søndag 28. juli 2013

Master-NM 2013 - rett i asfalten

Alt arbeidet, alle forberedelsen - rett i vasken i løpet av et brøkdels-sekund. Det er en del av sporten og man havner i de med jevne mellomrom. Det er lenge siden jeg har vært i en, så da var det vel min tur i dag. Shit happens.

----------------------------------------------------------------------------------

Jeg har tatt initiativ til å få igang en rulle. Stig fra Rye spør meg "Martin, hvorfor kjører vi rulle?". "Vi skal kjøre inn de to som er i brudd", svarer jeg. Han sklir rundt, og inn foran meg. Snart ligger to andre syklister foran han igjen. Vi er på vei over en liten bro og farten er redusert til rett under 40kmt. Så gjør mannen foran Stig en litt-for-brå bevegelse, og kanskje ligger Stig også litt for tett med forhjulet. Da skjer ting veldig raskt.

I et brøkdels av et sekund ser jeg at Stigs sykkel vrenges sidelengs og han er i ferd med å bli kastet forover med hodet og venstre-del av kroppen på vei ned i asfalten. Dette skjer rett foran mitt forhjul og jeg rekker ikke klemme på bremsehendlene en gang før jeg kjører inn i han. Jeg treffer ham og stuper over både styret mitt og han, da han er i ferd med å dundre i bakken, og det kjennes ut som skoene mine ikke løsner fra pedalene før jeg har slått hele kolbøtten. (At sykkelen tok mye av støtet er nok grunnen til at jeg slapp såpass billig unna.). Jeg ruller et par ganger rundt på asfalten og da jeg stopper ser jeg at en rekke andre syklister bak meg også går ned.

Panikk: "Jeg må komme meg raskt igang!!". Det er det eneste jeg tenker på og løper tilbake til sykkelen og får revet den til meg og hopper opp på den. Bakdekket har eksplodert og slangen tyter som en liten ballong ut av en rift i fordekket også. Høyre girsjalter er vridd 45-grader innover og kjedet har falt av. Dette går ikke. Panikken gir seg da jeg konstaterer at alt er over. Først nå puster jeg ut og kikker rundt meg for å forsøke å helt forstå hva som har skjedd. Jeg ser at det renner blod ned fra kneet mitt og fra leggen. Begge albuene gjør vondt. Heldigvis har jeg hansker på og håndflatene kjennes helt fine ut. Bare skrubbsår - dette gikk bra.

Da ser jeg Stig: Det er blodflekker på asfalten og han ligger og klynker mens han holder seg til brystet. Flere har kommet til og noen har allerede ringt etter ambulanse. De andre syklistene kommer seg avgårde en-etter-en, og det tar ikke lang tid før en ambulanse er der. Stig har tydeligvis hjernerystelse og er ikke "helt med"... ambulansepersonellet tar ingen sjanser og setter på han nakkekrage og bærer ham forsiktig inn i bilen. Han har vondt, men det kan se ut som det går bra. Og før jeg vet ordet har det forvinner han også i bilen, og jeg er den eneste gjenværende syklisten på ulykkesstedet....

Slapp med noen skrubbsår
----------------------------------------------------------------------------------

I etterkant kan jeg si at jeg var igrunn ganske heldig - jeg fikk bare noen skrubbsår og blåmerker. Sykkelen fikk noen skraper, men ingenting alvorlig der heller. Det er små marginer når man stuper i asfalten i nesten 40kmt, og jeg kjenner flere som har brukket både skuldre-, krage- og ribbein i lavere hastigheter enn dette. Da jeg satt skuffet i bilen senere på dagen på vei tilbake til Kristiansand fikk jeg takk i Stig på telefon. Han lå på Tønsberg Sykehus og kunne heldigvis fortelle at det gikk bra med han også. Brist i noen ribbein og kraftig forslått både i hodet og overkropp samt noen kutt, men heldigvis skader man greit overlever.

Jaja - en skuffende dag - men det kommer flere ritt med nye sjanser - og det om ikke så lenge til heller nå som kroppen ikke fikk noen varige skader! :-)

Fikk forresten filmet spurten i klassen min. Her er den:



torsdag 25. juli 2013

Legg deg i bukken!

Det er noe jeg har grublet litt over en stund nå - og har blitt ganske bevisst på det selv.  Faktisk tror jeg det er en av de mest vanlige nybegynnerfeilene til syklister på landeveien. Definitivt ikke den mest åpenbare heller. Det dreier seg om når man skal legge seg i bukken!

Man skal naturligvis ikke ligge der hele tiden - er man pakket inn i feltet eller ligger tett på hjul på en flate så spiller det liten rolle, og det er kanskje mer behagelig (og man ser bedre) å ha hendene oppe på styret. Men det finnes noen situasjoner hvor jeg ser at mange ikke ligger i bukken når de burde - og jeg gjorde denne feilen selv i flere år. Slik jeg ser det finnes det tre hovedgrunner til å legge seg ned legge seg i bukken:

1) Tryggere i høy hastighet / utforkjøringer. 
Jeg var såvidt innom dette i min liste over sykkelteknikktips (fra 2011). Mulig jeg skal ta å lage en versjon 2.0 av denne listen for det er en del ting jeg har lyst til å skrive om og endre litt - og en av de er dette punktet hvor jeg i 2011 skrev at det også var ok å holde oppe på styret i høy hastighet så lenge man holder godt fast. Dette bør endres til at man alltid bør ligge i bukken i raske utforkjøringer. Det er ganske enkelt mye tryggere og sikrere - for om man treffer noe (hull e.l.) så risikerer man aldri å miste tak i styret, slik man kan gjøre om man holder oppe på girsjalterne. Dette er kanskje hovedgrunnen til at jeg selv de siste årene har blitt tryggere og raskere utfor.

2) Bedre vektfordeling over hjulene = bedre veigrep & raskere svinger.
Som de fleste vet så har man mer vekt på bakhjulet enn forhjulet. Nøyaktig hvor mye varierer fra syklist-til-syklist avhengig av sittestilling, men for en normalrytter er det ca 60% vekt bak og 40% fremme. Dette er grunnen til at man bør ha høyere lufttrykk bak enn foran - og også grunnen til at man stort sett punkterer på bakhjulet enn forhjulet...

Når man legger seg ned i bukken så skyver man vekten sin mer over på forhjulet og kommer nærmere 50/50 vektfordeling. Resultatet av det er at man får bedre veigrep enn når bakhjulet er mer belastet på sin vanlige sittestilling, og veigrepet "fordeles" likt på begge hjulene. Dette er særlig viktig å tenke på når det er glatt (regn) asfalt! Man får bedre veigrep og kan ta svinger raskere og tryggere.

3) Aerodynamikk..
Den åpenbare grunnen som alle er klar over. Allikevel slurves det mye her - f.eks. når syklister skal frem i rulla og ta sin tørn, så ser man stadig vekk syklister som gjør det med hendene på styret. Hvorfor?... Det er ingen grunn til å sløse med kreftene om målsetningen er å sykle så raskt som mulig over tid!

Grunnen til at det slurves med det tror jeg er fordi mange stiller inn sykkelen sin på en slik måte at det er behagelig å sitte på setet med hendene oppe på girsjalterne, mens sittestillingen blir anstrengt/strukket når man legger seg i bukken. Feil! Få satt opp sykkelen slik at du også kan sitte i bukken - lenge om nødvendig (du er i brudd!). Kan forøvrig gjenta min anbefaling om sykkeltilpasning som jeg var på før sommerferien. 

Ellers fortsatt god sommer - det er noen soldager igjen :)

Riktig!

fredag 12. juli 2013

Solotur på 575km rundt Sør-Norge på vei til Kristiansand!

Fra tirsdag kveld til onsdag kveld syklet jeg solo på en runde rundt Sør-Norge på 575km og med 9k høydemeter (link til Strava med kart og detaljer her). Turen tok litt over 25 timer med kun korte stopp for å kjøpe proviant på bensinstasjoner, ta noen bilder, og for å kikke på kartet. Her kommer en (kanskje noe vel detaljert) beskrivelse av denne flotte turen!

I mål! Ingenting slår Coca-Cola på glassflaske. Iallefall ikke etter en lang sykkeltur! ;-)

Bakgrunn og planlegging
I fjor gjennomførte jeg prosjektet Tryvann TiTusen, og jeg har i en lengre stund fundert på hva som skulle bli årets utfordring - men med nyfødt barn så måtte jeg nesten bare vente til muligheten dukket opp i forhold til øvrige planer. Da vi bestemte oss på kort varsel på å dra til Kristiansand fant vi ut at de andre kunne kjøre bil i forveien mens jeg kunne komme etter på sykkel! Sykkelruta ble planlagt på mandag, og det gjorde jeg ganske enkelt ved å la Google Maps gi meg en sykkelrute fra Stabekk til Kristiansand - så tok jeg tak i midten av den blå streken og dro den litt over til venstresiden av Sør-Norge. Da gikk den anbefalte ruta fra å være 345km tl å bli 554km! Og jeg tenkte at det var en fin distanse fordi det er lengre enn Trondheim-Oslo! Artig med en solo sykkeltur som er lengre en Styrkeprøven!

Avansert ruteplanlegging....

Det jeg ikke tenkte nok på var at den valgte ruten ville vise seg å være mer krevende enn jeg forutså ettersom den går frem og tilbake over en rekke fjell. Om jeg hadde tippet i forkant hadde jeg kanskje sagt 4-5 tusen høydemeter - mens fasiten tilslutt ble omtrent det dobbelte: Ca 9 tusen høydemeter! I tillegg så var selve rutevalget - særlig de siste 150km ganske idiotisk enkelte steder - bl.a. syklet jeg ca 50km på kuperte grusveier. Så det er mye av ruten jeg definitivt ikke ville ha anbefalt - iallefall ikke på racer... Men på min tur, da jeg først var igang, var jeg fast bestemt på å følge notatene mine helt slavisk for å være sikker på at jeg fikk de kilometerne jeg hadde planlagt.

Som ifjor bestemte jeg meg for å ta nattsyklingen først, og planla derfor start kl 19 på tirsdag. Etter at kona og mini kjørte avgårde til Kristiansand tirsdag morgen hadde jeg derfor hele dagen på å forsøke å hvile og gjøre meg klar. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs før et sykkelprosjekt før (ritt eller hva som helst) - ikke var det mulig å sove og jeg bare ruslet rundt hjemme med sommerfugler i magen. "Klarer jeg å gjennomføre dette?"... Men som ifjor bestemte jeg meg bare for at man vet ikke før man prøver,

Etter å ha sjekket yr.no - som kunne fortelle at det ikke ville bli kaldere enn 12 grader på Seljord (mer om dette senere...) - droppet jeg å ta med vindvest, varme hansker, varme knær og øvrig "ekstrabekledning". Pakkingen gikk unna ganske raskt. I tillegg til vanlig kort/kort bekledning med tynne racing-skoovertrekk pakket jeg slange & pumpe, mobil, kamera, løse armer, et par tynne innerhansker (små av ull), notatene mine med veibeskrivelse, noen bars/sjokolader, og visa-kort. På sykkelen satte jeg på et Knog-baklys. Jeg hadde også vært innom Shells "Stasjonsguide", som kunne informere at det fantes døgnåpne bensinstasjoner bl.a. i Notodden, Seljord og Høydalsmo - så det ville ikke bli noe problem å stoppe noen steder selv om det var midt på natten (mer om dette også senere...).

Ok - let's do this!!!

De første 18 timene: Turen
Med kraftig motvind opp til Liertoppen og mye nærgående biltrafikk ut til Hokksund forsøkte jeg bare å sykle rolig og komme greit igang med turen. På vei opp bakkene før Notodden bikker temperaturen ned til 7 grader (har det på GPS'n på styret) og jeg blir skikkelig kald. "Dette stemmer ikke helt med yr.no", tenker jeg...

Kveldssol i Asker
Jeg ankommer Notodden litt etter kl 23, og Shell stasjonen er stengt!?... Jeg sykler tilbake til Esso i sentrum som heldigvis er åpen. Det viser seg at "døgnåpent" bare er et markedsføringsuttrykk brukt på hjemmesidene til Shell. De har tydeligvis ikke trodd at noen ville ta dette bokstavelig - og iallefall ikke at en kald og sulten syklist ville banke på døren midt på natten med hans to tomme drikkeflasker.

Jordene mellom Hokksund og Kongsberg
For å utbedre bekledningen min kjøper jeg på Esso en 3-pakk "Norgessokker" og en refleksvest (dette var de eneste klærne de solgte). Et par av sokkene trer jeg over sykkelskoene (river hull til cleats'en) for så å ta skoovertrekkene over der igjen. De andre sokkene knyter jeg sammen til et skjerf og tar rundt halsen. Refleksvesten snurper jeg sammen og fester med sikkerhetsnåler og tar på bak-frem (mer vindbeskyttelse slik) slik at det blir en fin vindvest! En hyggelig lastebilsjåfør i kassen kan også fortelle meg at Shell i Seljord faktisk er døgnåpen og jeg vil kunne stoppe der senere.

På vei over neste lille fjell (ca 430moh) til Seljord bikker temperaturen ned til 3,5 grad - og jeg blir ekstremt kald på vei ned - i tillegg så er dette det mørkeste tidspunktet og jeg ser igrunn ikke så veldig mye. Kommer inn på bensinstasjonen ca kl 02 med skjelven over hele kroppen. Her kjøper jeg det eneste plagget de selger: Et par arbeidshansker. I tillegg får jeg aviser og plastposer. Jeg knyter en plastpose rundt hodet og ørene, tar avisene (Telemarks Avisa) inn under trøya, og knyter plastposer rundt knærne. Nå ser jeg relativt crazy ut - men det er midt på natten og jeg skal snart over et fjell hvor det kanskje ville være ned mot null grader. Ettersom det også ville bli minst 7 timer til neste gang jeg ville finne en åpen kafé eller bensinstasjon fyller jeg opp baklommene med kjeks og sjokolader - og etter et par pølser og en kaffe setter jeg avgårde oppover fjellet.

Martin "MacGyver" Hoff forbereder seg på fjelltur...
Det var egentlig først etter Seljord at jeg begynte å nyte turen. Jeg fikk opp varmen, og ble faktisk ikke kald igjen til tross for at temperaturen lå på mellom 2 og 5 grader i flere timer. Alle MacGyver-triksene fungerte utmerket! Det tok heller ikke lang tid etter Seljord at det også begynte å bli gradvis lysere - så nå så jeg også hvor jeg syklet og fikk også begynt å kikke litt på omgivelsene. Veien oppover igjennom Morgedal i retning Haukeliseter er en utrolig flott vei, og etter at jeg tok av i retning Dalen ble det også helt trafikkstille (alle kjører over Haukeli). Litt før nedkjøringen til Dalen ser jeg 3 elg innenfor et tidsrom på rundt 10min alle på forskjellige steder - i tillegg til et par rådyr. Og i starten av nedkjøringen på vei rundt en sving står en elg-ku helt inntil veien der jeg sykler (men med et gjerde imellom oss) - og jeg tror vi begge to fikk et støkk da vi plutselig ble oppmerksomme på hverandre med bare noen få meter imellom!

Bakkene på hver side av Dalen er bratte! Sjekk de flotte hanskene!...
På nedkjøringen til Dalen, som har kule serpentinersvinger, mister man 700 høydemeter, for så å måtte sykle opp igjen ca 800hm på den andre siden. Deretter sykler man ned 600hm til Nomeland på den andre siden, for så å starte på nye 800hm opp igjen på fortsettelsen av Suleskarvegen mot Lysebotn. Så det er ikke rart at det ble en del høydemeter på turen... Stigningen fra Nomeland (ca kl 07:30) er den første hvor jeg virkelig begynner å kjenne det i bena - og de første 3km av denne stigningen har en snittstigning på 10% samtidig som veien går nesten i en rett strek. Det er noe demotiverende å kunne se mer enn 1km rett veistrekning foran seg som har 10% snittstigning. En bit av starten på denne bakken er i bildet under (sett nedover på starten).

"10%-bakken" sett ovenifra nedover - helt jevn og strak.
Nå var jeg på Skuleskarvegen (den startet forsåvidt før Dalen) fra Nomeland mot Lysebotn som er skikkelig opp på fjellet! Og med strålende sol og nesten ingen andre der så ble denne delen av turen en fantastisk naturopplevelse. Jeg har kjørt over en del fjelloverganger i Norge i bil før, men det er noe spesielt å sykle - man har så god tid på å ta inn omgivelsene at opplevelsen er en helt annen.

Suleskarvegen på ca 1000moh.

Etter at jeg hadde kommet opp på rundt 1000moh så tenkte jeg at det kom til å bli mye lettere, men veien er utrolig kupert og det var reneste berg-og-dalbanen selv om jeg "endelig var oppe".

Litt sightseeing!
På slutten av fjellovergangen ble det endelig litt "enkel" sykling nedover dalen mot Sinnes og Tonstad. Det var utrolig behagelig å slippe de verste bakkene en periode og jeg feiret med dobbel wiener i brød og "påmmfritt" i Tonstad!

Nå startet igrunn slitet... "Gamleveien" (Google Maps anbefaling...) mellom Tonstad og Sira er på 35km med det meste grusvei (litt asfalt ved start/slutt) og ca 1500 høydemeter stigning som er et resultat av x-antall brutale grusknekkere. Heldigvis kjører jeg på 25mm dekk om dagen som hjelper litt - og at Roval karbonhjulene har vist seg å kunne tåle en skikkelig støyt - men det er uansett ikke noe kult å forsøke å finne et spor opp en bratt bakke hvor bakhjulet ikke spinner pga all grusen - gang på gang. Denne veien virket som den aldri ville ta slutt. Jeg var ganske glad da jeg ankom etter ca halvannen time til broen på bilde under som markerer ankomst Sira... puh!

Broen før Sira
Det ble riktignok en kortvarig glede for fra Sira fortsatte rutevalget i samme sport (bokstavelig talt) med nye grusveier og brutale bakken. Utsikten og omgivelsene var iallefall flotte her - så jeg tok tid til et bilde over Sira:

Sira i bakgrunnen - akkurat syklet opp første del av grusveien...
Siste delen av turen fra Kvinesdal og inn til Kristiansand tok jeg kun ett bilde til (se "asfaltbilde" i neste avsnitt), men denne delen av ruta er ikke så spennende så det er ikke så farlig heller! Ingeniørene bak Google Maps fortsatte å sende meg ut på grusveier - og strekningen mellom Kvinesdal og Laudal på ca 50km gikk i all hovedsak på små bølgete grusveier inne i skauen. Idiotisk som det kanskje virket så var jeg uansett fast bestemt på å ikke avvike fra rutevalget.

De siste 7 timene: Smerten
Ä sykle med middles intensitet over lang tid er som en skruestikke som strammes sakte til og smerten øker i små doser veldig gradvis. I tillegg kjenner man den snikende generelle utmattelsen og trettheten og man begynner å få vondt mange ulike steder. De siste timene hadde jeg vondt på så mange ulike plasser at jeg kunne omtrent nevnt hvilken som helst kroppsdel. Verst var under føttene, knærne, rumpa, korsryggen og håndflatene.

Mot slutten gled jeg bare inn i en slags ikke-tenkende tilstand, hvor eneste fokus var å få jobben gjort. Glemte f.eks. å ta noen flere bilder og sluttet å kikke på landskapet rundt meg. Bare syklet, stoppet for å fylle vann, spiste fra baklomma, stoppet for å sjekke rutebeskrivelsen, og syklet mer. Ruten var, som nevnt, rene idiotiruta som gikk bl.a. på nesten 5mil grusvei (til..) mellom Kvinesdal og Laudal. Et av de få stedene det var asfalt var det veiarbeid med splitter nylagt asfalt og gutta ga meg valget mellom å snu eller fortsette til fots 1km i grøfta... Å snu og sykle tilbake til Kvinesdal var selvfølgelig helt uaktuelt.

1km rusling ved siden av ny asfalt (for myk til å sykle på)...
Flere ganger tenkte jeg at "det er rart hvor mye kroppen tåler". For en del år siden så tror jeg ikke at jeg hadde orket og at jeg hadde hørt på kroppens signaler lenge før og stoppet opp. Men når man har pushet grensene sine nok ganger blir man tryggere på at kroppen tåler det og man får selvtillit nok til å vite at det går bra og at det er bare å fortsette.

Tips: Man må bare ikke stoppe for lenge. Det er verre å komme igang igjen enn det det er å la vær å stoppe!

Trettheten var faktisk ikke et problem (som mange tror) - men det er nok mest fordi det er "overskygget" av mye annet. Etter jeg kom fra til Kristiansand så kom den trettheten ganske raskt!

Mälgang: Gleden
Hvorfor gjør man slikt? Det er en liten bit av meg som hvisker til meg at dette og Tryvann TiTusen er tåpelige selvrealiseringspåfunn som jo ikke en gang er god trening...

Men, når man utfordrer seg selv såpass at man er nervøs før start fordi man ikke er sikker på om man klarer det, og på slutten av det hele kan strekke hendene i været og si "Jeg klarte det!" samtidig som man blir omfavnet av sin familie (og 3 uker gamle pjokk som akkurat har begynt å smile!) - da faller alle brikkene på plass. Ja, store deler av turen var flott og en fantastisk opplevelse i seg selv, men "meningen" kommer igjennom å utfordre seg selv, samme hva det måtte være, og forsøke, og forhåpentligvis klare, å gjennomføre det. Og gleden var stor både i går kveld, hvor jeg forsøkte mitt beste å holde meg våken ved middagsbordet, og i dag, dagen derpå.

Men det holder nok kanskje med ett slikt prosjekt i året! :-)
100m igjen! :-)

søndag 7. juli 2013

Hvilke dyr har du sett på sykkeltur?

For et par dager siden så syklet jeg over en huggorm på racersykkelen i Lommedalen!!... Det var et uhell og jeg håper det gikk bra med den. Jeg la merke til den i veikanten 10-20meter foran meg, men en varebil var allerede i ferd med å kjøre forbi meg så jeg forsøkte derfor å svinge forbi slangen på høyresiden.. og da plutselig bykset den til siden og jeg syklet over den... :-( Det var overraskende lang - godt over en halvmeter kanskje - og er det andre dyret, i tillegg til et ekorn som en gang hoppet rett ut foran sykkelhjulet mitt, som jeg har syklet over...

Men iallefall: I etterkant av mitt møte med huggormen satt jeg og funderte litt over hvilke dyr jeg har sett iløpet av de siste 15-årene fra sykkelsetet! Man må jo ha noe å tenke på når man er ute og trener!

Her er en liten liste hvor jeg har forsøkt å sette inn de mest uvanlige først. Det ble primært norske dyr  mulig jeg har sett noen flere i utlandet - men kommer ikke på noen nå iallefall!

Jeg antar at det er mange som har sett svært mer eksklusive dyr enn dette - særlig om det er noen som har syklet i Afrika e.l. (som på hjul med Dag Otto når de var der nede!!) - legg gjerne en kommentar under om du har noen uvanlige dyreobservasjoner fra sykkelsetet!

Han karen her topper listen min. Foto fra Oppdalingen.no
I norge:
  • Moskus. Under Trondheim-Oslo for en del år siden. Stod rett på den andre siden av jernbanelinjen.
  • Tiur. På vei opp fra Fyllingen på terrengsykkel en tidlig søndagsmorgen. Den lettet fra et tre bare noen meter fra meg og jeg skvatt så jeg omtrent fikk hjerteinfarkt - hørtes ut som et helikopter så svær var den! Jeg har også sett en del annen storfugl i marka - ofte når det er tåkete så trekker de tydeligvis til stiene/veiene.
  • Kanin. På vei opp Holmenkollveien. Jenta på rundt 10-år som hadde "mistet" den stod på fortauet og gråt mens kaninen hoppet rundt midt i trafikken. Hare har jeg sett i marka en del ganger.
  • Elg. Har sett elg en haug av ganger - men ved to anledninger kom jeg veldig nærme: 1) I nedkjøringen til Sørkedalen fra Finnerud så løp en gang en elg over veien ca 20m foran meg... jeg lå vel i 50kmt så om den hadde ventet litt hadde jeg syklet rett på den... 2) Rett nedenfor Frognerseteren nektet en familie på 5 å flytte på seg - jeg trodde de var redd for mennesker?... etter litt venting måtte jeg bare sykle forbi de tilslutt mens de stod rett ved siden av veien og bare kikket på meg. Høy puls!...
  • Rødrev. På vinteren med hodelykt så stoppet en rev rett foran sykkelen og bare stirret på meg mens jeg også stoppet helt opp. Den var tydeligvis blendet av hodelykten min og stod kanskje i 5-10 sekund før den løp videre ut i skogen.
  • Laks. Sett hoppe fra elver. Siste i fjor sommer i Otra-elven ved Kristiansand.
  • Huggorm. Som nevnt øverst i innlegget.
  • Rådyr. Sett mange ganger - tok f.eks. bilde av 30-40 stykker i Sverige - les blogginnlegget fra 2011.
  • Fjellrype. På fjellet ved Bortelid. Faktisk samme fjelltur fra denne video'en (se meg tryne ved 5:45...).. Har sett lirype også flere ganger.
I utlandet:
  • Alpine Marmot (engelsk.. vet ikke hva det er på norsk). Dette monster-ekornet har jeg sett flere ganger på sykkeltur i alpene - bl.a. i bakkene opp Col de la Bonette og Colle Preit. Ser ut som en krysning mellom bever og ekorn og kan bli helt opp til 8kg!

fredag 5. juli 2013

Bratte bakker: Brattelia!

Den 10'ende bakken i min liste over topp-10 bratte bakker i Oslo og Omegn er Brattelia - som jeg syklet for noen uker siden.

Brattelia ligger på Nordberg-åsen mellom Ullevål og Sognsvann og ligger midt i boligområdet som gjør at det ikke er veldig mange som sykler innom - selv om svært mange syklister passerer på Sognsvannveien bare et steinkast unna! Men svinger man innom her når man er på vei mot Sognsvann så får man altså en liten godbit av en bakke på turen! :-)

Den er ikke fryktelig lang - men det er et parti som kan beskrives som "veldig bratt" - og jeg putter bakken foreløbig inn på 9'ende plass på listen. 

Nå som jeg har 10 bakker på listen så betyr ikke det at listen er komplett - jeg har fortsatt en del bakker på notatblokka som jeg har blitt tipset om - så det kan godt være at det kommer andre inn senere som vil skyve ut de som nå ligger på bunn! Vi får se!

Data:
Lengde: 257meter
Høydeforskjell: 40meter
Snitt-stigning: 15%
Strava-link (Merk at segmentet "HELE Brattelia!" er litt riktigere enn segmentet "Brattelia")




Jeg har også et videoklipp fra bakken i den vedlagte Youtube-filmen som jeg tok opp en tid tilbake på terrengsykkelen. Der ser man Brattelia fra 21:35 til 23:25. Legg merke til at det to høner (!) midt i veien ved 22:50... og at jeg sykler feil (inn i oppkjørselen til noen...) ved 22:17...




onsdag 3. juli 2013

Sykkeltilpasning hos Bab Racing... AHA!

På mandag kveld var jeg hos Pedro på Bab Racing. Han er en autorisert "Fit Technician" igjennom kurs hos Specialized og skal gjennomføre Specializeds sykkeltilpasning "Body Geometry Fit" ("BG-Fit"). BG-Fit ble i sin tid utviklet av Boulder Center for Sports Medicine og det er tilgjengelig hos autoriserte Specialized forhandlere. Detaljer om BG-Fit kan leses her.

Pedro justerer styret
Jeg har hatt en idé om hva sykkeltilpasning er... men er så langt litt overasket. Det føles mer som en time hos legen... Pedro har gjennomført et ganske grundig intervju samt brukt lang tid på å ta ulike mål av kroppen min og bl.a. bøyd og tøyd bena mine mens jeg ligger på en benk. Jeg har også sittet på en "ass-pad" for å måle avstanden mellom "rumpebena"...

- "Du vet at det høyre benet ditt er lengre enn det venstre?"
- "Eh... nei, er det et problem?
- "Nei, men det forklarer hvorfor du tråkker 'skjevt' med høyre ben, og hvorfor det høyre kneet ditt beveger seg såpass langt inn mot rammen når du trør."

Dette er starten på en liten aha-opplevelse som tilslutt ender opp med at mitt høyre ben går fra å tråkke skjevt til å rettes helt opp. Det venstre benet får mye skryt. Klassens flinkeste gutt liksom. Det høyre benet: Problembarn.

Når Pedro gjorde meg oppmerksom på problemet - da først la jeg merke til det selv! Det var faktisk ikke så vanskelig å se (og føle) at høyre ben tråkket skjevt når jeg først ble bevisst på det, men dette hadde jeg ikke klart å oppdage selv. Og jeg har forsåvidt brukt en del tid på å stille inn sykkelen og skrive ned målene tidligere (som jeg bl.a. skrev om i min sykkeltipsliste #7 - merk forøvrig at Specialized opererer med samme mål) - så jeg skal innrømme at jeg ble overasket over mye tilpasning som tilslutt ble gjort. Jeg trodde i utgangspunktet at jeg satt ganske bra...

Noe av BG-Fit verktøyet
Høyre ben ble "bra" tilslutt igjennom justering av setehøyde, cleats-posisjon, og ny innleggssåle i skoen (papirarket jeg hadde fra før gjorde at foten 'falt' innover). Det var ikke bare høyre ben som ble rettet opp heller. På bakgrunn av fleksibilitetstestene (her scoret jeg bra! yes!!) så ble styret justert til optimal stilling både for å ha hendene på sjalterne og i bukken - og setet ble justert noe bakover. Alle justeringene var kanskje minimale hver for seg, men forskjellen tilslutt ble veldig merkbar!

Hele prosessen tok to og en halv time - fra intervjuet til de siste innstillingene. Og det føltes godt mot slutten da Pedro omtrent ropte "Yes! Der har vi det! Nå ser det bra ut!".

Prosessen ble avsluttet ved at Pedro noterte ned alle de siste målene på et to-siders score-kort - inkludert cleats-posisjon mm. Så har man samtlige data til neste gang man skal ha seg en ny sykkel! :-) Da kan man få satt den opp 100% nøyaktig som før!

Dr. Pedro Matos, Phd sykkeltilpasning, noterer flittig.
At det tok meg 15 år å komme meg til en skikkelig sykkeltilpasning er nok hovedsakelig at jeg følte meg ganske sikker på at jeg allerede satt bra på sykkelen. Det gjorde jeg altså ikke... Men det gjør jeg nå! Og siden jeg var hos Pedro på mandag har jeg hatt et par testturer og jeg sitter merkbart mer komfortabelt samt tråkker "rettere" med høyre benet enn før. Hvorvidt det faktisk utgjør bedre watt produksjon gjenstår å se (om det er mulig å måle), men i tillegg så har et riktig tråkk og god sittestilling en preventiv effekt på potensielle skader som kanskje er god nok grunn til å gjennomføre en sykkeltilpasning i seg selv.

En av sidene på mitt ferdige score-kort.
Dette er definitivt noe jeg vil anbefale på det sterkeste for de som ikke allerede har vært på sykkeltilpasning! Selv ble det en virkelig aha-opplevelse som jeg allerede etter et par sykkelturer kan bekrefte har vært positivt for min egen sittestilling og tråkk. Dette er også noe som er viktig for syklister på alle nivåer - og som Pedro påpekte så har noen av de som har hatt størst utbytte av BG-Fit vært "tunge syklister" - bl.a. fordi det da er svært viktig å trene på en skadeforebyggende måte.

Tilslutt er det verdt å påpeke at BG-Fit for landeveissyklister fokuserer på komfort, og ikke aerodynamikk. Filosofien er at om man sitter så komforbelt som mulig og tråkker så riktig som mulig - så vil man også kunne produsere så mye watt over tid som mulig. Man kan også ta BG-Fit for temposykkel, men der (såvidt jeg fostår) tas også aerodynamikk hensyn inn i vurderingen.

Nå skal jeg ut og sykle litt mere og bli vant til min nye sittestilling og tråkk - men så langt så føles det veldig bra! Nå skal det sykles fort!