mandag 29. desember 2014

Sykle på islagt tjern med piggdekk!

I går var jeg på vei forbi Bogstadvannet da jeg fant ut at jeg skulle ta en 90-graders sving og sykle over isen til den andre siden og tilbake igjen. Det har jo vært kaldt i flere dager så det regnet jeg med ville være helt trygt  (jeg var ganske tidlig ute og den eneste på "vannet"). Med litt skare/snø over isen gikk det trått men isen virket da solid nok... Men, da jeg kom hjem og google'et litt om isforholdene på Bogstad skjønte jeg at det kanskje ikke hadde vært så lurt å sykle på måfå utpå der pga ulike forhold med dette vannet som gir usikker is enkelte steder (elvemunning, sandbanker under vann, råtne tømmerstokker som avgir noe gass, mm..), og man bør derfor vite hvor man ferdes her om man skal være helt trygg. Kjekt å vite! Men så kom jeg også over Facebook-gruppen til Skiforeningens Turskøytegruppe hvor det var informert om et vann sør for Oslo ved navn Syverudtjern som det nå var brøytet løype på! Uten igrunn å ha noe som helst innblikk i kulturen blant Turskøyteløpere, så innbiller jeg meg av en eller annen grunn at denne gruppen primært består av menn over 50 som alle har vintage fartskøyter, og som drar på fellesturer i anorakk og fjellräven-sekk som inneholder ispigger, termos, appelsin, kvikklunsj, og noen utgaver at Knoll & Tott fra 50-tallet.

I dag syklet jeg derfor til Syverudtjern for å finne ut hvordan det er å sykle på et islagt vann og se om jeg ville klare å se noen turskøyteløpere på nært hold. Jeg har ofte sagt til ikke-syklister når de spør hvor bra piggdekk på sykkel er at "man kan sikkert klare å sykle på en skøytebane med de"! Så da var det kanskje på tide at jeg fant ut om dette stemte eller ikke.

På vintersykkelen min har jeg et 40mm bredt piggdekk av typen Suomi Hakkapelitta 240 (240 er antall pigger). På vannet/isen var det kommet et tynt snølag og jeg oppdaget raskt at her var det svært glatt. Det var forsåvidt ikke noe stort problem så lenge jeg syklet rett fram uten å vingle med overkroppen og uten å røre bremsene, men jeg måtte derfor være ganske konsentrert hele tiden og sykle svært rolig i U-svingen på hver ende av vannet. Enkelte steder var det litt skare-snø oppå isen hvor jeg fikk feste i korte perioder, og noen steder var isen bar og her var det faktisk også bedre feste ettersom piggene da kom ordentlig ned på isen. Men stort sett var det sykling på blank is med lett snø over som var relativt glatt, for å si det mildt.

Etter noen runder og da jeg hadde fått opp selvtilliten nok til å begynne å gasse litt på gikk jeg derfor straks ned for telling!! En av fordelene med å sykle på is er at man slår seg omtrent like mye om man sykler i 25kmt eller 5kmt, så jeg sklei bare litt bortover etter at rumpa tok imot isen..

Har har skinka tatt støyten, for så å skli bortover isen... liten au
Runden var på bare litt over to kilometer så det tok ikke lang tid før jeg mistet telling på hvor mange runder jeg hadde syklet, men etter ca tre og en halv time og litt over syv mil var jeg passe lei og dro hjemover igjen! (Strava-link her. Merk den artige løypeprofilen...).

Mot slutten dukket det også opp noen turskøyteløpere! Og mine tanker om hvordan en typisk turskøyteløper ser ut ble bekreftet! Bart er tydeligvis også svært populært i dette miljøet.

"HOLD HØYRE FOR HEL@#¤&%TE!"

Konklusjon: Ja man kan trene med sykkel på islagte vann! Fordeler er at det er lav sannsynlighet for å punktere og man slipper irriterende biltrafikk. Ulemper er at man sannsynligvis går på trynet, blir upopulær blant skøyteløperne (Jeg fikk tilsnakk at jeg måtte ikke lage "spor" for de... hyggelig tilsnakk forsåvidt. Av en kar med stor bart.), det finnes ingen bakker å bryne seg på, og i verste fall så ender man opp som krabbemat.

Om jeg gjør det igjen? Neppe.


søndag 28. desember 2014

Bar Mitts - aldri bli kald på hendene igjen!

Desember ble igrunn en skikkelig møkkamåned hva gjelder sykkeltrening, og mye av grunnen til det var pga velten jeg tidligere omtalte etterfulgt av sykdom - som tilsammen gjorde at jeg mistet et par uker... I tillegg så er desember igrunn den mest utfordrende måneden i løpet av året å holde treningen vedlike; Juleavslutninger, middager, mye jobb, og årets mørkeste måned. You name it. Det hjelper heller ikke at man stapper seg full av fet mat og alkohol. God jul med null hjul. Jaja nok om det - nå er det forbi, solen har snudd, og vi kan lage flotte nyttårsforsetter som kan sparke igang det nye året!! Hurra!!!

Jeg har heldigvis klart å få noen få sykkeløkter de siste ukene og i den forbindelse har jeg testet litt nytt vinterutstyr - bl.a. noe jeg fikk til jul (okei så var ikke julemåneden bare skit allikevel da). I går testet jeg for morro skyld å kle meg supergodt i -13 kuldegrader og opplevde å være alt for varm! Svett på både hender og føtter - så det er mulig å kle seg for mye selv i iskaldt vær. Bl.a. hadde jeg nye Hottronics varmesåler i Lake 303 vintersykkelsko med goretextrekk utpå!... Vaaarmt!!!

Av det utstyret jeg har prøvd i det siste er jeg mest fornøyd med mine Bar Mitts som jeg satte på i begynnelsen av måneden. De ser kanskje ikke så bra ut, men vintersykling dreier seg om overlevelse ikke om om stil. Det er heller ikke akkurat som noen ser deg ute i skauen på svarte natta. Apropos det så syklet jeg nesten på en Tiur for noen uker siden. Den må ha stått i et lite tre rett ved siden av veien for den lettet plutselig omtrent rett foran meg! På femten år på sykkel i marka er det bare andre gang jeg har sett en og litt pussig så var dette bare noen hundre meter fra der jeg så den første for nesten ti år siden! (Ikke langt fra Finnerud for de som er interessert i slikt.). Uansett: Bar Mitts er ikke pene, men de er fantastisk bra og verdt det. Jeg har testet de i alt fra +3 (med regnvær) til -15 og har ikke hatt noen problemer med å holde varmen. Kanskje det mest geniale er i +3 og regn som kanskje er det vanskeligste været å holde varmen på hendene. Her er hendene tørre og godt beskyttet fra vinden. Jeg har stort sett bare brukt tynne fleecevanter (sånne til 49 kr på xxl...), selv i ned mot -10C, og vært fin og varm.

Barmitts på nye jernhesten v2.0.
En fordel av å kunne ha tynne hansker på hendene, eller ingenting om deet er varmere enn null, er at det er mye lettere å ta ting fra baklomma etc. Veldig praktisk. Eneste ulempen med disse er at man mister litt balansen i styret (pga tyngden), så det er vanskelig å sykle uten å holde i styret - men ikke noe stort problem.

Jeg kjøpte mine på Bikeshop.no, men det finnes sikkert andre alternativer. Bl.a. ser jeg at XXL har en egen versjon (med et navn som ligner litt)... I tillegg finnes det mer avanserte versjoner som ikke "bare" er neopren, men også har fóring - disse må være vannvittig varme! Bl.a. finnes en fra 45North som heter Cobrafist. Merk at de jeg har testet er til flatt styre, men Bar Mitts har også en versjon til bukkestyret - så fullt mulig også for de som har cx (e.l.) som vintersykkel.

Et svært godt kjøp for de som ikke ønsker å ta sjansen på å fryse på hendene igjen! Jeg tar iallefall ikke mine av før til våren!

tirsdag 9. desember 2014

Specialized Diverge - hadde vært perfekt til Birken!?

Til sykkelturen opp Mauna Kea fikk jeg låne Specialized sin nye grusracer "Diverge" fra Velo City og Specialized. En Specialized Diverge Comp Carbon for å være nøyaktig. Dette er en ny serie fra Specialized som er robuste landeveissykler som ruller raskt på asfalt, men som også er tilpasset til å ta med ut på grusveier - derav navnet Diverge, som betyr noe sånt som "å avvike fra den normale veien". Sykkelen er ikke så rittspesifikt satt opp som en typisk cx-sykkel, og i sum er dette en utrolig behagelig landeveissykkel som tåler det meste av underlag. En kul treningssykkel som man kan ta med på tur uten å bekymre seg for at man kanskje må innom noen grusveier (eller verre) underveis!


Tok meg opp til 4200moh!

Første tur: Oi dette gikk fort!

Morgenen etter at jeg hentet sykkelen, dro jeg ut på runden Sandungen Classic i Nordmarka med den - satte bare på pedaler, flaskeholdere, og feste til min Garmin. Førsteinntrykket var at dette var en superrobust racersykkel hvor alt virket litt kraftigere enn vanlig - og veldig behagelig å sykle på. Tykkere dekk (satt opp med 32mm slicks) samt Specialized sin Zertz karbongaffel og setepinne gjør at man kan sykle over ujevnheter med stressless-komfort. Med litt mer oppreist geometri enn vanlig samt de kraftige Shimano-girsjalterne til de hydrauliske skivebremsene, merket jeg også raskt hvor digg det er å stå og sykle. Kanskje den mest behagelig oppreiste sykkelopplevelsen jeg kan huske

Jeg skjønte at dette gikk fort og holdt trykket oppe - og da jeg kom hjem var snittfarten på runden på 30kmt (29,8.. jeg runder opp)! På en 73km runde alene i marka med over 1600 høydemeter så er det raskt - og særlig i november med fem grader, duskregn og nærmest full vinterbekledning! Helt åpenbart at dette gikk fortere enn om jeg hadde syklet på terrengsykkel! Jeg har vært over 30 i snittfart på den litt kortere Kikutrunden på terrengsykkel (som her) et par ganger (også på vanlig racer forsåvidt) - men det er i kort/kort med toppet form midt på sommeren - så denne runden med Diverge'en var definitivt raskere!!


At det går fortere på grusveier på Diverge enn en halvstiv terrengsykkel er en kombinasjon av bedre aerodynamikk, raskere hjul, tyngre giring (Åsmund-løvik giring faktisk!), stivheten i sykkelen når man står opp bakker/kneiker, samt ekstra trygghet i utforkjøringer med skivebremser. I tillegg så tar den av støt fra underlaget bra nok til at man har nødvendig komfort til å holde trykket oppe.

De små forskjellene

Legger ved noen bilder som viser noen av høydepunktene på sykkelen som gjør at denne er forskjellig fra en vanlig landeveissykkel. Kommentarer under bildene.


Bredt utvalg i girutveksling med kompaktkrank foran (50/34 BB30) og 11-delt terrengkassett bak (11/32).

Tykke dekk (32mm slicks) som er behagelige og ruller bra på både asfalt og grus. Zertz karbongaffel som demper de verste slagene.

Kraftige Shimano sjaltere med hydrauliske skivebremser

Merk også skivebremsene, "through-axels" (vet ikke hva det blir på norsk, men det er hvordan hjulene er festet i rammen), rammegeometrien, og setepinnen med demping. 


Fra Mauna Kea til knall og fall på isen! 

Som jeg skrev sist, syklet jeg rundt omkring på isen med luft fra Hawaii fortsatt i dekkene, og endte opp men å skli og kutte opp høyre kne. Disse stingene har jeg forøvrig nå fjernet selv... ganske enkelt igrunn: Leatherman og neglesaks så var det ingen problem!  Sykkelen klarte seg heldigvis bedre enn meg og den er nå levert tilbake til Velo City! Alt i alt en veldig artig opplevelse å teste Diverge'en som er en kul all-round sykkel som sannsynligvis hadde vært den perfekte Birken-sykkelen for alle de som klarer seg uten dempegaffel. Iallefall om det var lov med bukkestyre på Birken!


torsdag 4. desember 2014

Piggdekk er nok lurt!... :-/

Jeg har ikke syklet siden lørdag, og kommer ikke til å sykle før om 4-5 dager heller... Æsj.

Det som skjedde var at min vintersykkel "jernhesten" hadde rustet helt i stykker, og antall deler som måtte byttes var så omfattende at den måtte pensjoneres. R.I.P. Og når Herr Redaktør fra bladet Landevei sendte meg melding på lørdag og lurte på om jeg ville slå følge i Nordmarka så hadde jeg bare sykler med sommerdekk klare. Tok da sjansen på å sykle på Specialized Diverge...


Diverge med Hawaii-luft i Nordmarka...

Etter at jeg kom hjem fra Hawaii har jeg faktisk ikke pumpet opp dekkene på Diverge'en en eneste gang - så jeg har syklet rundt med luft fra Hawaii i dekkene! (Glemte å ta ut luften når jeg pakket ned før hjemreisen.) Selv om de begynte å bli litt myke så synes jeg det var litt artig. Men... det er mulig at luft fra syden ikke trives i minusgrader - for i en nedoverbakke i ca 40kmt så nektet dekkene å adlyde mine ordre om å følge isen pent og pyntelig rundt svingen, og i en uventet manøver vrengte plutselig forhjulet rett ut til venstre noe som medførte at kroppen suste rett ned i bakken. Sykkelen klarte seg overraskende bra etter at den skled ut i grøfta og tok seg en liten hvil der. Kneet mitt og høyre arm klarte seg derimot ikke fullt så bra, og jeg skjønte raskt at det ville behøve noen sting i kneet da jeg kikket ned på det vertikale kuttet over kneskålen, sannsynligvis forårsaket av en skarp stein. Først lurte jeg faktisk på om jeg hadde brukket høyrearmen, men etter et par minutt kunne jeg heldigvis konstatere at den bare var kraftig forslått og skrubbet opp!

Takk til Alpers som hjalp med å dytte meg hjemover i Sørkedalen mens jeg holdt hånden over såret på kneet (buksen var flerret helt opp og kneet/såret var eksponert mot kulden). Og noen timer senere etter besøk hos legevakten var jeg sydd og bandasjert med beskjed om minst en uke uten sykling for å la såret på kneet gro. Alt i alt ikke veldig alvorlig - et overfladisk kutt som må få lov til å gro sammen igjen. Jeg begynner å bli god på bandasjer og sårstell. Har fått litt erfaringer de siste årene nå. Det er vel en del av syklingen! :)

I mellomtiden har jeg nå fått anskaffet meg en ny vintersykkel fra Velo City Lysaker! Beholder refleksene på, og satte på piddgekkene i går kveld. Så det blir nok ikke noen flere sykkelturer med sommerdekk på is fremover!

mandag 24. november 2014

2014 oppsummert i bilder!

2014 har vært ett år fullt av store sykkelopplevelser! For å oppsummere har jeg plukket ut tolv bilder inkludert link til de respektive innlegg - der det finnes. Klikk på bildene for større versjon. Ellers prøver jeg å legge ut gode, og en del ikke fullt så gode, bilder på Instagram-profilen min.

1. Pga. bar asfalt startet jeg året med å sykle til Tryvann på landeveissykkel med sommerdekk allerede fjerde januar og kom dermed også inn på listen til Oslos Klatrekonge! Lagde også en 2014 lanseringsvideo.

Tryvann 4 jan

2. Senere i Januar ble jeg invitert inn i Oslo Fengsel for å sykle på rulle mot Lars Petter Nordhaug samt innsatte for å promotere rittet Red Bike Race.

Jeg vant iallefall kampen om størst svettepøl på gulvet. Foto Pål Breivik

3. I mars var jeg i Cape Town og syklet verdens største sykkelritt "Cape Argus". Her plasserte jeg som nr 121 av litt over 31-tusen deltagere - og det inkluderte ett proff/elitefelt på nesten 160 mann som startet en halvtime før oss. Ble nr 6 i min aldersgruppe på nesten fire tusen deltagere.

Nede til venstre i rød trøye! Foto fra arrangøren.

4. Tar med et bilde fra ett av Spinn Cup-rittene jeg var med på. Spektakulært fall jeg fikk bilde av her. Håkon Lilland (i gult) stupte over styret, men reiste seg og vant rittet.

En i bakken... snart en til.

5. Årets monsterprosjekt "Stockholm700" hvor Richard og jeg tok buss til Stockholm og syklet hjem i ett strekk til Oslo.

Det var langt, men en flott tur!

6. Seier i fellesstarten på rittet Tyrifjorden Rundt. Var jo ved passering mållinjen først godt fornøyd med tredjeplass - men dette ble senere justert til første plass grunnen diskvalifikasjon av de to foran meg.

Oscar lurer på hva som skjer

7. Fantastisk ferie i Italia og Slovenia med en stor gjeng likesinnede syklister. Her har jeg egne bildereportasjer her og her. Lagde også en video fra turen.

Bakkene opp fra byen Paularo med partier på 17-18%

8, Endelig kom jeg under den magiske tre timers grensen på Birkebeinerrittet!... På trettende forsøk. Sluttid 2:56.

Yes! Det blir under tre! Foto: Ola Morken

9. Finale i Oslos Klatrekonge for både damer og herrer!

Carl Fredrik Hagen vinner herreklassen

10. Den årlige sykkelturen i regi av Børsen: Børsens 8-timers.

Solnedgang over Mylla.

11. Nytt monsterprosjekt. Denne gang ikke distanse, men høydemeter! Fløy til Hawaii for å sykle "verdens hardeste sykkelklatring" fjellet Mauna Kea.

Nærmer meg toppen av Mauna Kea på 4200moh. Foto: Jonathan Rawle

12. Ja så var det vinter igjen i Oslo. Noen måneder med piggdekk og varmeklær fremover!

Så var det litt snø i marka igjen! Her kommer vintern.



tirsdag 18. november 2014

Tur til Hawaii for å sykle "verdens hardeste bakke"!

Mauna Kea ("det hvite fjellet") er en sammenhengende stigning med 4200 høydemeter fra stranden i Hilo, Hawaii. Jeg dro dit ens ærend for å erfare hvordan det er å sykle dette monsteret, og jeg klarte (heldigvis...) å sykle til toppen. Jeg kan bekrefte at den fortjener navnet som kanskje den "mest ekstreme sykkelklatringen i verden"!

Jeg hadde ikke hørt om fjellet selv før et par måneder siden når jeg satt og google'et etter hvilken sykkelklatring som har den største høydemeterforskjellen i verden - og da kom jeg frem til denne. Det kan hende at det finnes stier for terrengsyklister i Himalaya e.l. som har større høydemeterforskjell, men Mauna Kea har altså primært asfalt (som et resultat av observatoriene på toppen) som gjør det mulig å sykle på en landeveissykkel (ja sånn ca iallfall.. mer om dette senere), og kun oppoverbakke hele veien. Det finnes flere forsøk på å rangere sykkelklatringer på vanskelighetsgrad ved bruk av formler som bl.a. tar høyde for distanse, stigningsprosenter, og høydeforskjell - som Fiet's index (fra et blad i Nederland) og Climbmybike sin vanskelighetsgradindeks. Mauna Kea kommer soleklart på topp-plassen på dissene listene! Se link her til Climbmybike sin rangering.

Fjellet er ansett som et hellig fjell hos lokale i Hawaii og det er ikke uten motstand at det har blitt satt opp milliarder av dollar i teleskoputstyr fra hele elleve land på toppen av fjellet. Mauna Kea er nemlig også ansett som et av de beste stedene i verden å kikke på stjernene - delvis grunnet at det er nærme ekvator, men også fordi det nesten alltid er over skyene og er langt unna by-belysning. Som et resultat av observatoriene på toppen har man fått anlagt en asfaltert (stort sett) vei opp til toppen - noe som også gjør det mulig å sykle opp!

Reisen ble en realitet da jeg oppdaget at det var mulig å kjøpe tur/retur billett med United Airlines fra Oslo for rett over seks tusen kroner (og da får man faktisk bonuspoeng nok til en tur/retur reise innenlands i Norge senere med SAS). Flyet dro fra Oslo på torsdag (6 nov), jeg syklet fredagen, og fløy fra Hawaii igjen på lørdag med landing Gardermoen mandag morgen og rett på jobb. Bare to dager jobbfri og seks tusen kroner fattigere!

Før jeg dro kom jeg i kontakt med Jonathan Rawle, en profesjonell fotograf som også er sjef for den lokale fotoklubben, og vi ble enig om en (relativt symbolsk) pris for at han skulle følge meg opp i en 4x4 bil samt ta bilder. Han var ekstremt entusiastisk og dro til-og-med opp med bil et par dager før jeg fløy ned for å speide ut gode plasser for å ta bilder. På selve dagen tok han også med en "assistent", også fra fotoklubben, som også tok bilder selv. Resultatet ble et kanonbra støtteapparat!

Svært entusiastiske Jonathan
Ettersom det er over 7km med grus på vei opp Mauna Kea fikk jeg låne Specialized sin nye Diverge-sykkel, som er en ny serie fra Specialized som ligner litt på en cyclocross-sykkel, men er bedre tilpasset tursykling enn cx, ved å ikke være så rittspesifikt satt opp. Kort fortalt en landeveissykkel som er beregnet på å kunne tåle mye forskjellig terreng med et bredt girspekter, tjukkere dekk, og hydrauliske skivebremser. Tenker jeg skriver et eget innlegg om denne senere - det fortjener den!

Å fly med sykkel fortjener kanskje også et eget innlegg en dag - for der har jeg opplevd mye forskjellig... Denne gangen gikk det relativt greit ettersom jeg kun sjekket inn sykkelen og fikk den dermed med som den ene stykk kolli som inngår i billettprisen! (På hjemreisen mente riktignok United at de burde fakturere 200 dollar ekstra pga at det var en sykkel... noe jeg slapp etter litt høylytt krangling i skranken.) Sykkeltøy, hjelm, sko, og Lyzyne road-travel pumpen tok jeg i håndbagasjen! Ikke mye "sivile klær"... dro dermed på "ferie" til Hawaii med kun en ekstra t-skjorte og to par underbukser.

Byen Hilo, med Mauna Kea i bakgrunnen
Etter en 25-timers reise satte jeg sammen Diverge'en på hotellet før jeg la meg. Med elleve timers tidsforskjell fra Oslo ble det ikke mye søvn og jeg dro ned til Ken's House of Pancakes kl fem om morgenen for å møte Jonathan til frokost. Finnes nok ikke noe bedre måte å forberede seg til verdens hardeste bakkeklatring enn med karbohydtrater dryppende med sirup! Jonathan hadde ikke jet lag, så det ble en tidlig morgen for han!... Heldigvis serverer Ken's kaffe per kanne, og ikke kopp!

Vi dro bort til stranden hvor Jonathan ønsket å rigge opp lys (!) for å ta noen pre-ride bilder, og fra havnen hadde vi en flott utsikt opp til toppen av Mauna Kea og observatoriene der oppe - med en fullmåne på vei ned rett bak toppen av fjellet!

Jonathan raskt oppe med kamera for å fange fullmånen bak toppen


Toppen sett igjennom telelinse
Jeg hadde akkurat sjekket værmeldingen på toppen av fjellet og visste at det var minus fire grader der oppe... Veldig høyt, veldig kaldt, og det så veldig langt unna. Sterk kontrast til det varme været ved stranden i Hilo.

Skylag (og regn faktisk) mellom Hilo og toppen av fjellet

For å sette størrelsen av Mauna Kea i perspektiv til Europeiske fjell så er det omtrent fire ganger så høyt som de fleste store klatringene i Tour de France - som f.eks. Alpe d'huez. I tillegg har det partier med stigningsprosenter som kan konkurrere med Zoncolan, samt et syv kilometer langt grusparti ala Colle de Finestre... Alt oppsummert en av verdens tøffeste sykkelklatringer.

Høydeprofilen fra climbmybike.com (rød=over 10%)
Å sykle opp Mauna Kea er for de aller fleste ikke et spørsmål om å klare det så raskt som mulig, men mer et spørsmål om bare å klare å komme til toppen... noe jeg selv snart ville erfare. Før jeg dro sjekket jeg hvor mange som hadde registrert tid på Strava (segmentet her) og var litt overasket at det bare var sytten stykker!... Til sammenligning har de fleste kjente fjell i Europa flere tusen registrerte syklister, som f.eks. Col du Galibier med over ti tusen. Noe annet interessent jeg plukket opp ved å lese kommentarene på Strava er at nesten samtlige av de som hadde syklet opp hadde brukt to forskjellige sykler - en landeveissykkel på asfalten, og en terrengsykkel på gruspartiet. Kanskje ikke juks akkurat, men litt mer estetisk å bruke samme sykkel på hele stigningen synes nå jeg.. noe jeg også var bestemt på å gjøre ved å bruke Diverge'en.

Hele klatringen til toppen av Mauna Kea kan grovt sett deles opp i to deler: De første to tusen høydemeterne ut av Hilo og inn til midten av øya er 44 kilometer langs gode asfaltveier med en relativt stabil stigningsprosent på rundt fem prosent. De siste to tusen høydemeterne er på Mauna Kea Access Road (veien til observatoriene som tar av nordover fra hovedveien). Denne siste halvdelen er 22km lang med stor variasjon i stigningsprosenter, over syv kilometer grov grus, og svært tynn luft... Kort fortalt: Den første halvdelen går relativt greit. Den andre delen er et helvete!

Den virkelige harde delen starter etter 44km når man svinger nordover

Etter Jonathans fotoshoot ved vannet (og litt kunstige bilder!...) gikk syklingen ut av byen og opp til midten av øya veldig greit. Jeg fikk kanskje tilogmed en litt falsk følelse av at dette gikk mye bedre enn forventet... Og det til tross for motvind!

Fotoshoot i havnen. Mona lisa smile.
Veien her består av mest motorvei, men det er heldigvis en bred veiskulder som er fin å sykle på. Denne ruten ("Saddle Road") er hovedforbindelsen fra øyas øst- til vestside med en del biler og lastebiler som kjører fort, og dermed veldig greit å kunne gjemme seg bort på høyre side av veien. Hele turen vestover kunne jeg se Mauna Kea på høyre side som gradvis kom nærmere.

På vei ut av Hilo
Selv om de første to tusen høydemeterne var relativt lette så begynte jeg å kjenne det i bena da jeg svingte av hovedveien og inn på Access Road for å starte den andre halvdelen av klatringen... To tusen høydemeter uten pause kjenner man selv om det er ganske fin vei med jevn stigning. Og det var nå den virkelige klatringen til toppen startet. Snart kom jeg inn på noen av dagens bratteste kneiker (bl.a. et to km strekke med over 13% snittstigning) før ankomst til Mauna Kea Visitor Information Station.

Et av løypens bratteste partier
Visitor Station er faktisk den eneste plassen på hele stigningen etter start i Hilo at det er mulig å fylle vannflaskene. Dette er en av grunnene at det klatringen ikke lar seg gjennomføre uten å ha med følgebil. Man hadde kanskje klart det med en ryggsekk med god plass - men, grunnet faren for høydesyke og muligheten for raskt værskifte ville jeg definitivt ikke anbefale det uten støtte.

Må forvente noen undrende blikk på vei opp her
Alle reisende opp til toppen blir instruert om å stoppe i minimum tretti minutter ved Visitor Station for å akklimatisere til høydeforskjellen. Dette er riktignok ikke så viktig når man sykler opp ettersom stigningen skjer vesentlig saktere enn i bil. Jeg ignorerte derfor dette skiltet og syklet videre etter raskt påfyll med vann/mat fra følgebilen.

ok - here we go
Kort tid etter stasjonen startet grusveien. Velkommen til helvete! Mauna Kea er en vulkan. Sovende vulkan heldigvis. Derfor er "grusen" her forskjellig fra vanlig grus og består av vulkanske steiner og støv som ikke pakker seg selv med regn. Resulatet er en svært løs grus som minner om å sykle i sand med dårlig feste. Stigningsgradene her varierer mellom fem og femten prosent, og det var ganske enkelt ikke mulig å opprettholde en god tråkkfrekvens med 34-32 giring på sykkelen (kompakt med 32-kassett). Jeg burde definitivt hatt enda lettere gir - kanskje ved å sette på en mtb-krank. Og til tross for 32mm dekk skulle jeg nok også ha satt på enda litt større med knaster (Diverge støtter opp til 35mm).

Sand/støvete grus
Heldigvis hadde jeg satt på terrengpedaler og terrengsykkelsko ettersom det var noen korte partier hvor jeg ganske enkelt ikke hadde noe annet valg enn å spasere. Ikke mye, men noen strekker på hundre meter her og der - typisk i noen skarpe svinger på 13-15% hvor bilene også hadde spunnet opp grusen enda mer enn på de rettere strekkene.

Begynner å få litt høyde!

Klarte ikke bryte fartsgrensen!
Gruspartiet på syv kilometer slutter på 3600m over havet og jeg var utrolig glad for å se asfalt igjen. Det ble riktignok en kortvarig glede da jeg oppdaget hvor bratt denne asfalten var. Jeg hadde slitt meg ut mer enn jeg burde på grusen og merket nå også den tynne luften svært godt.

Endelig straks ferdig med grusen

Det siste asfaltpartiet opp til toppen på 5,8km (med 600m stigning) tok en time og tjue minutt... Sannsynligvis de tregeste 5,8km jeg noen gang har syklet. Jonathan og hans assistent Chris ga meg oppmuntrende rop samt stod klar med mat og drikke - dette var svært god støtte mot slutten. Ved et tidspunktet kjente jeg at det begynte å svartne for meg og at jeg holdt på å miste kontroll på sykkelen. Klarte heldivis å komme raskt av for så å sette meg midt i veien i et par minutt. Et resultat av mangel på oksygen antar jeg - og kanskje også generell utmattelse... nå var jeg ganske sliten. Etter litt å drikke og spise kom jeg meg på sykkelen igjen og fikk vinglet meg videre oppover. Ikke et pent syn, men holdt bena igang iallefall. Heldigvis viste værgudene seg fra sin beste side og det var ikke nødvendig med ekstra bekledning (hadde tatt med flere lag i bilen...) - så slapp i det minste å styre med kulde.

Et par store hårnålssvinger før toppen
Den siste kilometeren fikk jeg litt ekstra energi igjen og adrenalinet ga meg også styrken til å nyte omgivelsene litt. Jeg har syklet mange fjell hvor toppen er en skuffelse, og i sterk kontrast til disse har Mauna Kea en av de beste utsiktene jeg noen gang har sett.

Litt som å være oppe i et fly
Utsikten fra toppen er en 360-graders panoramautsikt - og med de mange observatoriene er det en topp som minner om noe fra en science-fiction film. Litt som å stå på månen og kikke ned på jorden. Sydover kan man se det neste høyeste fjellet på øya Mauna Loa (4169m), og nordover kan man se fjellet Haleaala (3055m) som er på nabuøya Maui. I det hele tatt en unik fjelltopp med en fantastisk utsikt - en passende belønning til de som klarer å sykle til toppen! De turistene i sine firehjulstrekkere kan umulig nyte utsikten like mye!!

Puh! Klarte det!
Å komme over den siste kneika og opp til toppen var en ganske god følelse - for å si det mildt! Jeg var faktisk i tvil et par ganger lengre nede om jeg ville klare det ettersom jeg merket den tynne luften såpass mye og begynte å bli redd for høydesyke. Da var det en stor lettelse å komme til toppen. Det hadde vært trist å reise til den andre siden av jorden for så å måtte gi seg rett før mål...

Jonathan tar meg imot på toppen
Jonathan og Chris var raskt igang med å rigge opp til nye bilder etter ankomst, og da var det bare å posere i vei. De var såpass glade at de hadde ingen hast med å forlate fjellet. Som Jonathan sa med tårer i øynene da jeg kom opp mens han ga meg en klem: "Jeg har bodd her i femten år og aldri hørt om noen som har syklet opp her før!". Hyggelig med et såpass entusiastisk støtteapparat! ;)

Jonathan og Chris rigger til nye bilder

Oh yeah.

På toppen begynte jeg å kjenne høyden enda mer og følte meg ganske kvalm med vondt i hodet. Ettersom jeg nesten besvimte et par ganger på vei opp tok jeg ingen sjanser og kjørte ned sammen med Jonathan og Chris. Da jeg kom tilbake til hotellet var en av vannflaskene jeg tømte på toppen av fjellet såpass flatklemt pga luften inni som hadde dekomprimert på vei ned at den så ut som den hadde blitt kjørt over av en lastebil. En påminnelse om den ekstreme høydeforskjellen fra toppen av fjellet ned til havet i Hilo.


Glad eller bare lettet for å ha klart det?
På lørdagen før avreise hadde jeg egentlig tenkt sykle litt mer - rolig sightseeing - men var faktisk fortsatt kvalm og trøtt, kanskje også grunnet den store tidsforskjellen og lite søvn. Ble dermed bare noen svært rolig timer ruslende rundt i byen før flyet hjemover på kvelden.

Siden jeg kom hjem er den flere som har kommentert noe som "Hæ? Du fløy til den andre siden av verden for å sykle én bakke for så å fly hjem igjen!!?? Ok... nå har det rablet for deg Martin." Vel... om det er en bakke i verden som fortjener en slik reise så er det Mauna Kea. Dette er monsteret over alle monsterbakkker og burde noteres ned på alle seriøse syklisters to-do liste!

Bare å hoppe på første fly!


tirsdag 4. november 2014

Makrokonkurranse: Hva har NRK kutta i?

Jeg har ikke budsjett til å drive sånn fancy makrokonkurranse som hos Landevei.no - men linker en inn fra NRK Newton istedenfor! Hva har de kutta i her mon tro?... hmmmm. Svar sendes ved SMS med kodeord newton + svar til 1987 før 5 nov kl 12. Koster 1kr. Antar man kan vinne et eller annet!

Hva har NRK Newton kuttet i her?... Foto fra NRK

Ellers så er det hyggelig å se at alle som planlegger å gå på ski istedenfor å sykle i vinter kan skaffe seg Northug-designet skidress til svært billige 899,- kr på Coop! Koster jammen ikke mye å kjøpe seg skiklær! Ifølge kommunikasjonsdirektør Kristian Paus i Coop er dette en fin skidress til Birken og han sier i dagens Finansavisen "- Vi er ganske sikre på at mange vil gå Birken i denne dressen."

Petter Northug selv har vært svært delaktig i design av birkendressen og Paus forteller at "Petter har selvfølgelig vært aktivt med på å velge ut farger, og han synes den er veldig fin.".

Klar til Birken! Paus: "-Petter synes den er veldig fin". 

Jeg deler kanskje ikke helt Northug eller Coops ville begeistring over produktet, men jeg skal ikke gå Birken på ski så jeg trenger ikke kjøpe den heller!

Apropos Birken så trenger man ikke plugge Landeveisbirken inn i rittprogrammet sitt for 2015. Den er nemlig avviklet. Bakgrunnen for dette er ifølge daglig leder Jo Gunnar Ellevold:

"- Birkens opprinnelige konsept handler om fjell og terreng, med sekk som symbol på kongssønnen Haakon Haakonssønn som ble båre over fjellet i 1205. Kombinasjonen av dette og den manglende interessen for landeveissykling, er årsaken til valget om avvikling av dette prøveprosjektet"

Det er mulig at Ellevold surrer litt mellom forskjellen på terrengsykling og landeveissykling her - for i motsetning til den sterkt økende interessen for landeveissykling så er det mye som tyder på at interessen for terrengsykling er dalende ettersom Birkebeinerrittet for første gang siden oppstart ikke har blitt fulltegnet.

Men ettersom Ellevold mener at landveissykling har manglende interesse og terrengsykling fortsatt har sterk interesse så valgte han (selvfølgelig!) å øke deltagerprisen i Birkebeinerrittet ytterligere for 2015! Og det til tross for at svært mange, inkludert undertegnede, har påpekt at prisen for deltagelse allerede er alt for dyrt.  Prisen har blitt økt til NOK  1020kr (eks lisens). Her kunne nok Birken lært litt av varehandelens velprøvde prisingsmodeller. Det er en grunn til at Northugs Birkendress koster kr 899,- og ikke kr 901,-. Men kanskje enda mer irriterende at prisen på Birken har brutt 1000-kroners grensen er at når man skal melde seg på så blir man ikke opplyst om prisen noe sted i påmeldingsprosessen. Systemet er faktisk lagt opp til at man skal klikke på aksept av vilkårene uten å bli opplyst om den nye prisen. (Prisen er gjemt bort et helt annet sted på sidene).. Så langt som dette kom jeg selv i prosessen og av ren irritasjon gadd jeg ikke melde meg på. Antar at jeg ikke er den eneste.

Vet enda ikke prisen men skal bekrefte påmelding!?...

Det finnes heldigvis masse andre ritt man kan være med på i 2015 enn både landeveisbirken og vanlig-birken. Om man først skal bruke mer enn tusen kr på ett enkelt ritt så kan man starte med å vurdere Styrkeprøven som blir lansert i helt ny drakt i 2015. Veldig hyggelig å se at det blir litt fornyelse her - mye som tyder på at det blir bedre!

I tillegg til å planlegge 2015 så skal jeg fortsette å holde det gående utendørs - og så langt i høst har det gått ganske bra med unntak av litt småsykdom. Jeg har bl.a. fått låne en Specialized Diverge, en helt ny sykkel fra Specialized, som jeg tester litt og skal skrive litt om snart. I den forbindelse så er det skremmende å se hvor mange syklister som er ute med dårlig refleks og belysning. Jeg har bl.a. lagt merke til at en del som sykler med gule jakker og tror at de blir sett bedre i mørket av den grunn... Vel, man blir kanskje sett ørlitegrann bedre, men i mørket må man ha lys og refleks! Det spiller faktisk svært liten rolle om man har mørke eller fargerike klær - disse synes ikke uansett farge - det er lysene og refleksene som gjør at man blir oppdaget i mørket! Her et lite illustrasjonsbilde jeg fant på internett som tydeliggjør dette:


Det er ikke de gule jakkene som synes... det er refleks og lys!

Ok det var det jeg hadde av helt tilfeldig skriblerier...


søndag 26. oktober 2014

Sesongen er ikke over enda!

Så langt i 2014 har det vært en innholdsrik sykkelsesong. Det startet med Cape Argus i Sør Afrika i mars, Stockholm700 i mai, sykkelferie i Itala/Slovenia i juli - og i tillegg en rekke sykkelritt over hele året med alt fra gode til middels resultater. Mulig jeg oppsummerer 2014 litt senere.

Men - sesongen er ikke helt ferdig enda. Jeg har et siste, sånn passe ambisiøst, prosjekt om noen uker - og det er igrunn ganske bra for da må jeg holde treningen i gang i det som er årets vanskeligste måneder. Det er et prosjekt som krever at jeg holder formen vedlike, og da må jeg ganske enkelt holde det gående litt til. Oktober, november og desember er av ulike årsaker de "dårligste" treningsmånedene - og kombinert med kanskje den minst sunne livsstilen så er det greit med et mål som gir ekstra treningsmotivasjon! Kommer mer tilbake til dette lille prosjektet senere.

Denne uken har vært ganske dårlig på sykkelfronten pga sykdom (mini og undertegnede) så i dag måtte jeg ut og kompensere for noen slappe dager. Ruta jeg syklet er såpass bra at jeg vil anbefale den til andre i Oslo & omegn som er på jakt etter harde bakker og mange høydemetre. Det er å sykle de tre store bakkene i nærheten av Steinsfjorden og Hønefoss som er Ringkollen, Damtjernet og Kleivstua. Når man må over Sollihøgda to ganger pga transport fra Oslo så blir det en del høydemetre! Ringkollen har jeg aldri syklet før, og det er en skikkelig monsterbakke - om man sykler fra Hønefoss og helt opp til toppen (inkl et lite grusparti før litt mer asfalt og snu på toppen rett før vannet Øyangen) er det faktisk over 500 høydemetre i en stigning! Og både Damtjernet og Kleivstua er harde bakker pga flere svært bratte partier. Var forøvrig også en helt sinnsyk vind i dag... satte KOM over Steinssletta på sykkelstien (!) med orkan i ryggen. Ellers var det faktisk Lars Petter Nordhaug som tipset meg om ruta da jeg syklet rundt Tyrifjorden (inkl Kleivstua) tidlig i år... han sa vel noe sånt som "ja, fin runde, men du bør jo ta med Ringkollen og Damtjernet!". Enig!!!

Her er ruta for de som ønsker en flott klatreøkt med mye høydemetre som kan sykles fra Oslo. Ettersom de er i Buskerud så blir dette "De Tre Bakkene Buskerud! #3BB":



Det er kanskje for sent på året for de fleste å sykle i år så da får den kanskje vente til våren? Neoprenhansken er iallefall kastet!

Det er forøvrig flere steder på ruta med svært flott utsikt - og kanskje den fineste er fra toppen av bakken over Sundvollen Hotell (rett ved Kleivstua):

På vei ned fra Kleivstua

torsdag 23. oktober 2014

Mellomkompakt med 110BCD er fremtiden!

Nå har jeg fått syklet en del på min nye sykkel Specialized Allez Comp Race og er så langt veldig fornøyd. Har også satt på noen alu treningshjul for å spare Roval karbonhjulene for høstsykling i møkkavær - så nå er sykkelen hel-alu!

En ting jeg er veldig fornøyd med og som er verdt å sette litt fokus på er dimensjonene på krankpartiet. Allez'en kom med en mellomkompakt krank fra selskapet Praxis Cycles med drev 52/36. Slike mellomkompakt-krankpartier har økt veldig i popularitet de siste årene, og nå som jeg har fått testet litt så skjønner jeg hvorfor. At man har et marginalt lettere toppgir er knapt merkbart (52 drev ifht normal standardkrank som har 53), men så har man en del mer å gå på når det gjelder lettere gir (36 drev vs tradisjonell 39). At det er større "avstand" mellom drevene gjør at det blir mindre overlapp av gir. Dette gjør at man har et videre spenn fra det letteste til det tyngste giret, og uten at det har gått på bekostning av giravstanden mellom de enkelte girene (noe som skjer når man setter på stor kassett bak)! Veldig smart og anbefales på det sterkeste!

Mellomkompakt fra Praxis Cycles

En ekstra bonus med mellomkompakt er at den kommer med en BCD på 110mm (dimensjonen på kompaktkrank spider - som er diameteren mellom de fem boltene man fester drevene på). Det betyr at om man trenger enda lettere gir (kanskje man skal sørover og sykle Zoncolan?) så kan man bare skru på mindre drev - enten rappe fra en gammel kompaktkrank som ligger og slenger i boden, eller så kan man finne ganske rimelig på nett. Man trenger altså ikke å bytte hele krankpartiet slik man holdt på med i "gamle dager".

Merk forøvrig her at Shimano har nylig lansert sine 2015 landeveiskranker som alle skal ha 110mm bcd, men med an asymetrisk 4-arms design som er helt nytt og dermed ikke kompatibelt med noen andre drev (gamle eller andres). Fremtiden kan iallefall se ut som går mot samme diameter på krank-spider'en slik at det ikke blir noe forskjell på "kompakt" og "standard" i fremtiden... bare forskjellig størrelser på drevene.