lørdag 20. mai 2017

Lange armer!

Skal du ta på "lange armer"?... 
Om du er syklist så håper jeg for din del at du allerede har lange armer. Om ikke så rekker du nemlig ikke frem til styret. Da er det svært vanskelig å sykle, og du og dine korte armer vil sannsynligvis falle forover og stupe i bakken med hodet først. Dine små stumper vil heller ikke være særlig til hjelp når du forsøker å ta deg i mot.

Yes! Jeg rakk fram til styret på dagens tur i gjørmeskauen!

Skal du ta de "lange armene" på baklomma?...
Med mindre du er parasyklist, og faktisk kan koble av protesearmene dine og stikke de delvis ned i baklommene, så vil du nok slite med å klare å få armene dine ned der. Og om du så skulle klare det så vil du igjen få problemer med å sykle og sannsynligvis stupe med hodet først i bakken. Med armene stukket langt ned i baklomma vil det heller ikke være et veldig behagelig tryn.

"Skulle bare ta armene ned i baklomma.."

Nå skal du "brette opp armene" og trene mer, sier du?...
Sykkeltrening krever nødvendigvis at man har en god sittestilling for å få treningsutbytte, og å brette opp armene er ikke forenlig med en slik sittestilling. Hva tror du skjer da når du suser ned fra Tryvann i 60kmt og plutselig bretter opp armene? Da vil du ikke kunne svinge og du vil sannsynligvis sykle rett ut i svingen ved Holmenkollen Restaurant. "I saw a cyclist fly into space with his hands under his armpits." sa den amerikanske turisten senere til politiet.

Mitt tips: La armene være som de er og hold et godt grep om styret når du er ute og sykler. 

PS: Om du derimot blir litt kald så ta på dine lange ermer!


lørdag 13. mai 2017

Den nye komboen: Grusracer og fulldemper!

Sykkelnorge er i endring, og en av de mest klare trendene er at Birken-segmentet er i fritt fall. Antall deltager i Birkebeinerrittet var 14.123 i 2015 og 9.766 i 2016, som er en dramatisk nedgang på 30% på bare ett år - og verre skal det bli. Birken har blitt gammeldags og forgubbet, og det hjelper heller ikke at startkontigenten er skyhøy, logistikken er kronglete, og om du ikke har syklet på et par år har du mistet seedingen din.

Men, dette er nok ikke bare Birken sin feil. Det er også en konsekvens av trend-endringer i sykkelnorge. Populariteten for terrengritt på grusveier har vært et særnorsk fenomen, og helstive terrengsykler finner man vel knapt i noe annet land. De fleste ville ha syklet Birken raskere på en grusracer eller cyclocross, men siden det ikke er lov med bukkestyre, ser man f.eks. terrengsykler med tynne dekke, ingen dempegafler, ganske smalt styre, og gjerne satt opp med landeveiskrank! Og vinnerene er gjerne landeveissyklister!

Landveissyklist vinner Birken 2016 på mod'et MTB. Fra kondis.no.

De siste årene har også ganske mange syklister, meg selv inkludert, fått en aha-opplevelse når de har oppdaget at man sykler jo fortere på de fleste grusveier på en landeveissykkel enn Birken-riggen man tidligere brukte... Så hva skal man egentlig med den da, med unntak av den ene gangen i året man må opp til Rena? De siste årene jeg hadde en slik MTB ble den omtrent bare brukt denne ene gangen...

Grusracere er også en av de viktigste salgstrendene sykkelbutikkene ser om dagen. Les f.eks. denne artikkelen med Jonas fra Sørensen Sykler i dn.no. For svært mange mosjonister og turryttere vil disse syklene oppfylle de aller fleste behov: Du ruller like raskt som en racer på landeveien og du kan sykle til Kikut på søndag for å spise vaffel og drikke kaffe.



125km grusbanking i Nordmarka på ræcer

Den andre viktige trenden sykkelbutikkene påpeker er salget av fulldempede terrengsykler. Altså skikkelig terrengsykling. Ikke den tradisjonelle norske grusbankingen med terrengsykkelalibi, som det nå viser seg går fortere med en grusracer!... Dette fulldemper-segmentet har vært underliggende sterkt de siste årene og er voksende. Her kjøper man et verktøy hvor man vil trives på blåstiene med steiner og røtter, gjerne inkludert litt gjørmesprut - eller dra på ekspedisjon i fjellheimen og se litt skikkelig norsk natur!

Jeg tror det er mange som har funnet frem til kombinasjonen grusracer & fulldemper allerede, men tipper at det vil bli vesentlig flere av disse også fremover. Da har man verktøyet til å dekke nesten alle mulige typer terreng.

For min egen del har jeg aldri vært noe særlig interessert i stisykling - men de siste ukene etter å ha 'våknet opp' litt selv til disse trendene funnet ut at jeg skal oppdatere meg litt på hva som skjer på denne fronten. Så nå har jeg fått låne en skikkelig kul fulldemper fra Canyon Norge som jeg skal sykle litt på de nærmeste ukene før jeg gir den tilbake (får vaske den da!). Foreløbig har jeg bare hatt en liten test tur for å skjønne hvordan man bruker en "dropper seatpost", og tilpasset de andre demperne litt, men skriver mer om erfaringene mine senere.

En Canyon Spectral CF 9.0 EX. 
Har jo også skjedd MYE de siste årene her... Sjekk f.eks. giringen! Ett drev og 10-50 kassett! Kan demontere denne og brukes som middagstallerken om man ønsker!

10-50 kassett. BIG.

Så nå satser jeg på at snøen fort blir borte så jeg får kommet meg litt ut i skauen for å leke der istedenfor på asfalt en periode!

søndag 7. mai 2017

Den forløsende bæsjen.

Ett jævla toalett!?... Kl. er 09:21, altså tolv minutt til min pulje skal starte kl 09:33 i Follorittet 2017, og det er ni stykker foran meg i køen. En kar kommer ut!... Han brukte vel rundt fire minutt. Ok... Do the fucking math... Dette går for tregt.

Man kan ikke starte et ritt om man må drite. Det er ganske enkelt ikke noe vits å forsøke engang. Konkurransesykling og driting er totalt inkompatible aktiviteter, og om man stiller til start med uforløst trang så kan man bare glemme å tråkke hardt på pedalene. Da er rittet ødelagt før du er i gang.

Generelt så går nesten alle konkurransesyklister en ekstratur innom toalettet litt før start bare for å være 100% sikker på at endetarmen er fri for avføring. Ja, det veier jo litt også så hvorfor ikke spare noen gram der om man kan! Av denne grunn så er etterspørsel etter dokapasitet meget stor rett før start. Så det spiller igrunn liten rolle om du presser inn et dobesøk hjemme før du setter deg i bilen... Du skal på do igjen før start uansett.

Det er en spesiell lukt på doene før et sykkelritt. Jeg tror kanskje det har noe med pre-ritt kosthold å gjøre. Mye fiber kanskje. Eller kanskje det er bare fordi det er så mange som går rett etter hverandre at lukten bare akkumulerer seg lagvis på dassen. For noen år siden ble dette delvis dekket over av lukten av tigerbalsam, men det er borte nå (kanskje fortsatt på Birken?..). Det lukter iallefall helt for jævlig. Og det er gjerne ikke noe dasspapir igjen så du bør ha med eget.

Viktig pit-stop rett før start.

Så tilbake til Follorittet er valget enkelt: Det er bare å beine ut i nærmeste skogs-holdt og sette meg på huk bak et tre. Herlig det når det er syv grader ute og regner og jeg må ta av alle plaggene på overkroppen for å klare å brette ned sykkel-bibsa. Og dopapir?... Mose.

Men kulde, regn og mose til tross. Der kom den: Den forløsende bæsjen! Det er som noen har løftet en tjue-kilos sekk av ryggen min. Klær på igjen, og en liten runde rundt Drømtorp Industriområde for å kjenne på kroppen. Yess! Jeg er klar!

Jeg må ikke drite her, selv om det kanskje ser slik ut. Foto: Ola Morken

Etter dette forløp rittet seg omtrent som forventet: Rykk og napp fra start til mål. Kjekkas støtet og bremset feltet om hverandre og av-og-til samtidig. Jeg hoppet ut av pedalen i en bakke fordi jeg hadde jord og mose i klossen (!) under skoen... Klarte å sykle meg opp igjen til fremre felt heldigvis. Det regnet helt til rittet var ferdig før solen dukket opp igjen. Jeg følte meg sikker på å vinne og startet spurten tidlig (600m?) og ble forbisyklet rett før mål. Vi fikk god mat og drikke ved målgang, og alle var igrunn enige om at dette var en fin dag (kanskje bortsett fra de som ble kjørt avgårde i sykebil - håper det går bra med de...).

Så bortsett fra mangel på toaletter så var det et bra arrangement altså! Særlig løypen var helt kanon. Fem'er på terningen! Follo er helt supert! Særlig når man er lett og fin i kroppen! ;-)

tirsdag 2. mai 2017

FOCC Bånn Gass etter legevaktsbesøk...

FOCC-da… jeg ringer 113..

For en uke siden, med litt tunge ben, var jeg hellig overbevist om at bakbremsen bare matte stå på! Det gikk så vannvittig trått. Men etter å ha stoppet og inspisert bakbremsen og spunnet litt på hjulet konkluderte jeg med at det eneste som bremset denne dagen var melkesyra i bena.

Natt til søndagens ritt FOCC Bånn Gass lå jeg i sengen med fingeren på en pulsåre og var hellig overbevist om noe annet: At hjertet ikke banket helt regelmessig. Jeg hadde merket litt unormal dunking tidligere på dagen og nå lå jeg der og kjente at hjertet hoppet over et slag ganske jevnlig - eller at det tok et lite dobbelslag. Tre jevne bank, så et lite dobbelslag, så kanskje fem-seks bank, og et lite dobbelslag igjen. Om jeg skulle tegne det ville det være omtrent slik:



Så etter å ha ligget i kanskje 15-20min vekker jeg kona for at hun skal kjenne... Ja, hun er enig... Dette kan da ikke være normalt?... Ringer sykehuset.. «Kan jeg snakke med en lege?»... «Du må ringe 113!».

Litt betenkt ringer jeg 113 og forklarer situasjonen, og får beskjed om jeg bør dra ned til Kristiansand Legevakt for å undersøke nærmere. Blir tatt godt i mot der og tar EKG, blodtrykk mm, men må vente til nærmere kl tre på natten før legen er ledig (bl.a. hun fulle russejenta med forstuet håndledd skal inn først). Han konkluderer med at hjertet mitt slår "normalt" og at jeg kan bli med på ritt! Følte meg litt dum over å ha turen inn midt på natten: Han treningsnarkomane som plutselig er overbevist om at han har hjerteflimmer og ringer 113 liksom... Men legen beroliger meg ved iallefall å si at det var et riktig valg selv om han sikkert tenkte sitt.

Da er jeg sistemann på Legevakten... nærmer seg kl 03 natt til søndag

Det viser seg nemlig at slike dobbelslag ved hvilepuls kan være helt normalt. På fagspråket kalles det ekstrasystoler. Mulig er det midlertidig og forårsaket av stress e.l - så det kan hende det er borte igjen om noen dager, vi får se. Uansett så er det slik at med en gang jeg beveger meg litt og pulsen stiger så slår hjertet jevnt igjen. Ved hvilepuls derimot er det ganske lett å kjenne at hjertet til stadighet slår et dobbeltslag.

... så da ble det Bånn Gass!
Det ble derfor noen kopper kaffe søndag morgen etter at halve natten ble tilbragt på legevakten. Og heldigvis disket FOCC opp med gratis kaffe i startområdet også! Hjertet trengte som sagt litt starthjelp!

Først må jeg bare si: FOCC kan virkelig arrangere ritt! Det vet jeg jo fra før siden jeg har vært med på FOCC Challenge et par ganger. Les bl.a. mitt siste referat fra dette merkelige rittet her. Så kudos big time til de for sinnsykt bra gjennomføring denne gangen også. Her huker de av alle de viktigste boksene: Målseil, speaker, podiumdamer, sjampis, musikk, pølser/kaker, premier, solskinn, tørr asfalt, dronefilming, etc. Om noen mindre erfarne rittarrangører, eller noen av de gamle traverne som fortsatt ikke gidder å fornye seg, trenger et foregangseksempel er det bare å "se til Fevik". Dette var det høy klasse over!

Tommel opp for Bånn Gass!
I oppkjøring til rittet var jeg en av en rekke profiler som hadde blitt intervjuet av FOCC. Der presiserte jeg naturligvis at jeg hadde tenkt å vinne hele løpet ("dritten"):

Pre-race intervju

Før start nevnte jeg til Knut "The Champ" Sande at jeg hadde vært på legevakten - så fint om han kunne følge litt med om jeg kollapset i rittet og i tilfelle ordne de-fibrilering litt sånn asap-zulu. Rett etter start gikk han i brudd og ble der mesteparten av løpet, så det viste seg å være helt feil mann å spørre. Neste gang forhører jeg heller med en i baktroppen. Burde kanskje ha en domestique med defibrileringsmaskin i sekk på ryggen.

Siden jeg hadde sagt i intervjuet at jeg skulle vinne dritten, så forsøkte jeg igrunn på nettopp dette. Planen var å ligge på hjul til world-tour laget Gjerstad IL frem til 500m før mål, hvorpå jeg skulle spurte forbi, over målstreken og heve armene til AC/DC musikk og øredøvende gledeshyl fra folkemengden! Planen ble gjennomført nesten prikkfritt - det eneste som gikk litt galt var at jeg jobbet for mye i front for å bidra til å kjøre inn bruddet (du vet, han Knut som skulle passe på meg i tilfelle hjertesvikt). Ca en km før mål gikk jeg etter et par stykker som satte fart, og når de bremset opp så kom feltet forbi på både høyre og venstre side, så da spurten startet lå jeg egentlig lagt bak i feltet, kanskje for første gang i hele løpet!... Så da måtte jeg ta den lange vindfulle veien rundt ganske mange av disse igjen, og karret meg tilslutt inn til en femte plass - egentlig litt kjipt å ikke komme på pallen når jeg følte meg så sterk i løpet og avslutningen passet meg bra. Her er spurten min sett fra gopro'en jeg hadde under setet. (Info til wattnerds: ca 800w snitt de siste 40 sekundene)




Gjerstad ILs stjerne Jørgen Hodnebrog vant spurten etter god posisjonering og en pangavslutning. Grattis til han! Forøvrig fant jeg ut i etterkant da jeg så på videoen fra Gopro'en min hvilket hjul han lå på de siste 3-4 kilometerne av rittet (før posisjoneringen til spurten) - mitt! Så strategien min om å ligge på hjul til Gjerstad IL var snudd helt på hodet med andre ord!

Fin reise mot må her! ;-)


Formen er iallefall bra!
Alt i alt et litt spesielt døgn som endte bra. På den positive siden så er formen overaskende god om dagen, og begynner å grense mot all-time-high igjen - om det ikke er det faktisk. Jeg har vel ikke gjort noe spesielt annerledes i treningen i år enn i fjor, men merket underveis i løpet at det gikk veldig lett. Tettet luker som bare det, og kanskje var det nettopp fordi kroppen ga så god respons at jeg ikke var defensiv nok underveis. Burde jo såklart vært mer kynisk og spart krefter til avslutningen. Det var ikke tilfeldig at pallen bestod av ryttere som ikke var særlig synlige i løpet av rittet... Faktisk så jeg vel knapt noen av de tre underveis! Men slik er fellesstart! My bad.

Ellers var det en fantastisk langhelg på sørlandet med flott vær. Avslutter med en dagen derpå video hvor jeg igrunn bare var på litt rolig sightseeing langs kysten - men så var det litt medvind opp en bakke og da kobler som vanlig hodet helt ut, bena tar over, og hjertet henger med så godt det kan!





mandag 17. april 2017

Pursuit-intervaller!

Syklister er stort sett noen ensomme vesener som gjennomfører de fleste treningene på egenhånd. Når de først sykler sammen er det oftest fordi de ønsker å utveksle hyggelig passiar, gjerne med innlagt kaféstopp. En såkalt "kosetur" eller "søndagstur".

Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg er en av de mest upopulære medsyklistene når det gjelder slike koseturer. Enkelt og greit fordi jeg ikke har sjelefreden nok til å sykle i sone-1 i flere timer. Forsåvidt er jeg ikke spesielt god på å sykle rolig selv i korte perioder, og er ekspert i å bryte Velominatis regel #86 - "Don't half-wheel.".

Den andre formen for fellessykling er jeg derimot "bedre" til, og det er harde intervalløkter, bakkedrag, e.l.

Grunnen til at to syklister som trener omtrent like mye hvert år kan være i vidt forskjellig form kan delvis forklares at den ene er bedre på å pine seg selv enn den andre, og dette er nok en av mine konkurransefortrinn. For et par uker siden var jeg med på mitt første ritt for året, Stjernetråkken, og konkluderte etterpå da jeg satt og analyserte dataene at det ikke var veldig mye mer belastende enn en relativt vanlig treningsomvei hjem fra jobb. Og det var ikke fordi jeg ikke tok meg ut på Stjernetråkken, men mer fordi jeg er "god", om man kan kalle det det, på å trene hardt på egenhånd. Muligens er det en psykisk lidelse som mer presist kan beskrives som kronisk mangel på selvmedlidenhet under trening og konkurranse. (Du skjønner, jeg lider ikke av mangel på selvmedlidenhet i andre sammenhenger... f.eks. når jeg er syk. Bare spør kona.) 

Uansett: Når man først skal pine seg selv på fritiden så kan det være artigere å gjøre det sammen med andre. Kanskje man finner litt trøst i at de andre har det like jæ"#3lig! Men det aller viktigst er at du lider mer enn du ville gjort på egenhånd. Og om du lider mer, så blir du bedre form! Såfremt du får carte blanche på hjemmefronten til skikkelig restitusjon da.

På Mauritius i forrige uke fikk jeg selvpint litt sammen med min venn Eivind, og for å gjøre det litt ekstra morro (!) kjørte vi et par økter med pursuit-intervaller! Vi kjørte den første økten med fire serier på fire min, hvor han fikk et forsprang i starten på hvert intervall. Økte litt for hver gang da jeg tok ham igjen litt for lett i starten. Man kan faktisk bli skikkelig sliten av bare 4x4, og å gjøre det på denne måten kjører han som gal i front for å holde unna, mens jeg gir litt ekstra for å ta ham igjen. En super måte å få litt ekstra konkurranseinstinkt inn i økta, og også utjevne nivåforskjeller. Og vi ble bra slitne etterpå. Var digg å ligge langflate senere på dagen. På den første økta hadde han goproen min under setet sitt - her et lite inntrykk:




Vi kjørte en ny økt et par dager etterpå med lengre intervaller, og da klarte jeg ikke ta ham igjen på siste draget da det var slakt nedoverbakke med litt for "mye" forsprang (han syklet også meget bra skal sies). Her er det egentlig bare oppfinnsomheten som er den begrensede faktoren - man kan gjøre mye for å sprite opp ellers monotone intervaller!

Artigere selvpining skal man lete lenge etter! :-)



lørdag 15. april 2017

Mauritius: Sykkelreiserapport!

Av eksotiske sykkelreisemål har jeg denne gangen testet sykkeldekkene på øya Mauritius! Vi var der på en litt utenom-det-vanlige påskeferie på øst-siden av øya hvor det er stort sett ganske flatt, og ferierte sammen med våre venner som bor i Johannesburg, deriblant min venn Eivind som også tok med sykkelen sin. Jeg tipper at det er litt mer spennende å sykle på sør-vest delen av "pæra" fordi der finnes det en liten fjellkjede. Men det var dessverre ikke der vi bodde, og mitt vonde kne om dagen tillot ikke en atten-mils runde for å finne ut.

Oppsummert var det fantastisk å sykle i kort-kort igjen. Kontrastene kan jo nesten ikke bli større enn for noen uker siden å sykle i snøvær på piggdekk rundt omkring Oslo, til denne uken å sykle i nesten tredve grader og kort-kort på Mauritius. Vinteren i Norge kan være fin, den er bare litt lang.. sånn ca fem måneder for lang spør du meg. Man er ganske enkelt utsultet etter fint vær igjen, og det er å bli født på ny å kunne jukse seg forbi våren en ukes tid!

Utsultet etter en lang vinter i Norge!
Men når euforien av å kunne sykle i sommerklær på en landeveissykkel igjen begynte å avta så tror jeg nok at min konklusjon om sykle på Mauritius er at det er «helt ok sykkelforhold». Eksotisk for en nordmann med mye å feste blikket på, men få bakker, trange veier, dårlig asfalt og ganske mye farlige sjåfører trekker ned. Omgivelsene består mye av sukkerrør-åkre og litt småslitne landsbyer.

Her et lite inntrykk av den nærmeste landsbyen Bel Air. Som det ofte gjør på natt/morgenen er det regn:




Faktisk er det nesten ingen turister på øya som beveger seg utenfor hotellene/resort’ene sine, og vi så vel knapt en eneste turist utenfor hotellet ila en ukes sykling. Det andre man knapt ser er andre treningssyklister. Vi så vel kanskje fem-seks andre hele uken.

Siden det regner mye på natten og tidlig om morgenen så vi flere regnbuer enn andre syklister!
Det var kanskje ikke tilfeldig at når jeg ringte Air Mauritius noen uker før avreise og spurte hvor mye det ville koste å ta med sykkel at hun svarte at det hadde de ikke noe opplegg for, men måtte avklare ved innsjekk… Det gikk tilslutt greit – naturligvis mot et ekstrahonorar… grrr. Air Mauritius har forresten noen av de eldste og mest slitne flymaskinene jeg har vært i på lenge. Du vet: Askebeger i armlenene, underholdningssystem som ikke funker, og toaletter med en liten søppel-luke til barberblader.

På den positive siden på Mauritius så er det ekstraordinært gode after-sykkelforhold! Istedenfor protein-shakes etter trening så drikker man heller paraplydrinker i solnedgangen mens man ligger på en solseng med en lett bris i håret og ser solen gå ned i det indiske hav. Mauritius består av et rikt utvalg av gode hoteller, som sammen med fantastiske strender og et ideelt klima utgjør dette en fin ramme for de som ønsker å ligge rett ut og restituere seg. Nå skal det sies at eksklusive hoteller kanskje ikke er beste kombinasjonen om fokuset skal bli en god treningsuke – her kreves ståldisiplin om man ikke skal gå opp to-tre kg i løpet av en uke. Men, det kan jo hende at solnedgang med sin bedre-halvdel bør prioriteres høyere enn sykling av og til. Vi gjorde det denne gangen.

Restitusjonen var ganske behagelig. Her med David Millars bok på Kindle
For å nyte solnedgangen på hotellet må man derimot forsøke å komme seg levende hjem fra trening, og dette krever en viss respekt for de trafikale forholdene. Vi var f.eks. kunde av fire ulike drosjesjåfører på turen som alle sammen viste seg å være spik spenna gærne. Samtalen med han ene forløp omtrent slik:

Meg: "A lot of loose dogs on the Island. Dangerous in the traffic?"
Han: "Yes man. You must be VERY careful. If you hit them you will damage car. My last car I had to replace bumper."

At hunden lå død igjen i veikanten var han ikke bekymret over.

Det merkes også godt ute på sykkelen at respekten for levende vesener i veikanten er lav. Derfor må man være litt påpasselig med både rutevalg, tidspunkt på døgnet, og posisjonering i veibanen. Ligge to i bredden føltes f.eks. ikke spesielt trygt særlig mange steder. Nå er det riktignok ganske mange lokale som transportsykler rundt omkring som gir en slags falsk trygghetsfølelse av at syklister er en naturlig del av trafikkbildet. Men, mitt inntrykk er at de bare har blitt vant til risikoen… Ifølge en av våre andre taxisjåfører er det mange dødsfall på veiene og en stor andel av disse er på tråsykkel… (undres om den ødelagte støtfangeren virkelig var en hund!...).

En lokal transportsyklist på vei et eller annet 

Asfalten er også dårlig mange steder. Kombinert med mye vegetasjon som gir svarte skygger i veibanen var det heller ikke så lett å se hullene («pot-holes»), og jeg var igrunn glad for at jeg hadde med min robuste Specialized Allez, som jo har litt erfaring bl.a. fra brostein! Den fikk virkelig kjørt seg på mye forskjellig underlag – inkludert noen fem-stjernes pavé-partier helt på høyde med Arenberg-skogen og et resultat av litt for lite detaljfokus på navigasjonen. Her en liten videosnutt som gir litt inntrykk av hvor vanskelig det er å se dårlig asfalt når man sykler raskt med mye svarte skygger:


Jeg røk forresten gir-wire’en til frontskifteren på min første sykkeltur, og uten reserve og ingen sykkelbutikker på øst-siden av øya ble løsningen å spikke en liten trebit for å «låse» frontskifteren til storskiva. Men siden det var såpass flatt var det igrunn helt supert å ha 1x11 setup. Gir wire har jeg hjemme.

Et artig element i trafikken er at det også er en del mopeder som typisk kjører i 40-50kmt. Der er det artig å legge seg på hjul, som vi gjorde flere ganger i løpet av uken! Her er en av de på video:




Konklusjon: Mauritius er nok ikke stedet man drar til om sykling er det primære fokuset. Det går helt greit å sykle der, men det finnes nok en lang liste med destinasjoner som har bedre sykkelforhold og som koster en brøkdel av prisen å fly til og bo. Men, om du nå skal til Mauritius på ferie allikevel – f.eks. som bryllupsreise eller som overdådig påskeferie – så ta med sykkelen! Ja, det skal man naturligvis gjøre uansett hvor man drar på ferie! Sykle kan man heldigvis gjøre uansett!

lørdag 1. april 2017

Pendlere i Bestumkilen!

I forrige uke tok jeg en del bilder av sykkelpendlere i Bestumkilen. Sånn typ paparazzi-syle. Det er jo ikke sikkert at alle liker å bli snikfotografert så her har jeg for ordens skyld sladdet ut ansiktene.

Generelt så gjør de fleste greie valg av sykkelutstyr og klær, men det er fortsatt mye upraktiske valg. Fortsatt er det mange som pendler på terrengsykkel - noe som har virkelig gått ut på dato. Det er egentlig ikke så komplisert - skal man ha en forholdsvis grei transport så gjelder det å minimere frikson ved å sykle på f.eks. en hybridsykkel eller cyclocross, og det gjelder å maksimere komfort og sikkerhet, som f.eks. å ha på skjermer, muffer, og gode lys. Og om man virkelig skal gjøre det enkelt for seg selv så er det bare å ta steget til elsykkel.

Her er et lite utvalg av bildene. Alltid artig å studere andre syklister litt nærmere! Det finnes alt mulig av syklister om dagen som vitner litt om den generelle økningen av bruk av sykkel som pendlerverktøy. Største minuset er at det fortsatt er ALT for få damer dessverre - men det kommer seg det også! :-)




Klassisk elsyklist. Sitter oppreist med ingen behov for klikkpedaler. Faktisk er det så avslappende å suse avgårde på denne at å snap'e litt eller oppdatere Instagram er ingen problem! 

Meget funksjonelt og praktisk oppsett med skivebremser, skjermer, og praktisk bekledning. Han tar heller ingen sjanser på punkteringer da han har med seg en ståpumpe knytet fast til sekken!

Klassisk O2-snapper og melkesyrejunkie. Garantert rullekjører da han har navnet klistret bak på hjelmen. Integrert aerodynamisk setepinne og høyprofilhjul gir nødvendige marginal gains for å rykke fra kollegaene på tour de finans.

Dette lukter det Birken-syklist av lang vei. Mangler bare sekken. Her er aeroposisjonen (inkl aero-hjelm) godt innarbeidet etter årevis med merkejag i Birken.

Ligge på hjul er helt vanlig blant pendlere også.

Eneste fixie-syklisten jeg oppdaget. Ganske gjennomført. Viktigere med lærsko enn hjelm.

Gode praktiske valg her. Dette er gjennomtenkt, og ganske likt oppsett jeg velger selv for pendling. (Refleksene i hjulene er kanskje å dra det litt langt da.)

Et par pussige valg her: Bøttehjelm og imsdalflaske. Men flott sykkel som lukter svidd.

Meget gode valg her igjen. Funksjonelt og raskt.

Enda en elsyklist. Blitt utrolig mange av de. Er ikke det klikkpedaler? Trenger man det på elsykkel?

Toppscore fra meg når det gjelder oppsett av sykkel her. Dette ser bra ut i tillegg til å være praktisk. Kanskje min pendlerfavoritt blant dagens bilder.

Alarm! Sjekk det rustne kjedet!!! Meget dårlig valg av pendlerverktøy også. Er litt 1990-tallet over å pendle på en tung terrengsykkel med knastedekk. Dette ville ikke gått raskt selv med Peter Sagan på setet.

Flott bruk av teip for å gjøre hjelmen mer aero! Rakk nesten ikke ta bilde av han her - gikk unna! Kudos!

Herlig elsyklist her. Kurv, muffer, bagasjebrett m bag og elektrisk drivkraft. Bestemor kan forflytte seg i stil!

Avslutter med et lite stemningsbilde.

fredag 31. mars 2017

Barnslig glede :D

Siden familien vår bodde på en seilbåt mesteparten av min tidlig barndom, lærte jeg å sykle ganske sent. Dekket på en seilbåt er ganske enkelt ikke spesielt godt tilpasset til sykling.

Fordelen med å lære å sykle litt senere enn normalt er at jeg husker første gang jeg syklet på en to-hjuls-sykkel, og for noen dager siden dukket et bilde opp fra nettopp denne dagen. Et bilde jeg tror aldri jeg har sett før, og som vekket minnene tilbake igjen!


Anno 1980

Syv år gammel i Gisborne, New Zealand, og plutselig så skjønte jeg det. Litt øvelse på en gressplen sittende på en rød sykkel fra en venn og der startet min livslange hobby. Frihetsfølelsen av å bevege seg i en fart som små barneben ikke hadde sjans til, og friheten av å være frakoblet bakken flytende igjennom luften mens bena spant rundt på pedalene! Det var jo så gøy å sykle!

Når jeg ser tilbake på bildet så blir jeg glad av å kjenne jeg at den barnslige gleden fortsatt er der. Gleden av "den flotte røde sykkelen" er der fortsatt, bare litt dyrere utgaver. Leken er der fortsatt - takk bl.a. til Strava. Og frihetsfølelsen... Ja den er der definitivt.

Anno 2017
Håper jeg aldri blir så seriøs at han lille sju-åringen som sitter på sykkel for første gang blir borte!

onsdag 15. mars 2017

Landeveissyklister trenger (stil)regler!

Hvis det ikke fantes regler til landeveissyklisten så ville alle sett slik ut:

Slik ser verdens raskeste sykler ut... Ugh.. :-/
Og selv om UCI har hatt regler i over hundre år finner noen til stadighet smutthull som gjør at de sykler raskere:

Graham O'Bree suser avgårde på tidlig 90-tallet.... Dobbel ugh... :-/
Når sånt skjer så tilpasser/skjerper UCI reglene slik at sykkelsporten kan fortsette sin evolusjon med et minimumsnivå av verdighet. Senest i 2011 forsøkte Frank Schleck seg på en nytt smart aero-triks ved å temposykle i Criterium International med en drikkesekk på magen!


Sch(kr)lek(kelig) greier!
UCI strammet straks inn reglene sine ved å oppdatere sine 'technical regulations' som i praksis forbyr drikkesekk, bl.a. ved at det nå kun er lov med maks 0,5l i sekken. Hein Verbrugge og Pat McQuaid var kanskje ikke de mest proaktive på antidopingfronten, men på stilfronten var de knallharde! Bra jobba der gutter!

Nå tenker kanskje noen "jaja, men dette gjelder bare proffer og/eller aktive syklister". Feil og atter feil! Hvordan verdens beste syklister kler- og utstyrer seg er normen for hvordan alle oss andre, som på en eller annen måte trener og konkurrerer, skal se ut, om det så er treninger, klubbritt eller turritt. Man møter ganske enkelt ikke opp i et turritt på landeveissykkel med Camelbak!... (utover at det er ulovlig og ser grusomt ut så er det uansett upraktisk, man får lettere ryggsmerter, samt en håndfull andre argumenter for hvorfor du burde skjerpe deg big time om du vurderer dette).

Men også UCI innser sine begrensninger. Det finnes en grense for hva slags detaljer deres formelle regelverk kan omfatte - og derfor ser vi til stadighet både ass-savers, store vannflasker, ankelsokker, grelle fargekombinasjoner, hårete ben, sadeltasker etc etc også blant proffene både når de trener og konkurrerer! Her overtar/overlapper det semi-humoristiske regelsettet fra Velominati!

Her ser man f.eks. verdensmester og superstjerne Peter Sagan med et Velominati stilbrudd som skapte full storm i verdens sykkelpresse da han i fjor syklet en stund med hårete ben:

UCI-lovlig. Velominati-ulovlig.
Personlig synes jeg det er mest artig å diskutere Velominati uten et smil om munnen! Gråsonen mellom seriøsitet og humør er individuell og det er alltid best å late som alt er seriøst ment selv om man kanskje synes at mye bare er morsomt. Vel, det meste er jo så klart seriøst. Eller... neida, bare kødda. Det vil si... tar jo majoriteten alvorlig. Altså, på en humoristisk måte. Lissom.

Eksempel:

Sadeltasker er ikke UCI-ulovlig, men er et klart Velominati stilbrudd. Men om du blir observert på trening med f.eks. en Lezyne Road Caddy (ikke elefantpungen Lezyne L-Caddy!!!! Pass for guds skyld på her da folkens!!!), så er det nok ingen som kommer til å heve et øyebryn over Oakley'ene av den grunn. Det går faktisk helt greit så lenge man er sånn nogenlunde innafor ellers.


Dette skal nok gå greit.
I praksis er min erfaring at det norske sykkelmiljøet er svært inkluderende, og mindre Velominati-stilbrud forekommer på løpende bånd uten at noen blir ekskludert av den grunn. Men grensen her er som sagt noe flytende, og om man begynner å bryte UCI-reglene så har man gått for langt. Man møter ganske enkelt ikke opp på landeveistrening eller ritt på en kopi av Graham O'Bree's 'Old Faithful'.... Eller med Camelbak!!!... Eller med skivebremser!!!... Eller med 0,75l drikkeflasker!!!! (hehe, bare kødda på den siste der... Not!)

La oss bare avslutte med et beroligende bilde av noen proffer for å få ned pulsen til normal hvilepuls igjen...dvs under 40 om du har trent bra i vinter. Dette er bare et av de første bildene jeg fant ved Google image søk*.. legg bl.a. merke til et av feltets stilikoner Greg Van Avermaet nr to fra venstre. Det er altså ikke tilfeldig at de ser så bra ut: De MÅ gjøre det fordi de ganske enkelt følger reglene, være seg UCI og/eller Velominati. For alle oss andre som vil være raske trenger vi ikke finne opp hjulet på nytt... Det er bare å kopiere proffene. Og om du ikke har en følgebil kan du i alltids ta med deg noen lappesaker, bankkort, og en vest på baklomma. Vanskeligere er det ikke.

Ser bra ut dette her. Takk UCI og Velominati. (merk bruken av sykkelhansker ok fordi det er ritt)
Forøvrig så har jeg aldri sett en superrask syklist som ikke også så bra ut. Hva som kom først, stil eller snittfart, er helt umulig å fastslå. Det er et uadskillelig par som går hånd-i-hånd - som Yin og Yang eller øl og tacos. Skal du sykle så raskt du klarer så MÅ du følge reglene du også. Her finnes det haugevis av uavhengig analyser og rittresultater som alle konkluderer med følgende: God stil=win!

Forresten, om det skulle være noe tvil når vi snakker om regler, så betyr ikke dette at man også skal fullt ut følge vegtrafikklovens regler om krav til sykkel: "foreskrift om krav til sykkel"! Nei nei, man stiller naturligvis ikke til kappestrid på sykkel med refleks i hjula og signalklokke. Jeg snakker om UCI og Velominati her!

PS: Alt dette dreier seg naturligvis for de som ønsker å trene på en landeveissykkel. Om du bedriver annen idrett (som terrengsykling, triatlon, bowling, mm.), eller om du bare er en helt tilfeldig person som skal forflytte deg fra A til B på en miljøvennlig måte og ikke har noen plan om å bli medlem av en sykkelklubb, trene med andre, eller delta i noen form for kappestrid på sykkelsetet, så kan du gjøre hva fa#"en du vil! Du kan jo til-og-med kjøpe deg elsykkel om du vil! Pling pling her kommer jeg - tilfeldigvis på en sykkel! :-)

*bildene er 'labeled for reuse' av Google.

fredag 10. mars 2017

Runde tall

Det finnes ikke noe bedre mål enn et rundt tall. Man skal alltid strekke seg, og for nesten alle betyr det å strekke seg til det neste naturlige runde tallet i tallsystemet. Noen skal løpe marathon på under fire timer. Noen skal trene mer enn 400 timer i år, og noen skal kanskje klare å sykle opp treningsbakken på under fire minutt.

I 2013 syklet jeg Birken på rett over tre timer, og til tross for at jeg var brukbart fornøyd med gjennomføringen var tiden én time for treg. Forskjellen på 2:59 og 3:00 i Birken-sammenheng er nemlig ikke ett minutt - det er én time. I 2014 kneppet jeg inn denne ene timen på slutttiden og kunne huke av en målsetning jeg hadde hatt i mange år. Og godt var det: Så kunne jeg selge terrengsykkelen og slippe å sykle Birken igjen!

Runde tall

De fleste runde tall er bare et resultat av menneskeskapte tallrekker. Mange er en konsekvens av ti-talls systemet vi benytter, og mange er en konsekvens av vår brøkdeling av planetære tidsintervaller (som år og døgn). Med andre ord, når man reflekterer litt rundt det, så er de egentlig meningsløse. Hadde vi f.eks. delt døgnet opp i 30 istedenfor 24, så hadde sikkert "tre timer" fortsatt vært en viktig målsetning for treningsnarkomane i ulike sammenhenger... det hadde bare vært kortere enn det vi kjenner fra det 24-timers klokkesystemet vi er vant til (2:24 om jeg har regnet riktig...).

Meningen finnes ikke i tallets logiske forankring i fysikkens verden. Meningen finnes i relasjonen til ditt personlige potensiale og ytelsesnivå gitt de rammene du har i hverdagen å forholde deg til. Be all you can be, slagordet til hæren i USA, kan være grei å ha i bakhodet når man skal velge sine personlige runde tall.

Hvor raskt klarer du å sykle opp treningsbakken din når du er i peak-form, har gått ned de fem kiloene, og forsøker et maksdrag med uthvilte ben og vind i ryggen?

Seks minutt?... Er du sikker?.... Kanskje potensialet ditt er fem om du trener litt mer strukturert og spiser mindre potetgull? Om du tenkte syv så er tallet kanskje virkelig meningsløst. Enkle runde tall kan man kaste en molotov cocktail etter - du blir aldri ditt beste om du ikke finner fram til runde tall som representerer potensiale ditt. Kanskje du aldri klarer det... men det spiller ikke noen rolle så lenge du tror du har det i deg og jobber målrettet mot det.

Det er også en paralell her bak min egen sykkelstory de siste få årene. Jeg hadde egentlig bare som målsetning å sykle opp Steinshøgda (min faste treningsbakke) på under fire minutt. Men jammen holdt ikke det også til å vinne master-NM i klassen min tilslutt også i 2016. Det trøya kom som en ekstra bonus.





onsdag 1. mars 2017

Sykkelferie i Spania 2016: Video!

Drømmen om varmegrader og trangen til å kle meg i kort-kort fikk meg til å barbere leggene i dusjen og deretter bruke et par timer på å snekre sammen en liten video fra den fantastiske sykkelturen jeg var med på i fjor sommer i Asturia-regionen i nord-Spania. Bedre sent enn aldri sier nå jeg! :)

Dette var en 8-dagers sykkeltur med en stor gjeng andre nordmenn og arrangeres som 'dugnad' annethvert år. Jeg har tidligere vært med samme gjeng (+/-) i 2012 i Frankrike/Italia, og i 2014 i Italia/Slovenia (klikk linkene for videoene jeg lagde fra de turene).

Det er særlig to fjell fra denne turen jeg aldri kommer til å glemme: Lagos de Covadonga og Alto de l'Angliru (skrev om Angliru her). Se video'enn for noen inntrykk.

For de interesserte kan rutene fra turen ses på Strava her:
Dag: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8

Her er filmen. Imens stikker jeg og smører inn leggene med fuktighetskrem så de er klare til nye eventyr:






tirsdag 28. februar 2017

Casualties of (winter) war.

Vintersykling tar virkelig knekken på utstyr! Og kanskje særlig når man inkluderer turer til/fra jobb to ganger om dagen!

I vinter så har jeg riktignok vært generelt godt fornøyd med sykkel og utstyr til tross for at mye har gått i stykker. Til mitt bruk, som primært er asfaltsykling, er Canyon cyclocrossen helt perfekt.

Det ser kanskje ikke så pent ut, men dette funker

Noe av utstyret som jeg mener selv er helt uunnværlig for behagelig og trygg vintersykling er: Gode skjermer, piggdekk (bruker selv 40mm), kraftige lys foran/bak, muffer (som Barmitts), vintersykkelsko og varmesåler. På klesfronten sverger jeg ikke til noe spesielt, men tilpasser antall lag avhengig av været. F.eks. på bena har jeg vintersykkelbukse, men om det er kaldt (-5 til -10) drar jeg en stillongs under, og om det er enda kaldere (under -10) tar jeg en vind/regntett overtrekksbukse over. Også litt avhengig av planlagt intensitet og/eller lengde på økten. Tilsvarende lag-prinsipp på overkroppen og hodet.

Men tilbake til utstyret som går i stykker.... I vinter har det vært det ene etter det andre som har blitt ødelagt. Jeg kunne sikkert vedlikeholdt oftere, men det meste av dette er godt langt innenfor det man skulle kunne forvente av normal bruk... og det meste er også blitt erstattet på garanti. Min konklusjon er at ikke mange produsenter planlegger at utstyret skal bli brukt to ganger om dagen i regn, slaps, salt, møkk/skitt, etc etc...

Her er noe av det som blitt ødelagt... dette kommer i tillegg til det jeg har byttet av normale slitedeler.. som inkluderer bl.a bremsepads, wire, dekk/slanger, kjede (to ganger) og kassett.

Casualty 1: Kranklager og styrelager


Her har styrelageret bokstavelig talt gått i oppløsing av rust. Måtte på verksted for å løsne. Kjøpte ny fra Canyon.

Casualty 2: 45Nrth Japanther sko

Etter tre måneders bruk (kjøpt i oktober for 2400kr...) har festet til snøret gått i stykker. tilsvarende på den andre skoen som er i ferd med å revne. ALT for svake. Skal klage på disse.

Casualty 3: Fulcrum V hjulsett

Her knakk navnet da jeg dro på opp rampen til Lysaker-lokket... får nytt sett på garanti fra Fulcrum.


Casualty 4: Crank Brothers eggbeaters

Etter ca tre måneders bruk datt disse fra hverandre. Begge to. Gadd ikke spør om nye på garanti - disse gidder jeg ikke sykle med igjen. Ever. R.I.P drittpedaler.

Casualty 5: DT-Swiss nav/boss

Det andre hjulsettet på cx'en... her trenger navet/bosset overhaling. Ganske løs nå som gjør at giring er helt upresis... Må på verksted for å få løs bosset som sitter helt støkk... :-/

Still going strong: Stages 105 genII wattmåler!

Tilslutt må nevnes et produkt som har tålt alt i vinter: Stages 105-armen (genII)!!! I motsetning til første generasjon som slapp inn vann og ble ødelagt har denne nye generasjonen tålt (så langt) alt av elendig vær! Denne fikk jeg på garantien til den gamle og er strålende fornøyd! Kudos til Stages der!

Her smørte jeg forøvrig et tynt lag silikon på pakningen under batterilokket for ekstra beskyttelse mot fuktighet. Mulig det hjalp.


Voff lurer på om Stages krankarmen overlever dette her...


søndag 12. februar 2017

Vintersykling på youtube... del II.

Sjekk sola. Den står nå såpass høyt på himmelen at hadde det bare vært tredve grader varmere så ville det jo vært riktig så sommerlig!

En fordel med alt dette lyset er at jeg kan fortsette å eksperimentere med min Gopro Session på treningstur... Og her kommer det en oppfølger til mitt forrige innlegg! Riktignok ikke veldig mye mer spennende, men jeg tok i det minste og klippet den sammen til en så kort film som mulig! Under to min faktisk! De tålmodige og observante til legge merke til at jeg er glad i å finne småveier ned til vannet for å se på utsikten!



Den tilhørende Strava-økten finnes her. Jeg er nå i gang med å planlegge sykkelsesongen 2017 - og det er jammen ikke lenge til fant jeg nettopp ut. Heldigvis begynner formen å komme seg - så dette blir bra!


torsdag 9. februar 2017

Vintersykling på youtube!

Hvor spennende kan en pendlertreningsøkt hjem fra jobb bli... Selv med omvei!?.... Bedøm selv. Fasitsvaret ligger nok et eller annet sted mellom gørrkjedelig og passelig uinteressent. Jeg bare aksepterer at akkurat nå om dagen er det lite spennende som skjer.. Det hadde kanskje vært mer spennende å kaste meg over gopro-materiale som ligger på en harddisk fra sommerens sykkelferie i Spania (har en enslig video derifra)... men jeg prioriterer datostempling.

Driver forøvrig og øver meg på videoredigering.... så litt trening på det også i forberedelse til mer interessente sykkeløkter, primært i sykkelritt, til våren!

Nå er det riktignok ikke så sinnsykt lenge til sykkelsesongen plutselig står for dør. Proffene er allerede godt i gang, selv om det ikke merkes så mye i norske medier. Solen titter gradvis mer frem, og om ikke lenge blir det jammen deilig å bytte ut piggdekkene på jernhestenen igjen! :)


  



torsdag 12. januar 2017

Pendling som trening og motivasjon!

Nå på vinteren er (ofte) det vanskeligste med å trene beslutningen du må ta for å komme igang. Det er det vippepunktet hjernen skal bikke over for at kroppen din skal komme seg opp fra sofaen, inn i treningsklærne, og ut på sykkelen.

Det er kveld, du følger deg sliten, det er mørkt ute, og regn/sludd banker på vinduene. De ambisiøse nyttårsforsettene har plutselig fått et arsenal av dårlige unnskyldninger å gjemme seg bak. Dørstokkmila har aldri vært lengre, og Netflix skriker igjennom TV'en at du skal bli sittende. "I morgen.", tenker du.

Stort sett klarer jeg faktisk selv i denne situasjonen å komme igang med treningen, og her skal jeg unne meg selv litt selvskryt! Nøkkelen er riktignok evnen til å ikke å tenke over beslutningen - så, ja... jeg er god på å ikke tenke for mye!...  Begynner du å vurdere situasjonen er slaget tapt. Om du (A) øyner muligheten/tiden til en treningsøkt (sjefen sa "go") er det bare å (B) begynne å gjøre seg klar. Trikset er å minimere tidsintervallet mellom A og B. Og da mener jeg at det ideelt bør gå noen få sekunder. Er du typen som bruker mange minutt på denne beslutningen så vil du være mentalt treningshandicappet fra å få gjennomført en god off-season. (Men du vil til gjengjeld ha sett litt flere serier på Netflix... ).

Grunnen til den analytiske tankeprosessen i forkant av en beslutning om trening må unngås er fordi den er påvirket av helt irrasjonelle og følelsesmessige inputfaktorer. Man innbiller seg bl.a. at (1) man er sliten, og (2) det kommer til å bli ubehagelig å trene. Begge disse er derimot feil! 99% av gangene man føler seg hverdagssliten, kanskje etter en lang dag på jobb mye mas etc etc, er dette rent psykisk. Faktisk har treningen motsatt effekt på den mentale trøttheten enn man innbilte seg i forkant. En time med intervaller i frisk luft utendørs føler man seg ofte som født på ny etter man har kommet hjem igjen og tatt en dusj! Og at det skal bli ubehagelig å trene - kanskje pga dårlig vær? Har du forberedt bekledning riktig, og utstyrt sykkelen for dårlig vær, er det overhodet ikke ubehagelig. Ofte dreier det seg kun om å komme igang - fem min ute i økta og det er 100% kos.

Husk også på disse to tommelfingerreglene:

Du angrer aldri!... Aldri!

Og

Det finnes ikke dårlig vær, bare masse jæv#¤"la dårlige unnskyldninger!



Men... når alt det er sagt, opplest og vedtatt: Du trenger faktisk ikke ta beslutningen i det hele tatt om du vet med deg selv at du ikke klarer å "Just do it"! Om alt annet feiler så begynn å pendle på sykkelen.

Planlegg hverdagen utifra at du skal sykle hele tiden. Kanskje innebærer dette å si fra seg parkeringsplassen, selge bilen, eller avslutte månedskortet på bussen. Poenget er at om du sykle så er det nettopp det du ender opp med å gjøre. Da er det ingen dørstokkmil å krysse og ingen vanskelig treningsbeslutning å ta. Du må ganske enkelt bare komme deg avgårde for det er slik du kommer deg til jobb (eller skole etc).

Treningsvennlige omveier er forøvrig en viktig ingrediens nøkkelen til vellykket pendletrening. Særlig på vei hjem! "Til" er for de fleste korteste vei, men "Fra" så kan man være kreativ, og samtidig finne noen oppoverbakker hvor man ikke får kjeft for å sykle for fort. Nabolagssightseeing kombinert med melkesyre er en av mine favoritter. Jeg har bl.a. blitt ganske godt kjent med de fleste av nabolagene på Røa og oppe i Holmenkollen de siste par årene... Disse står ofte på "Fra"-menyen.

Det er riktignok noen mindre, men overkommelige, utfordringer med å pendletrene. Den største utfordringen er at man må tolerere mye oppsiktsvekkende oppførsel fra andre trafikanter - både fra andre syklister, fotgjengere og bilister. Forvent det verste og ignorér det meste (uansett vanskelig å vise fingern med hummerhansker på så ingen vits å prøve). Her er det viktig å vise litt hensyn selv også... varier intensitet utifra trafikksituasjonen og spar kruttet til omveisbakken som skal forseres på vei hjem senere.

Den andre utfordringen er at man blir gruppert med en gjeng ikke-så-veldig-kule syklsiter... Men her kan man ta det helt med ro: Siden det stort sett er mørkt ute er det ingen som kjenner deg igjen -  så du kan kle deg og utstyre sykkelen akkurat som du vil (guljakke, skjermer, barmitts, lys etc etc).


Og bare så det ikke er noen tvil: Pendling er trening! Faktisk! Iallefall i off-season så holder du en basisform vedlike ved å pendletrene. Ja, ikke den derre kaffelatté-drikkende sykkelpendlingen, men da snakker jeg høyintensitetsintervallpendlingen hvor du kommer hjem med blodsmak i munnen og melkesyre i øreflippene. På lørdag og søndag kan du komplimentere pendlingen med noen lengre høykvalitetsøkter.


Ja, det er bare å komme seg opp på sin motherfucking bike (han i rød trøye altså). Ses på Tour de Finans.





torsdag 5. januar 2017

Vi vinner iallefall vm i dobbeltmoral!

Ved å skumlese nyhetene den siste tiden kan vi slå fast atter en gang at nordmenn er verdensmestre i dobbeltmoral. Det er mye som skjer i utlandet som vi høyrøstet skriker over... men når det samme skjer her hjemme så graver vi frem det som skal til av nødvendig stråargumenter for å gi oss selv et beroligende moralsk bakteppe for ugjerningene!

I økonomiseksjonen kan vi lese at Statoil-sjefen Eldar Sætre mener at norsk olje- og gass er såpass mye mer miljøvennlig enn gjennomsnittet av global olje- og gassindustri at vi «-må produsere alt vi kan av hensyn til klimaet.». Herlig logikk som vil gi klingende mynt til norsk økonomi i mange år fremover!

I andre nyheter forventer vi at lutfattige land i Afrika og India skal ta vare på løver, geparder, flodhester og tigere, til tross for at alle disse dyrene tar livet av flere tusen mennesker hvert år. Men her hjemme i verdens rikeste land, takket være den miljøvennlige oljen (haha!), forsøkes det å få drept 47 ulver av totalbestanden på ca 68 i hele landet, til tross for at disse er helt ufarlige for mennesker. Det er flere nordmenn som har dødd pga sauer de siste hundre-årene enn ulv... bl.a. en bekjent av meg som kolliderte med en sau på vei ned fra Storåsen for noen år siden. Eller, han døde forsåvidt ikke men knakk noen ben... Men han kunne fort gjort det! Det var iallfall ingen ulver som stod som noen dumme brød midt i veien der vi kom syklende i 80kmt. Sist en ulv drepte noen i Norge var visstnok i 1801 eller noe sånt.

Karl Håkon fronter nullvisjonen. Altså null levende ulv. Kilde VG


Og i sportsseksjonen kan vi lese at Martin Johnsrud-Sundby er nominert som Årets Mannlige Utøver 2016 i idretts-gallaen som avholdes nå til helgen. Dette til tross for at han i 2016 ble dømt for doping og fratatt både sammenlagtledelsen i verdenscup'en, sammenlagtseieren i Tour de Ski, samt utestengt i to måneder.

Langrenn.com presenterer fortsatt Johnsrud-Sundby som vinner av verdenscupen 2016

Er det forøvrig noen som husker hvordan Erik Tysse kvalifiserte seg til London-OL? Direkte etter hans to-års utestengelse etter EPO-dommen fikk han arrangert en egen OL-kvalik av Søfteland TIL, Os-kommune (som ga femti tusen rett fra kommunekassen for å delfinansiere arrangementet) og IL Norna-Salhus (klubben med slagordet "ekte idrett"). Dette gjorde de ene-og-alene for Erik Tysse ettersom han ikke hadde fått kvalifisert seg i andre stevner pga utestengelsen. Han dro etter kvaliken sporenstreks til London og representerte Norge!...

Erik Tysse var heldigvis sjanseløs i medaljekampen i London

Jeg har ikke sterke meninger om hvorvidt Martin Johnsrud-Sundby eller Erik Tysse faktisk dopet seg eller ikke - og/eller om de fortjente de straffene som de ble dømt for. Kanskje begge er helt uskyldige? Jeg vet ikke. Dobbeltmoralen her ligger i hvordan de blir behandlet etter at de ble dømt i forhold til hvordan vi forventer at andre land skal behandle sine doping-dømte idrettsutøvere. At man rullet ut en rød løper til Erik Tysse for at han kunne representere Norge i London-OL var en skam for vårt omdømme som et anti-doping land. Og jeg synes ærlig talt ikke det er veldig mye bedre at Johnsrud-Sundby blir nominert til å vinne en pris for året 2016, året han ble dømt for doping.

Man er ganske enkelt ikke Årets Mannlige Utøver om man ble dømt for doping, helt uavhengig av hvor hyggelig man enn måte være og hva slags idrettsprestasjoner man har hatt i løpet av året - og særlig om vi skal fremstå med en viss kredibilitet som en anti-doping nasjon utad. Argumentasjonen fra jury-formann og toppidrettssjef Tore Øvrebø at Johnsrud-Sundby "har sonet ferdig." blir ganske tynn... Prisen vi snakker om her er jo nettopp for året 2016 da han brøt de internasjonale dopingbestemmelsene.

Oppe i det hele så arrangeres Tour de Ski på TV om dagen, og i år føler jeg, kanskje for første gang på lenge, at langrenn-sporten har en mørk doping-skygge over seg. Primært er dette pga avsløringene som rulles opp i Russland og suspensjonen av flere av de beste mannlige russiske langrennsutøverne, bl.a. Legkov og Vylegzhanin (nr en og to på fem-mila i Sotsji...) hvor mye tyder på at de ikke hadde bare rent mel i forstøveren.  Men bidrag til doping-skyggen kommer også fra måten Johnsrud-Sundby saken har blitt håndtert av de involverte parter - og som også bidro til at saken eskalerte i mediene. Det er med en utrolig naivitet hvordan både skiforbundet og Johnsrud-Sundby selv har forsøkt å bagatellisere dommen - og resultatet har hatt motsatt effekt enn det de håpte på.

Norges Skiforbund har hatt en tøft år og kommunikasjonssjef Espen Graff har sikkert hatt mange søvnløse netter og pådratt seg en håndfull magesår - men jeg tror bare det blir verre for de, og verre for omdømme til langrennssporten og omdømme for Norge som et foregangsland i anti-doping arbeidet om utøveren som står bak den mest profilerte dopingdommen i Norge på mange år skal bli hedret som Årets Mannlige Utøver. Forhåpentligvis blir det som Erik Tysse... At han ikke vinner.

PS: Jeg er overhodet ikke irritert på at Kristoffer Halvorsen, som vant VM fellesstarten for U-23 ikke er nominert til en pris i idretts-gallaen. Um... neida, ikke i det hele tatt.