torsdag 12. januar 2017

Pendling som trening og motivasjon!

Nå på vinteren er (ofte) det vanskeligste med å trene beslutningen du må ta for å komme igang. Det er det vippepunktet hjernen skal bikke over for at kroppen din skal komme seg opp fra sofaen, inn i treningsklærne, og ut på sykkelen.

Det er kveld, du følger deg sliten, det er mørkt ute, og regn/sludd banker på vinduene. De ambisiøse nyttårsforsettene har plutselig fått et arsenal av dårlige unnskyldninger å gjemme seg bak. Dørstokkmila har aldri vært lengre, og Netflix skriker igjennom TV'en at du skal bli sittende. "I morgen.", tenker du.

Stort sett klarer jeg faktisk selv i denne situasjonen å komme igang med treningen, og her skal jeg unne meg selv litt selvskryt! Nøkkelen er riktignok evnen til å ikke å tenke over beslutningen - så, ja... jeg er god på å ikke tenke for mye!...  Begynner du å vurdere situasjonen er slaget tapt. Om du (A) øyner muligheten/tiden til en treningsøkt (sjefen sa "go") er det bare å (B) begynne å gjøre seg klar. Trikset er å minimere tidsintervallet mellom A og B. Og da mener jeg at det ideelt bør gå noen få sekunder. Er du typen som bruker mange minutt på denne beslutningen så vil du være mentalt treningshandicappet fra å få gjennomført en god off-season. (Men du vil til gjengjeld ha sett litt flere serier på Netflix... ).

Grunnen til den analytiske tankeprosessen i forkant av en beslutning om trening må unngås er fordi den er påvirket av helt irrasjonelle og følelsesmessige inputfaktorer. Man innbiller seg bl.a. at (1) man er sliten, og (2) det kommer til å bli ubehagelig å trene. Begge disse er derimot feil! 99% av gangene man føler seg hverdagssliten, kanskje etter en lang dag på jobb mye mas etc etc, er dette rent psykisk. Faktisk har treningen motsatt effekt på den mentale trøttheten enn man innbilte seg i forkant. En time med intervaller i frisk luft utendørs føler man seg ofte som født på ny etter man har kommet hjem igjen og tatt en dusj! Og at det skal bli ubehagelig å trene - kanskje pga dårlig vær? Har du forberedt bekledning riktig, og utstyrt sykkelen for dårlig vær, er det overhodet ikke ubehagelig. Ofte dreier det seg kun om å komme igang - fem min ute i økta og det er 100% kos.

Husk også på disse to tommelfingerreglene:

Du angrer aldri!... Aldri!

Og

Det finnes ikke dårlig vær, bare masse jæv#¤"la dårlige unnskyldninger!



Men... når alt det er sagt, opplest og vedtatt: Du trenger faktisk ikke ta beslutningen i det hele tatt om du vet med deg selv at du ikke klarer å "Just do it"! Om alt annet feiler så begynn å pendle på sykkelen.

Planlegg hverdagen utifra at du skal sykle hele tiden. Kanskje innebærer dette å si fra seg parkeringsplassen, selge bilen, eller avslutte månedskortet på bussen. Poenget er at om du sykle så er det nettopp det du ender opp med å gjøre. Da er det ingen dørstokkmil å krysse og ingen vanskelig treningsbeslutning å ta. Du må ganske enkelt bare komme deg avgårde for det er slik du kommer deg til jobb (eller skole etc).

Treningsvennlige omveier er forøvrig en viktig ingrediens nøkkelen til vellykket pendletrening. Særlig på vei hjem! "Til" er for de fleste korteste vei, men "Fra" så kan man være kreativ, og samtidig finne noen oppoverbakker hvor man ikke får kjeft for å sykle for fort. Nabolagssightseeing kombinert med melkesyre er en av mine favoritter. Jeg har bl.a. blitt ganske godt kjent med de fleste av nabolagene på Røa og oppe i Holmenkollen de siste par årene... Disse står ofte på "Fra"-menyen.

Det er riktignok noen mindre, men overkommelige, utfordringer med å pendletrene. Den største utfordringen er at man må tolerere mye oppsiktsvekkende oppførsel fra andre trafikanter - både fra andre syklister, fotgjengere og bilister. Forvent det verste og ignorér det meste (uansett vanskelig å vise fingern med hummerhansker på så ingen vits å prøve). Her er det viktig å vise litt hensyn selv også... varier intensitet utifra trafikksituasjonen og spar kruttet til omveisbakken som skal forseres på vei hjem senere.

Den andre utfordringen er at man blir gruppert med en gjeng ikke-så-veldig-kule syklsiter... Men her kan man ta det helt med ro: Siden det stort sett er mørkt ute er det ingen som kjenner deg igjen -  så du kan kle deg og utstyre sykkelen akkurat som du vil (guljakke, skjermer, barmitts, lys etc etc).


Og bare så det ikke er noen tvil: Pendling er trening! Faktisk! Iallefall i off-season så holder du en basisform vedlike ved å pendletrene. Ja, ikke den derre kaffelatté-drikkende sykkelpendlingen, men da snakker jeg høyintensitetsintervallpendlingen hvor du kommer hjem med blodsmak i munnen og melkesyre i øreflippene. På lørdag og søndag kan du komplimentere pendlingen med noen lengre høykvalitetsøkter.


Ja, det er bare å komme seg opp på sin motherfucking bike (han i rød trøye altså). Ses på Tour de Finans.





torsdag 5. januar 2017

Vi vinner iallefall vm i dobbeltmoral!

Ved å skumlese nyhetene den siste tiden kan vi slå fast atter en gang at nordmenn er verdensmestre i dobbeltmoral. Det er mye som skjer i utlandet som vi høyrøstet skriker over... men når det samme skjer her hjemme så graver vi frem det som skal til av nødvendig stråargumenter for å gi oss selv et beroligende moralsk bakteppe for ugjerningene!

I økonomiseksjonen kan vi lese at Statoil-sjefen Eldar Sætre mener at norsk olje- og gass er såpass mye mer miljøvennlig enn gjennomsnittet av global olje- og gassindustri at vi «-må produsere alt vi kan av hensyn til klimaet.». Herlig logikk som vil gi klingende mynt til norsk økonomi i mange år fremover!

I andre nyheter forventer vi at lutfattige land i Afrika og India skal ta vare på løver, geparder, flodhester og tigere, til tross for at alle disse dyrene tar livet av flere tusen mennesker hvert år. Men her hjemme i verdens rikeste land, takket være den miljøvennlige oljen (haha!), forsøkes det å få drept 47 ulver av totalbestanden på ca 68 i hele landet, til tross for at disse er helt ufarlige for mennesker. Det er flere nordmenn som har dødd pga sauer de siste hundre-årene enn ulv... bl.a. en bekjent av meg som kolliderte med en sau på vei ned fra Storåsen for noen år siden. Eller, han døde forsåvidt ikke men knakk noen ben... Men han kunne fort gjort det! Det var iallfall ingen ulver som stod som noen dumme brød midt i veien der vi kom syklende i 80kmt. Sist en ulv drepte noen i Norge var visstnok i 1801 eller noe sånt.

Karl Håkon fronter nullvisjonen. Altså null levende ulv. Kilde VG


Og i sportsseksjonen kan vi lese at Martin Johnsrud-Sundby er nominert som Årets Mannlige Utøver 2016 i idretts-gallaen som avholdes nå til helgen. Dette til tross for at han i 2016 ble dømt for doping og fratatt både sammenlagtledelsen i verdenscup'en, sammenlagtseieren i Tour de Ski, samt utestengt i to måneder.

Langrenn.com presenterer fortsatt Johnsrud-Sundby som vinner av verdenscupen 2016

Er det forøvrig noen som husker hvordan Erik Tysse kvalifiserte seg til London-OL? Direkte etter hans to-års utestengelse etter EPO-dommen fikk han arrangert en egen OL-kvalik av Søfteland TIL, Os-kommune (som ga femti tusen rett fra kommunekassen for å delfinansiere arrangementet) og IL Norna-Salhus (klubben med slagordet "ekte idrett"). Dette gjorde de ene-og-alene for Erik Tysse ettersom han ikke hadde fått kvalifisert seg i andre stevner pga utestengelsen. Han dro etter kvaliken sporenstreks til London og representerte Norge!...

Erik Tysse var heldigvis sjanseløs i medaljekampen i London

Jeg har ikke sterke meninger om hvorvidt Martin Johnsrud-Sundby eller Erik Tysse faktisk dopet seg eller ikke - og/eller om de fortjente de straffene som de ble dømt for. Kanskje begge er helt uskyldige? Jeg vet ikke. Dobbeltmoralen her ligger i hvordan de blir behandlet etter at de ble dømt i forhold til hvordan vi forventer at andre land skal behandle sine doping-dømte idrettsutøvere. At man rullet ut en rød løper til Erik Tysse for at han kunne representere Norge i London-OL var en skam for vårt omdømme som et anti-doping land. Og jeg synes ærlig talt ikke det er veldig mye bedre at Johnsrud-Sundby blir nominert til å vinne en pris for året 2016, året han ble dømt for doping.

Man er ganske enkelt ikke Årets Mannlige Utøver om man ble dømt for doping, helt uavhengig av hvor hyggelig man enn måte være og hva slags idrettsprestasjoner man har hatt i løpet av året - og særlig om vi skal fremstå med en viss kredibilitet som en anti-doping nasjon utad. Argumentasjonen fra jury-formann og toppidrettssjef Tore Øvrebø at Johnsrud-Sundby "har sonet ferdig." blir ganske tynn... Prisen vi snakker om her er jo nettopp for året 2016 da han brøt de internasjonale dopingbestemmelsene.

Oppe i det hele så arrangeres Tour de Ski på TV om dagen, og i år føler jeg, kanskje for første gang på lenge, at langrenn-sporten har en mørk doping-skygge over seg. Primært er dette pga avsløringene som rulles opp i Russland og suspensjonen av flere av de beste mannlige russiske langrennsutøverne, bl.a. Legkov og Vylegzhanin (nr en og to på fem-mila i Sotsji...) hvor mye tyder på at de ikke hadde bare rent mel i forstøveren.  Men bidrag til doping-skyggen kommer også fra måten Johnsrud-Sundby saken har blitt håndtert av de involverte parter - og som også bidro til at saken eskalerte i mediene. Det er med en utrolig naivitet hvordan både skiforbundet og Johnsrud-Sundby selv har forsøkt å bagatellisere dommen - og resultatet har hatt motsatt effekt enn det de håpte på.

Norges Skiforbund har hatt en tøft år og kommunikasjonssjef Espen Graff har sikkert hatt mange søvnløse netter og pådratt seg en håndfull magesår - men jeg tror bare det blir verre for de, og verre for omdømme til langrennssporten og omdømme for Norge som et foregangsland i anti-doping arbeidet om utøveren som står bak den mest profilerte dopingdommen i Norge på mange år skal bli hedret som Årets Mannlige Utøver. Forhåpentligvis blir det som Erik Tysse... At han ikke vinner.

PS: Jeg er overhodet ikke irritert på at Kristoffer Halvorsen, som vant VM fellesstarten for U-23 ikke er nominert til en pris i idretts-gallaen. Um... neida, ikke i det hele tatt.