5kg tyngre og FTP 50 watt lavere og tenker "hva fae@#2n skjedde?"... Det går fortere enn du tror.

For noen uker siden var jeg intervjuet i Finansavisens sportsbilag som en av "de ekstreme", og delte noen tanker der om hvordan trene effektivt i en hektisk hverdag. Her er bilde av intervjuet - mulig det går an å lese:

For å utdype litt mer enn bare "drit i langturen" har jeg nå rasket sammen noen flere stikkord på hvordan få trent midt i en hektisk hverdag. Noen av punktene er det mye man kunne skrevet om, så dette blir kortformat:

- Ikke planlegg dagene du skal trene. Planlegg dagene du ikke skal trene.
For min egen del var dette steget en viktig holdningsendring for å øke treningsmengdene. Du må snu treningsmentaliteten 180-grader. Skal du bli god må utgangspunktet være at du skal trene hver dag. Det er hviledagene som er unntaket som du kan legge inn i kalenderen. Blir enklere for dine nærmeste også... da slipper de å lure på om du skal trene... for det skal du.

- Orienter treningsprogrammet ditt rundt kort(ere) økter med høyere intensitet, fremfor langturer/volum.
Om du f.eks. "bare" har ti timer i uken til å trene, så kan man ganske enkelt ikke bruke mesteparten av de timene på rolige turer om du skal bli bedre. Bli god på harde treningsøkter på under en time. Mye er gjort med 10min oppvarming og 4-5 harde drag opp en bakke.

- Tren når ingen andre gjør det.
Om du så må ut kl 05:30 eller kl 22. Det eneste som stopper deg er dine egne mentale barrièrer. Både nattsykling, regnsykling og vintersykling er ingen problem med riktig utstyr. "Det er mørkt!" Så kjøp et lys. "Det er kaldt!" Ja så ta på en jakke.

- Legg deg tidlig slik at du kan stå opp tidlig.
Helgetrening kombinert med familie er på sikt kun mulig å få til om man får unnagjort treningen tidlig om morgenen. Da kan man ikke sitte langt utpå kvelden med hodet langt nedi en vinflaske. Nei, da må man ta seg et glass vann, pusse tenna, og komme seg i seng klar til en kvalitetsøkt null-sju-nullnull.

- Ikke tøy ut.
Dette var noe man drev med på 80-tallet, som vi ikke har tid til lengre.

- Ha orden i tingene dine. Bruk maks fem min fra din bedre halvdel sier "ok" til du sitter på sykkelen.
Alle sykkeltingene f.eks. i en kasse/skuff. Å begynne å lete etter pulsbelte eller sykkelskoene er utilgivelig tidssløsing.

- Dropp sykkelvasken når du kommer hjem. Kattevask og olje så har du mer tid til trening.
Kost bort møkk, spray litt olje. Tar to min. Kast klærne i vaskemaskinen, ta en rask dusj - og først da kan du stoppe klokka. Dette er litt av grunnen til at jeg selv har en treningssykkel jeg ikke bryr meg så mye om til dårlig vær/pendletrening, og en rittsykkel til godværstrening og ritt. Om jeg skulle brukt tid på å vaske sykkelen hele tiden hadde det blitt mindre trening.

- Ikke dra noe sted uten å ta med sykkel.
Sykkelen er en del av familien og man lar ikke familiemedlemmer være alene hjemme når man skal på tur eller ferie. Kjøp en sykkelkoffert og bli vant til å ta sykkelen inn/ut (gjør det selv på ca ti min nå). Fly er ingen barrière. Faktisk blir ferien eller jobbreisen mye bedre med sykkelen - kombinér litt sightseeing og trening.

- Når familien skal et sted, så kan du sykle dit.
Skal du i en barnebursdag i Asker på søndag? Du kan sykle ut og kona tar barna i bilen. De har sikkert en dusj du kan låne. Skal familien på helgetur til Sandefjord? Dra en time før de på sykkelen så møter du de der!

- Dropp styrketreningen
Det tar ganske enkelt for mye tid ifht hva man får igjen for det. Prioriter tid på sykkelsete.

- Trén tur/retur jobb
Du skal kanskje på jobb uansett - så hvorfor ikke likeså-godt sykle? Da blir formen bedre og du får stjerne i boka fra Miljøpartiet de Grønne. Kanskje du kvitter deg med litt overflødig fett også som gjør at du sykler opp til Tyrvann noen sekund raskere!

Fem ting jeg elsker med min Canyon Ultimate!

Jeg har fått en del spørsmål om jeg er fornøyd med rittsykkelen jeg kjøpte i vår - Canyon Ultimate CF SLX 9.0.

Kort fortalt: Ja, er jeg meget godt fornøyd, og kan gå god for at dette er en fantastisk bra sykkel. En vinnersykkel på alle måter.

Canyon er riktignok litt kontroversielt ettersom forretningsmodellen er å selge fra internett direkte til konsument og dermed hoppe bukk over hele distrubusjonsleddet, sykkelbutikken på hjørnet. Du risikerer derfor at noen hæsjtag'er alle Instagrambildene du legger ut av ditt nyinnkjøpte vidunder med #supportyourlocalbikeshop, #rule58 e.l. Men, når det er sagt, så gjør dette at Canyon kan tilby svært konkurransedyktige priser. Spørs jo om ikke dette er en uunngåelig trend også. En trend jeg selv kastet meg på først med innkjøp av en Canyon cyclocross til pendling- og vintersykling, og i vår med innkjøp av Canyon Ultimate CF SLX 9.0 til trening og ritt.

For å gjøre det litt enkelt her har jeg her fokusert på fem ting jeg er skikkelig fornøyd med:

1: Elegant aero-cockpit

Om det betyr noen sekunder pga lavere luftmotstand vet jeg ikke, men det ser bare så sinnsykt bra ut! Integrert stem og styre er skikkelig elegant, og jeg kjøpte også med Canyon sitt Garmin feste slik at Edge'en min stikker ut rett foran styret. Pent! Omtrent det første jeg gjorde etter at jeg satte sammen sykkelen i vår var å kutte styrerøret for at det ikke skulle stikke opp!

Nyyyyydelig

2: Lette og stive lavprofil hjul fra Mavic... Mavic Ksyrium Pro Exalith SL

Om det er en ting jeg har blitt fordømt lei av så er det å stresse med lange ventiler! Herlig å slippe å tenkte på å kjøpe riktig lengde og/eller styre med ventilforlengere. Uansett så sykler jeg fellesstarter og misliker å være i brudd - så jeg har ingen behov for dype aerohjul. Skal man først være aero kan man jo bare bøye albuene og dra inn knærne - da er man plutselig aero samtidig som man ser proff ut! ;)

Ikke egentlig så mye å si om disse Mavic hjulene utover at de er dønn stive og skikkelig lette (1355g). Jeg måttet file bort hakk i bosset sist jeg byttet kassett (satte på 11-25 for å føle meg raskere), men det er ganske vanlig, og i sum virker kvaliteten å være veldig bra. Har kjørt i en rekke hull, bl.a. hullet som fikk meg på sykehus i vår, og grusveier - og de er fortsatt helt rette.

Bremseflaten på hjulene er litt spesiell - Mavic kaller det for "Exalith bremseflate" som betyr at den har en ru overflate. Hjulene kom med egne Mavic bremseklosser som skal benyttes. Ulempen med Exalith er at når man bremser lett så lager det en lav hvinelyd som jeg har lest at noen synes er irriterende. Men den store fordelen er dette bremser skikkelig bra i regnvær. Faktisk merker jeg ikke så veldig stor forskjell om det er tørt eller vått på hvor bra bremsene tar. I sum synes jeg disse er helt suverene.

Mavic hjul med Exalith bremseflate. Dette funker.

3: Dura ace kaliperbremser

Altså, ikke skivebremser. Jeg trodde ved inngangen til 2016 at skivebremser ville ble den nye standarden også på landeveissykler. Det tror jeg ikke lengre. Delvis pga at det ble stoppet på World Tour nivå, men også etter å ha testet skivebremser på cyclocrossen. Man har mer kontroll i regnvær med skivebrems, men det er så mye styr med å holde skivene rene samt at det gjør det mer stress å reise med sykkel - noe jeg gjør ofte - så jeg klarer meg meget bra uten. Har hatt hylende skivebremser på cx'en så mange ganger nå at jeg er svært glad jeg slipper dette på denne og! Og lets face it: Det ser jo dass ut på landeveien i forhold til vanlige kaliperbremser.

Holder meg til gammeldagse bremser. Dette funker og!

4: Mekanisk Dura Ace gear

Altså, ikke elektrisk. Elektriske gir har jeg alltid synes forsøkte å løse et problem som ikke eksisterer. Dura Ace mekaniske gir merker jeg forsåvidt ikke så veldig mye forskjell på fra andre mekaniske girgrupper, som 105 og Ultegra, men den er kanskje ørlite bedre følelse av presisjon. Så langt helt feilfri. Og ser jo bra ut!

Elektriske gir er dyrere å kjøpe, veier mer, dyrere å vedlikeholde og bytte deler på, litt mer styr å ta fra hverandre når man skal ut og reise, og man må lade batteriet. Når jeg har feilfrie mekaniske gir ser jeg virkelig ingen grunn til å "oppgradere". Meget fornøyd med mekanisk - som jeg har vært i mange år!

Gammeldagse gir... Dette funker også!

5: En feiende flott ramme!

Smaken er som baken. Jeg synes denne ser bra ut - og det var derfor jeg kjøpte den. Ganske enkelt igrunn!

Head-turner.

Og den er min.

MTB-finalen i OL kommentert i senk

Sensommeren er en flott tid å bevege seg inn i marka på, og jeg gjorde nettopp dette på lørdag da jeg forvillet meg inn i skauen på cx'en. Og kanskje var det nettopp gjørmespruten i ansiktet og de sleipe røttene som forsøkte å sende meg ut i grøfta som gjorde at jeg heller ble inne på søndagen for å kose meg med MTB-finalen for herrer i OL....

Ekstra morro med MTB-finalen i OL var spenningen knyttet til om Peter Sagan ville klare å hevde seg mot terrengspesialister som Nino Schurter og Julien Absalon! Uten noe seeding startet Sagan helt bakerst, men syklet meget sterkt og beveget seg helt opp blant topp-tre tidlig i løpet! Imponerende!

Så skjedde det noe helt tragisk. MTB-finalen ble ødelagt.... Av håpløs kommentering!

Peter Sagan punkterer og siger bakover i feltet mens han kikker ned på sykkelen med jevne mellomrom! Drama drama! Et av rittets mest spennende øyeblikk!!.... Hva sier kommentatorene? Ingenting... for de får det ikke med seg (!)... Ca fem minutt senere, et nærbilde av Peter Sagan vises på skjermen.. "Der er det en som har punktert!"... Noen minutt senere igjen et nærbilde av tetgruppen... "Det kan se ut som om Sagan er blitt hektet av"... Noen minutt senere igjen et nærbilde av Peter Sagan stående i depoet mens mekanikeren bytter hjulet hans... "Det ser ut som om Sagan har punktert!".

Jeeeeeeeeeezus.

Øyeblikket TV2's kommentatorer endelig registrerer at Sagan har punktert... :-/

Fra dette tidspunktet var det faktisk vanskelig å konsentrere seg om løpet. Jeg husker knapt hvem som vant, for gullmedaljen går til TV2 for verdensrekord i håpløs kommentering.

Uttover Sagan-situasjonene, her er et par andre tilfeldige gullkorn fra sendingen. (Fant ikke navnet på TV2-dude'en som var hovedkommentator, men Lene Byberg var side/ekspertkommentator.)

TV2-dude'en: "Hva er 1x11 og 1x12, og hvem har hva?"
Byberg: "Det er om du har 11 eller 12 tenner som minste tannhjul på kassetten." 

TV2-dude'en: "Er det en nedre vektgrense på MTB slik det er i landeveisykling?"
Byberg: "Nei"
TV2-dud'en: "Nei, men sikkert greit med litt vekt på sykkelen nedover, så den ikke spretter rundt." 

TV2-dude'en: "Gunn Rita kunne ikke delta i Athen 2000 fordi hun var gravid, var det ikke?"
(ikke stemte det med graviditeten, og Athen-OL var uansett i 2004) 

TV2-dude'en: "De har vel spesialsko til terreng som er myke?"
Byberg: "Det er karbon i skoa"
TV2-dude'en: "Ja, med gummiknotter under da?"
Byberg: "Ja"
TV2-dude'en: "Men de bruker vel klikkpedaler?"

TV2 skal ha mye cred for å ha promotert sykkelsporten de senere år, og monsterkudos for det, men det bør være mulig å oppdrive en kommentator som har en viss minimumskunnskap om sykling og gidder å følge med på rittet han/hun skal kommentere!

Om det der med 1x12 stemmer så er forresten cx'n min 1x12 siden jeg har på en 12-28 kassett! :-)

Øyeren Rundt 2016 - forsøkte å forsvare trøya.

Først må jeg følge opp mitt forrige innlegg med litt info om hva som skjedde forrige helg med min far...  Han havnet midt i en styrke-11 storm (hakket før orkan, med ca 9-12m bølger og 56knop/29ms vind) og jeg brukte hele lørdagen på å kommunisere med Britisk Kystvakt som ledet redningsoperasjonen, og kommuniserte også utpå dagen direkte med pappa via hans tracker som gjorde at han fortsatt klarte å sende tekstmeldinger. Han ble plukket opp lørdag kveld etter ca 12-timer av skip som kom til unnsetning, og har nå kommet trygt frem Canada. Redningsaksjonen kan leses om på Facebook-innlegget som vi oppdaterte fortløpende forrige helg. Ellers har han kommet med et par oppdateringer etterpå som kan leses på Facebook-siden hans. Kort fortalt så var det en dramatisk slutt på roturen over Atlanteren, men som heldigvis endte bra! Jeg har forresten aldri vært så interessert i vær og vind som etter at jeg begynte med Strava - og den dagen jeg får 29m/s medvind opp Tryvann så tar jeg KOM'en der piece of cake!

Så fra redningsaksjon i Nord-Atlanteren forrige helg skulle det bli mulighet til å teste NM-trøya i et sykkelritt denne helgen! Tidligere i uken satte jeg soleklar ny pers på 20-min watt-test (412w), så jeg hadde igrunn litt tro på en topp-plassering. Men så ble hele familien slått ut av omgangssyke, og hele gårsdagen (lørdag) lå jeg rett ut med en bøtte som nærmeste venn. Følte meg allikevel ikke så verst i dag morges, så tenkte egentlig bare at jeg fikk bli med og ta sjansen. (Her får jeg legge til at sist jeg var syk kolliderte det med Tyrifjorden Rundt, og der startet jeg med samme bære-eller-briste holdning - noe som resulterte i at jeg måtte snu på vei opp Sollihøgda og sykle en slags "bike of shame" tilbake igjen forbi hundrevis av deltagere på vei opp... trist og flaut selv om forklaringen var god...)

Øyeren Rundt har jeg deltatt på fire ganger tidligere, og løypeprofilen passer meg igrunn bra med en bratt knekker litt før mål. Jeg er derfor ikke spesielt interessert i å bli med på noe bruddforsøk, men heller bidra til en samlet flokk før siste bakken.

M30-39 med start rett før oss i førtiårskrisa

Å sykle med NM trøya jeg vant før sommeren forplikter litt - så jeg kunne jo ikke bare ligge bak og dasse. Holdt meg derfor stort sett i fremre del av feltet hele løpet og tok noen drag her og der for å bidra til å tette luker til de syklistene som så farlige ut. Forresten så vant jeg konkurransen om å ha det best festede startnummeret. Som vanlig. Tydeligvis ikke mange som har lest, eller husker, mitt innlegg om hvordan feste startnr som en proff! Hva er greia med å feste startnummeret langt opp på ryggen folkens? Den skal festes over lommene! Og åtte sikkerhetsnåler er tommelfingerregelen. Ikke en i hvert hjørne.. Da blåser den seg jo opp og bremser deg ned! (Og ser skikkelig amatørmessig ut i samme slengen!)

Pro. Tilogmed tatt krølle-trikset.

Er det ikke også pussig hvordan de svakere syklistene er lette å kjenne igjen utifra stil? Det finnes noen unntak så klart - som en av mine hårete lagkamerater fra Sagene beviste i dag. Men stildetaljene er små hint på hvem som er hot og hvem som er not. For eksempel den monstersvære rumpetasken, ass-saveren (i strålende sol...), solbrillene på innsiden av hjelmstroppene, hårete legger, de korte tennissokkene, eller startnummeret langt opp på ryggen. Kall det "give aways". Det er som å spille poker med noen som begynner å pannesvette (e.l.) når de byr høyt med en dårlig hånd. Når en av disse gutta rykker fra feltet i et desperat tv-brudd er det bare å sette seg opp og ta seg en slurk vann. De blir innkjørt før eller siden - ingen vits å gå all-in nå. Men! Når han med de små drikkeflaskene og de glinsende leggene støter, da gjelder det å følge med! Da kan man ikke sitte der og nyte utsikten over Øyeren knaskende på energibaren sin! "Alle mann til pedalene med litt hard wattdunking før det er for sent!"

Og sånn forløp rittet seg: Småstøting fra konkurrenter med varierende stil og snittwatt, og det var igrunn ingen brudd som fikk noe avstand å skrive om. Motvind siste halvdel av rittet inviterte heller ikke til alt for mange forsøk mot slutten. Så scenen var igrunn satt for å dunke opp siste kneika og rulle triumferende over mål! Here I come!

Her kommer klassen min dunkende... photo Ola Morken

Jeg syklet dermed også opp sistebakken i tet og var førstemann av en gruppe på fire mann før det siste litt lettere partiet til mål... Trodde egentlig jeg skulle få en luke der?... På innspurten var det helt slutt dessverre og jeg skjønte at det ikke ville bli pallplass da de andre glei ifra. Forsøkte å spurte men var stokk stiv og satte meg opp litt før mål - slik at et par andre også kunne få passere... værsågod. Nr 6 altså i master 40-44. Er det ikke typisk at det er MIN klasse hvor samtlige av dagens fem beste opp sistebakken (se dagens bestetider på Strava under...) er? Det ser ut som alle de beste på bratte knekkere er i akkurat min klasse... typisk. Gi meg heller noen daffe 30-39 åringer neste gang enn disse hæsjtag #førtiårskrisetreningsnarkomane!

5 raskeste opp sistebakken i M40-44...

Jaja, så fikk jeg brutt trenden med å bli enten nr 1 eller 2 i klassen min i dette rittet... Nr 6 er et bra resultat, og med dårlig oppladning så er jeg igrunn godt fornøyd! Morro å teste NM-trøya også - selv om den blafrer litt mer enn Sagene-trøya (forøvrig Alex Kristoffs unnskyldning for ikke å vinne etappe 2 i Arctic Race ifjor - så den unnskyldningen holder den altså).

Hadde dessverre litt hastverk i dag så fikk ikke deltatt i Rye's matorgie eller i for mye sosial small-talk med andre sykkelnarkomane. Godt vær og fantastisk matservering er nærmest blitt varemerket for dette flott arrangerte rittet! Men så trenger jeg kanskje ikke de vaffelene heller om jeg skal sykle opp sistebakken enda litt raskere til neste år! :)

Storm over Atlanteren!

I åtti-en (!) dager har pappa nå vært i robåten sin på vei fra New York til England. En 70-åring som ror alene i en robåt østover i Nord-Atlanteren høres for de fleste ut som galskap. Og det er vel kanskje ikke så langt fra sannheten. Ferden hans kan følges på Facebook-siden hans, og posisjonen hans oppdateres live hver sjette time her.

Posisjonen i skrivende stund

De første to månedene gikk ikke så veldig bra pga mye dårlig vær - som inkluderte at båten gikk halvveis rundt tre ganger, og den ene av disse gangen ble han kastet på sjøen men kom seg opp i robåten igjen. Han ble også nesten kjørt ned av et lasteskip som ikke hadde sett han på radaren.... Og med mye dårlig vær gikk det tregere enn planlagt. Han fikk også ødelagt satellitt-telefonen ganske tidlig pga saltvann som kom inn i båten, og dermed har vi ikke kunnet snakke med ham, og han har heller ikke kunnet sende bilder. Heldigvis har hatt et system til hvor han sender daglige rapporter og automatiske posisjonsrapporter. Det ene bilde vi har fra turen ble tatt av et Kanadisk Kystvaktskip!

Øst for Newfoundland et sted

På den positive siden så sender han over daglige rapporter imellom roøktene, som re-publiseres på Facebookgruppen, og til tross for en del motgang så er han igrunn veldig positiv og trives med utfordringen! Stort sett. Han ser mye naturliv, får rodd mye (digg for han...), og har fokus på oppgavene sine. Og de siste ukene har han vært heldigere med været og har virkelig fått fart på båten! Med god fremgang så er han nå faktisk over to tredjedeler på vei til mål, og nå er det håp om at han ankommer i månedsskiftet august/september, omtrent på ett-årsdagen til at NRK live-intervjet han (1:10:30) på 70-års dagen hans etter målgang Birkebeinerrittet hvor han fortalte om planene sine.

Det er mulig jeg er genetisk disponert for å påta meg ekstreme fysiske utfordringer, men så langt har jeg nok bare skrapt litt på overflaten av hva som er mulig iforhold til denne roturen. Vanskelig å forestille meg flere måneder i en liten robåt med ca ti timer roing daglig, i tillegg til ensomheten og risikoen for dårlig vær, skipstrafikk, eller at utstyr skal bli ødelagt. Det er nok ikke noe jeg kommer til å gjøre med det første, men jeg er stolt av psyken til gamlefar, galskap eller ikke. Imponerende viljestyrke - og så langt har det ikke vært noe snakk om å avbryte turen til tross for varierende fremgang. 

I skrivende stund for eksempel er det en forferdelig storm rett mot han som treffer han i kveld og varer hele morgendagen, så vi følger svært spent med denne helgen... 

Ny storm treffer ham i kveld og varer ut morgendagen... :-(

Forhåpentligvis er dette det siste fæle været han må oppleve før vi får han trygt på land igjen om bare noen uker! Det blir godt for hele familien. Ikke minst han selv. 

Froome vinner TDF, og Cologna vant verdenscupen for 2015...

Tour de France dundrer videre på TV-skjermen, men for de av oss som har valgt hytteliv uten tv (!) nøyer vi oss med å lese oppsummeringen av hver etappe på verdensveven etter at Yahtzee-poengene er ferdigfordelt, flagget er tatt ned, og ungene er i seng.

Ikke at det høres ut som vi går glipp av så mye spenning om hvem som kommer til å vinne... lav odds på Chris Froome der han spinner fra konkurrentene mens han av og til tar seg en blås av sin Ventoline astma-medisin. Han passer riktignok på å ikke overskride den daglige dosen på 1600 mikrogram av virkestoffet Salbutamol. For da trenger han ikke å få en "TUE": En Therapeutic Use Exemption, eller på norsk "medisinsk fritak for bruk".

Og nettopp en slik TUE var noe Norges Skiforbund sleit med å få orden på for atten måneder siden da Martin Johnsrud Sundby testet positivt over terskelverdien i to påfølgende dopingprøver. FIS frikjente han først, men etter en anke fra WADA som gikk til Idretten Voldgiftsdom (CAS), er det først nå  blitt besluttet at Johnsrud Sundby manglet en TUE for hans dosering - og FIS har måttet snu i saken og bl.a. frata seierene i Tour de Ski og sammenlagtseieren i verdenscupen (inkl premiepenger). Hele dokumentet fra CAS kan leses her for de spesielt interesserte.

Konklusjonen til CAS: Brudd på anti-doping bestemmelsene

Kort oppsummert så har Norges Skiforbund tabbet seg ganske bra ut her. Det er vanskelig å si det på noen annen måte. Har man ansvar for verdens nest-mest profilerte langrennsutøver så kan man ikke ta noen sjanser i gråsonene for hva som er tillatt og ikke. Om det medisinske støtteapparatet lever sitt eget liv uten å forhøre seg med WADA eller andre når det først er tvil om regelverket, som de påstår, så trenges det en ganske bra oppstramming av rutinene. Om det har noen prestasjonsfremmende effekt eller ikke kan man diskutere til man er blå i ansiktet.... Men om vi ønsker nulltoleranse for brudd på anti-doping bestemmelsene for andre nasjoner så må vi være klar for å ta konsekvensene når vi selv driter oss ut.

Salbutamol er forøvrig ikke akkurat noe nytt... i 1994 ble Miguel Indurain tatt for nettopp dette i en dopingprøve i Frankrike. Han hadde riktignok fått unntak for bruken ettersom stoffet stod på dopinglisten til IOC og UCI, men i Frankrike var det enda strengere regler og stoffet var totalforbudt! UCI endte med å ikke straffe Indurain etter en totalvurdering. (Hans prestasjoner er vel forøvrig såpass omdiskuterte at om han hadde blitt testet for andre stoffer på denne tiden hadde han hatt større problemer..)

Hele saken er ganske trist - og særlig for Johnsrud Sundby. Kall det gjerne en administrativ glipp. Men om det er ett område man ikke kan surre til papirarbeidet så er det nettopp her. Personlig synes jeg det er rart om dette ikke får noen konsekvenser for de ansvarlige i Norges Skiforbund. Dette har ringvirkninger ikke bare for norsk langrenn, men for omdømme til all norsk idrett internasjonalt.

Monsterfjellet Angliru!

Som en del av sykkelferien i Spania denne uken, som jeg har vært på sammen med en stor gruppe likesinnede treningsnarkomane, syklet vi til toppen av monsterfjellet Alto d'Angliru. Og på den påfølgende "hviledagen" i en liten landsby i nærheten dro et par av oss ut og syklet til toppen enda en gang! Vi kunne ha plukket blomster, lest en bok, eller ruslet en tur (som de fleste av andre valgte å gjøre), men de indre demonene og tvangstankene tok overhånd og noen timer senere stod vi på toppen for andre gang på to dager.

Første klatring opp Angliru

Angliru har figurert i Spania Rundt flere ganger - og det er ikke den lengste eller høyeste klatringen i en grand tour, men den er bare så ekstremt bratt! Sammen med Zoncolan konkurrerer den om å være den hardeste sykkelklatringen brukt i en av de store flerdagsrittene.

Melkesyra tvinger fram smilet blant denne gjengen her!

Jeg har tidligere syklet Zoncolan, faktisk ved to forskjellige anledninger, og den er igrunn ganske lik Angliru hva gjelder vanskelighetsgrad, men hovedforskjellen ligger i at Zoncolan starter bratt og hardt men blir lettere mot slutten, mens Angliru bare blir verre og verre jo lenger opp i bakken man kommer. Det verste partiet av Angliru, La Cuena les Cabres, kommer et par kilometer før toppen og er et parti med 18% snittstigning med makshelning på 23%. Når man allerede har ca tusen høydemeter i bena så er det en tøff prøvelse!

Knut "crema" på vei opp

Hele stigningen er på 13,2km med 1241 høydemeter. Det blir 9% snittstigning, men de første 6km er enkle enkle med typisk 5-7% stigningsprosenter, og de siste 7km er det sjeldent under 12% og helt oppe i 23%! Stravasegmentet kan ses på og analyseres her!

Høydeprofilen fra Climbbybike.com

Den andre store forskjellen på Angliru og Zoncolan er at Angliru har utsikt hele veien opp - gitt at man har ok vær da... Zoncolan sykles stort sett igjennom en skog og man får ikke samme følelsen av at man er på vei opp et skikkelig fjell!

Første dagen vi alle syklet opp hadde vi drømmevær og helt fantastisk utsikt over dalen. Ganske ulikt de siste gangene Angliru har vært i Spania Rundt.. som jeg kun husker med tåke og regn...

Linn navigerer en av de siste serpentinersvingene

Den andre dagen jeg og Henrik Alpers fra hæsjtag #landevei syklet opp så var det mer likt det jeg husker fra Vueltaen... tåke og lettere duskregn. Men med et par hundre høydemeter igjen til toppen syklet vi rett igjennom skylaget og fikk fantastisk lønn for strevet med full solskinn på toppen. Det er noe spesielt å kikke ned på skyer som man akkurat har syklet opp igjennom. Da vet man at man har syklet en skikkelig bakke!

Nå er sykkelferien i Spania over og jeg er på vei hjem... Litt trist, men nå blir det digg med familieferie også. Kanskje til-og-med noen rolige dager med litt mindre sykling?... Vi får se... Det spørs litt på de indre demoner.

Sykkelferie i Spania... Bildereportasje!

28 syklister på en ukes sykkelferie i Spania MÅ jo bare bli bra! Vi skal dunke rundt i Austria-regionen i en drøy uke før alle drar hjem mørbanka i kroppen klare for "vanlig ferie".

Etter to sykkeldager så er allerede bena ganske møre. Og det er kanskje ikke så rart ettersom vi allerede er oppe i ca 6500høydemeter klatret. Hardere blir det også... Lagos de Covadonga og Alto d'Angliru står på menyen de neste få dagene - så det blir definitivt ikke mangel på høye stigningsprosenter og laktatverdier!

Bildereportasjen som reklamert i tittelen på dette innlegget består faktisk bare av ett eneste bilde. Det er delvis pga elendig wifi på fjellhotellet, men delvis også fordi jeg synes det var såpass oppsummerende for følelsen av å sykle på fjellet her. Særlig i dag med strålende sol! 

Alpers tar en føring over et av dagens pass!

Imorgen skal det visstnok regne litt - men vi tar det med fatning samt lange ermer (armer?), ben og vindvest. Gleder meg!

Seier i master-NM!

I dag vant jeg klassen min i master-NM og det var en veldig god følelse å krysse målstreken først! Og ikke minst motta mestertrøyen som jeg skal få bruke det neste året!

"Hei hei" fra toppen av podiet!

Da jeg lå på sykehuset etter velten i Skien for et par måneder siden så hadde jeg ikke trodd på dette om noen hadde fortalt meg... Men de siste ukene har formen vært bra - og siden NM-løypens avslutningsbakke så ut til å passe meg godt begynte jeg å tenke at dette kunne blir en topplassering! Men ritt er ritt.... man må også ha marginene på sin side.

Takk til kombinasjonen Strava og wattmåler sier jeg bare. Jeg har jo faktaene: Ikke er jeg spesielt god på korte spurter, men på 40-60 sekunds drag, da gjerne i en bakke, er jeg god (relativt iallefall). Perset på 40sek for bare noen dager siden med 934watt - som nok ikke er så verst for en mosjonist i 40-års kriseklassen.

Planen var derfor enkel: Jeg målte opp litt i underkant av fem hundre meter til målstreken før start - og på høyresiden her stod det en lyktestolpe som ville markere starten på langspurten min. Så var det bare å komme seg igjennom 115km med kupert terreng først da!... Og helst med krefter til en bakkespurt også...

Puh... Måtte grave litt her og der. Foto (c) Ola Morken

Mistet litt troen på topplassering underveis da jeg måtte grave frem mye krefter i noen av bakkene. Gikk jo det ene rykket etter det andre, samt at noen småbrudd kom avgårde - men jeg holdt hodet kaldt og gamblet på at vi ville samles igjen. På den siste av de tre rundene på 39km, og kanskje særlig siste halvdel av denne runden, kjente jeg at jeg fortsatt hadde krefter i reserve og fikk litt ekstra adrenalin av at bena var så gode. Lå godt fremme siste tjue kilometerne og holdt posisjon blant de aller fremste til jeg kom til min kjære lyktestolpe 450m før mål. Da jeg rykket her (rett under 1000watt i 30sek) fikk jeg såpass stor luke opp bakken at jeg kunne faktisk roe litt ned rett før mål med god kontroll på gutta bak.

Jeg er ikke vant til å vinne så mye. Delvis er det nok fordi jeg aldri har vært veldig opptatt av det. Alltid redd for å forvente for mye ettersom man fort blir skuffet - helst vil jeg at alle rittopplevelser skal være gode, og da forsøker jeg å ikke tenke for mye på resultater. Men... Jeg skal innrømme at det var en veldig god følelse å krysse målstreken som førstemann i dag. Særlig når min kjæreste (og kone faktisk!) og minstemann hadde tatt fergen/buss over for å heie meg inn over mål!

Dinosaurer er fortsatt mer interessent enn sykkel! Go figure.

Var også strålende support og støtte fra Sagene IF Sykkel i dag - takk skal dere ha!

God støtte og support fra klubben. Takker! :)

Dette innlegget har jeg skrevet i hui og hast - fordi i natt er det avreise til Spania for å sykle bratte fjell i Austuria-regionen i én uke! Spørs om ikke NM-trøya skal få testes litt der nede også! :)

Navnelapper på alt!

Jeg har tidligere hatt noen fæle tusj-på-teip navnelapper bak på hjelmen de gangene jeg har forvillet meg inn i en rulle. Da kan en sliten medsyklist skrike til meg "MARTIN SIST" slik at jeg vet at jeg skal legge meg ut bak ham i fartsrekka. Grusomt stygt, men gjør jobben.

Men nå er disse fæle tusjskrevne lapper historie! Bort med dere! For jeg har fått en fin samling med navnelapper fra merka.no - drevet av en hyggelig bærumssyklist -  som tilogmed er pyntet med en fin Strava KOM-krone. Passer bra til en stravaslave.

Og hva gjør man når man har en slik fin samlng med navnelapper? Jo, man klistrer det på alt. ALT sier jeg!

Som 'Spania riggen' Specialized Allez:

... som jålebukken Canyon Ultimate CF SLX...

... som på hjelmen...

... og som på egentlig hva som helst av annet utstyr hvor det er plass! Garmin kanskje, brille-etuiet, vannflaskene - you name it!

Så neste gang du blir forbipassert det hende du skimter i venstre øyekrok en liten gul krone som suser fordi deg! Ha! :)

Den tragisk dårlige sykkeltiretteleggingen i Bærum

I gårsdagens Budstikka utbroderer politimannen, og styreleder i NAF Asker og Bærum, Stig Wettre-Johnsen om hvor farlig det er at syklister "bruker trafikken som treningsstudio" og uttaler at "Slike syklister oppfører seg ikke som gode trafikanter". Han er særlig opptatt av de som sykler på fortauer, gang- og sykkelveier, og mener at det er konkurransejaget som gjør at de "brøyter seg frem"! Han viser ikke til noen fakta, og det er igrunn bare fordomsfullt oppgulp som bidrar til å skape/forsterke gale og fiendtlige holdninger til syklister. De fakta som finnes om kollisjoner mellom syklister og fotgjengere viser at dette tvert imot ikke er noe stort problemområde, og slike kollisjoner er ekstremt lavt representert i ulykkesstatistikken. Jeg skulle gjerne likt å visst om han har noen ulykkestall som støtter opp om hans synsing om at Stravasyklister skaper farlige situasjoner? Nå må ikke noen tro at jeg forsvarer de som sykler for fort på fortauer og passerer andre trafikanter for nærme og med for høy hastighet. De er uansvarlige idioter i samme kategori som uansvarlige bilister som sneier syklister (riktignok med langt mindre farlig bevegelseskraft), og som burde komme seg ut på veien. Uansett så er det et poeng at man ikke kan analysere risikobildet i trafikken utifra synsing om nesten-ulykker - man må se på faktiske ulykkestall.

Er det ikke herlig hvordan han har stilt opp bilen på tvers av gang- og sykkelveien for å få et godt bilde til Budstikka? Smil da tjukken!

Bakgrunnen for oppgulpet er at det visstnok er et stort problem med treningssyklister på to strekninger: 1) Sandviksveien mellom Billingstad og Sandvika og 2) Fekjan mellom Billingstad og Holmen

Jeg kjenner selv disse to strekningene svært godt og sykler der flere ganger i uken - da stort sett på trening kveldstid eller i helgene. Og om det er en ting som kommer tydelig fram i den ovennevnte artikkelen, i tillegg til NAF-mannen Wettre-Johnsens faktaløse og sykkelfiendtlige fordommer, så er det hvor elendig tilrettelegging for syklister det er på disse to strekningene. Her det verdt å minne om at disse er en del av den viktige sykkeltransportåren igjennom Bærum på vei mot Oslo, og det er jo helt skandaløst at ikke Bærum Kommune har utbedret disse for lengst.

Ingen tilrettelegging for syklister på Sandviksveien mellom Billingstad-Sandvika

Når man kommer inn på Sandviksveien fra Billingstad så møter man det som ser ut som et fortau hvor det er merket 50kmt for trafikken. Denne økes til 60kmt litt lengre opp i bakken.

Starten av Sandviksveien i retning Sandvika

Selv unngår jeg fortau med mindre det er noen helt spesielle omstendigheter. Her var det noen i kommentarfeltet tidligere i dag som hevdet at dette fortauet er skiltet som gang- og sykkelvei... Det har jeg ikke klart å finne men det spiller liten rolle, for som jeg har vist tidligere så er skiltmerkingen av sykkelveier, sykkelfelt, og gang-/sykkelveier ofte feil, og ankommer man noe som er utformet som et fortau så må man forvente at fotgjengere vil rusle rundt midt på her uansett hva slags blått skilt kommunen har funnet ut at de vil sette opp. Faktisk er det direkte trafikkfarlig å drive å skilte fortau slik. Uansett skilting er et slikt fortau uegnet for syklister, og særlig de som vil holde jevn fart over "ganghastighet". Vi har ganske enkelt ingenting å gjøre der og bør sykle på veien. Når man har valget mellom et fortau og veibanen så er det, for å si det enkelt, ingen tilrettelegging for syklister. Dette er også en gjenganger for en del andre svært viktige transportårer i Bærum.

De aggressive bilistene skremmer kanskje noen opp på fortauet?

Den største utfordringen med å sykle på veien her er at det ofte er mye trafikk av biler som forsøker å snike forbi køen på E18. Dette er bilister som ikke har tid til å sitte i køen, men istedenfor å ta tog eller buss (eller sykle) som hadde unngått køen, har de funnet ut at de heller skal kjøre sideveiene, i konkurranse med fotgjengeroverganger, utkjøringer fra boliger, og myke trafikanter i ulike kategorier. Min erfaring er at det er mange aggressive bilister på denne strekningen, og det var på den andre problemstrekningen nevnt over hvor jeg selv ble drapstruet av en bilist i fjor.

De aller fleste bilistene kjører riktignok fornuftig og passerer på riktig tid og med god avstand, men antall ganger jeg har blitt sneiet på akkurat disse strekningene er mange, og det antar jeg at andre syklister også opplever her. Det er noen bilister som skal skremme/straffe de som ikke sykler på fortauet, for ifølge de så skal syklistene "sykle på sykkelveien"... Ja det er bare å lese igjennom kommentarfeltet på Budstikkas artikkel så ser man holdningen. At det ikke finnes noen sykkelvei er en oversett bagatell. Kompetansen om hva som er en sykkelvei eller ikke mistenker jeg er svært lav blant de fleste av skribentene i kommentarfeltet.

Hva med å få ut fingern Bærum Kommune?

Det Bærum Kommune burde har gjort for lengst på begge disse strekningene for å øke tryggheten for alle de myke trafikantene var å sperre veien med bom for annen trafikk enn den som skal til eiendommene (slik som er gjort før Høvik Kirke litt lengre nord). Om man kommer fra Asker og skal til Oslo sentrum har man overhodet ingen rett til å gasse rundt på disse små sideveiene til E18 i jaget etter et spart minutt eller to.

I tillegg burde det selvfølgelig ha blitt anlagt adskilt sykkelvei og fortau. Dette sier egentlig seg selv, men jeg er jammen ikke sikker på om det er noen i Bærum Kommune som bryr seg fordi det finnes vel knapt en eneste dedikert sykkelvei i hele Bærum (?). Iallefall ikke på de viktigste transportveiene der jeg sykler. Det er ikke mer enn noen måneder siden gang- og sykkelveien i en del av transportåren Bærumsveien ble fornyet, og da til en ny gang- og sykkelvei!? Ganske utrolig at det skjer i 2016 på en såpass viktig transportåre hvor det også er rikelig med plass til å anlegge separat fortau og sykkelvei.

Men det er klart, det går nok mye tid og resurser på å planlegge nye E18... Så det kan nok forklare hvorfor syklistene får null tilrettelegging. Og at MDG skal få noen posisjon og sparke liv i norges blåeste kommune er vel heller usannsynlig.

Angliru here we come!

Etter at motivasjonen min for både strukturert trening, konkurranser, og oppdateringer her på bloggen forsvant for et par måneder da jeg gikk i bakken i Telemark så begynner jeg å kjenne gleden komme gradvis tilbake igjen. Merker fortsatt at jeg er litt mer forsiktig i nedoverbakker og ser lite grunn til å ta noen sjanser... særlig på trening. Så jeg er vel fortsatt litt påvirket av fallet selv nå et par måneder senere.

På den positive siden så er formen ikke så verst. Har satt personlige rekorder på flere av treningsbakkene mine i stor-Oslo de siste ukene, inkl Olav Bulls vei og Kirkerudbakken m.fl., samt nye perser over hele wattkurven. Ligger faktisk ikke så verst ann på Klatrekongen Oslo heller - og det til tross for at jeg fikk spolert en soleklar ny PR opp Grefsenkollen på lørdag pga et arrangement på toppen slik at jeg ikke fikk syklet siste kneika... Drit i strukturert trening med andre ord... KOM-jag og fartslek funker det og!

Smil da tjukken

Må jo forsøke å bruke formen til noe konkurranse, og tenkte derfor å bli med på Master-NM til helgen. Har ikke de største forhåpningene - særlig siden det er masse nedoverbakker hvor jeg kommer til å ta det rolig, men spent på å bli med på ritt igjen. Avholdes på Nesodden slik at det bare er en liten fergetur fra Aker Brygge over til start!

Rett etter helgen blir det avreise med en gjeng likesinnede melkesyrejunkier til Spania hvor planen er å dunke inn ca tre tusen høydemeter om dagen i Austuria-regionen i en drøy uke. Vi skal sykle bratte fjell som Angliru og Lagos de Covadonga. Der blir mao. ekstreme stigningsprosentene, laktatverdier, og kaloriforbruk - og da trenger man lave gir på dagtid og carbs/søvn på kveldstid. Øl og pasta har carbs, og når det gjelder gir har jeg satt på kompaktkrank og 32-kassett på Allez'en. Også montert noen behagelige 28mm dekk, og for å ta'en helt ut har jeg satt på en Lezyne sadeltaske... Her prioriteres lave gir, komfort, og funksjonalitet fremfor vekt, aerodynamikk, og stil....

Skitnet den til også slik at den er 100% klar

Vedrørende stil så er heldigvis Créma med på turen. Han sykler på Colnago, drikker kun ferskbrygget espresso og har nok stil til å kaste litt glans på oss andre. Sadeltaskeaktivisten Alpers, og tidligere medlem av Team Créma-av-hjul, er også med, så om noen sykkelsnobber får hjerteflimmer av visjonen om en sadeltaske skylder jeg på ham. I gamle dager kjørte Créma helt på egenhånd Team Créma-av-hjul av hjul opp bakkene. Men nå tror jeg det er mer et spørsmål for de fleste å bare komme til toppene uten å pådra seg mer enn nødvendig av hjerteflimmer, dårlige knær og akillesbetennelse.

Det blir uansett en fantastisk tur, og en god anledning til å fyre opp defibrillatoren på bloggen!