lørdag 30. januar 2016

Canyon CX - noen foreløbige inntrykk!

Før jul bestilte jeg en Canyon Inflite AL 9.0 S, som er en aluminiums cyclocross med Ultegra drivverk og hydrauliske skivebremser. Jeg kjøpte den på impuls og syntes igrunn at NOK 13 tusen-og-noe var en bra deal på en sykkel med såpass bra utstyr. Riktignok lett å glemme at man får en regning på 25% moms fra staten som kommer i tillegg! Men fortsatt ok pris.

Canyon alu pendler-cx

Denne sykkelen er i utgangspunktet satt opp som en pendlersykkel med tyngre gir (semikompakt krank), glatte dekk, og refleksdetaljer på ramma - men helt perfekt til min bruk som primært en vintersykkel og kanskje også til bruk til trening i marka/grus om sommeren. Til vinterbruk så har jeg satt på et sett piggdekk (Scwalbe Marathon 240), en ass-saver, et sett med bli-sett lys - og jeg har også satt på min Stages 105 krankarm for å kunne trene utendørs med wattmåling også på vinterstid. Ja og Bar Mitts så klart!

Bestilling og levering - 4 dager fra Tyskland!
Canyon er, som de fleste vet, en Tysk sykkelprodusent som satser på direktesalg til kunder via internett. Du får dermed ikke råd og bistand fra hyggelig butikkansatte, og ingen hjelp til å skru sammen sykkelen - og heller ikke noe dedikert sted å dra til om du trenger hjelp i etterkant. Så det er en salgsmodell som ikke passer alle - man skal vite hva man skal ha, og man skal ha litt basiskompetanse i å mekke. Sykkelen setter seg ikke sammen av seg selv! Fordelen derimot er at en slik forretningsmodell er rimeligere enn en tradisjonell distribusjonsmodell via et forhandler/butikk-nettverk - og dette synes i prisingen av Canyon sykler. Man får ganske enkelt (i snitt) mer for pengene fordi de har lavere kostnader.

Jeg har hørt og lest en del om misnøye med både leveransetid og også support - men dette har jeg ingen erfaring med selv ettersom jeg ikke har hatt behov for å ha noe videre kontakt med Canyon. Min kom raskt og har fungert helt utmerket!

Bestilling ble klikket inn via Google Chrome en mandag morgen sittende med kaffekoppen i hånda. Den som tok tid var at jeg måtte plugge inn en rekke mål av kroppen (høyde, armlengde, benlengde, etc) for å finne riktig størrelse! Jeg er 187cm og det ble en "XL" tilslutt, og det passer igrunn veldig bra. Fire dager etterpå, på fredag morgen, ble jeg ganske overrasket da en kar fra UPS ringte for å avtale når jeg var hjemme for å ta imot en pakke!

Montering
Canyon sender syklene sine i en diger pappeske med diverse pappkonstruksjoner inni som sykkelen står veldig fint inni. Meget bra beskyttet faktisk - og svært enkelt å ta ut. Jeg lagde en animert GIF (bilde) under som gir et lite inntrykk:

Utpakking! 20mins jobb å sette sammen!
Det man gjør er å åpne topplokket og løfte den ut, sette på plass forhjulet, setetpinnen/setet, og så må man skru på plass stem og styre. Jeg tror hele prosessen tok ca 20min. Ja så brukte jeg et par minutt på å knekke av refleksene i hjulene og klippe av en plastikk dork-disk som satt på bakhjulet (bak kassetten... gudene vet hva den egentlig er til for).

I pakken kom også en momentnøkkel - svært enkel en, men den fungerer. Et smart trekk fra Canyon for å sikre at ikke uerfarne kunder skrur for hardt og ødelegger komponenter. Men nok viktigere på dyre karbonsykler enn denne robuste aluminiumssykkelen!

En annen ting jeg likte veldig godt er at sykkelen kom med en diger brukermanual! Jeg har tenkt mange ganger tidligere at det er rart at man ikke får noen manual når man kjøper en ny sykkel!? Når jeg har kjøpt løse komponenter så har jeg alltid fått brukermanual, men aldri med en komplett sykkel... egentlig litt merkelig. Canyon derimot er et tysk selskap, og tyskere er som kjent glade i å ha ordnung i sakene sine! Så her får man med en brukermanual på størrelse med et leksikon!

Diger brukermanual, momentnøkkel, og diverse småtterier

Erfaringer fra veien - meget bra så langt!
Nå har jeg syklet rett over 1300km på sykkelen, og jeg har vel knapt gjort noen justeringer siden jeg satte på piggdekkene og wattmåleren. Fit-guiden til Canyon fungerte bra - den passer helt utmerket - og var meget bra skrudd sammen og innstilt. Jeg gikk over de fleste skruer et par uker etter levering og sjekket at ikke noe var løst, men det viste seg å være unødvendig. Strammet vel bakwire'en littegrann en gang også.

S(no)w problem
Når det gjelder komponenter så har jeg fått en del erfaring med Shimano 105 det siste året fra landeveissykkelen - og for å være ærlig så merker jeg igrunn ikke noe forskjell på Ultegra og 105. Sånn sett kunne jeg igrunn spart tre tusen på å heller å ha kjøpt den litt billigere Inflite AL 8.0 S... Det er vel som Imsdal, Voss, eller vann fra krana - det er hvilket navn som står på produktet som bestemmer prisen. Om jeg skal sammenligne denne med de to siste hybridsyklene jeg har brukt på vinteren, så er denne merkbart raskere. Delvis pga bukkestyret og dermed mer aero, men også pga lavere vekt (denne ca 8,5kg ifht 12-14kg...), samt at Schwalbe Marathon dekkene ruller bra. Selv om farten fortsatt blir jumbo ifht sommersykkel så er det motiverende å se at farten er litt høyere enn før! Ellers kan jeg virkelig anbefale watt-måler på vintersykkel - jeg ser nå mye mer på watt enn det jeg ser på farten!

Alt-i-alt så er jeg meget godt fornøyd så langt. Jeg er ikke den som bryr meg med å vaske sykkelen så mye på vinteren, men spyler den bokstavelig med olje over alle girdeler og skruer mm - så får håpe den overlever alt saltet og at jeg også får glede av denne på sommeren. Uten ass-saver og Bar Mitts så kommer den da til å se litt stiligere ut også! :)

torsdag 28. januar 2016

Høyintensitets 30/15 intervaller!

Det er et par myter som til stadighet nevnes som om det skal være aksepterte sannheter:

1. For å bygge den beste basen så skal vintertreningen kun bestå av lavintensitetstrening
2. Når man trener intervaller skal man kunne yte like godt, eller bedre, på det siste draget som det første.

Den første av disse henger igjen fra en treningsfilosofi hvor tanken var å trene enorme mengder lavintensitetstrening på vinteren for å bygge en "stor base". Tenk på det som en pyramide hvis om man bygger en stor grunnflate vil man, når man begynner å spisse formen, kunne bygge en skikkelig høy bygning! I de senere år derimot har det vokst frem en enighet om at lavintensitetstrening må kombineres med trening på høyere intensitet for å få best mulig effekt. Proffene, og andre som kanskje har ubegrenset av tid til trening, legger fortsatt inn store mengder med rolige langturer på vinteren, men dette kombineres i langt større grad med noe høyere intensitet, enn for bare noen få år siden.

Pga "tidsklemma" så er endringen til en større andel høyintensitetstrening på vinteren gode nyheter for de av oss som ikke er proff-syklister! Forøvrig les et av Joe Friels (forfatter av The Cyclists Training Bible) seneste blogginnlegg, hvor han skriver: "There was a time when athletes believed that in the Base period one should only do long, slow distance. And in the Build period we were to primarily do high-intensity interval training. Those who believe this are now in the minority, I suspect."

Den andre myten, at man skal kunne yte like godt på siste draget av en intervallserie, er en gjenganger som i verste fall kan ødelegge hele poenget med å trene intervaller! Formålet med intervalløkter er å presse musklene (inkl hjertet) på en slik måte at i hvileperioden etter treningen så superkompenserer kroppen med å bli sterkere og til å kunne yte på et høyere nivå senere. Det store spørsmålet da er: "Hva er det optimale nivået av slitenhet for å få den beste fremgangen?" Om man ikke presser seg hardt nok så vil ikke kroppen bli brutt-ned nok til å oppnå noen nevneverdig forbedring til senere, og om man presser seg for hardt så risikerer man både overtrening og skader, og heller ikke da får noen nevneverdig forbedring.

Hvis man klarer å yte like hardt på siste draget i en intervallserie så har man per definisjon ikke blitt sliten nok. Det kan godt hende at man blir bedre, eller i det minste holder formen vedlike - men man kunne ha sett enda større forbedring om man tok i litt hardere og ikke lengre klarte å yte like bra på siste draget! Her er wattmåler et genialt verktøy - og i boken Racing and Training with a Power Meter (Allen Hunter) så presenteres en tabell på hvor mye de mener at snittwatt skal falle i det siste intervalldraget. Tallene til Hunter er basert på analyser av over tusen utøveres treningsfiler. I boken presenteres dette som en av de viktigste grunnene til å kjøpe en wattmåler - for å kunne måle nøyaktig det optimale nivået av slitenhet når man trener intervaller. På lengre intervaller (4-20min) skal man stoppe når snittwatt er ned 3-7%, og på kortere intervalløkter (1-3min) skal man stoppe når snittwatt er ned 8-12%. Eksempel: Om man skal kjøre en serie med 4min intervaller, så starter man utifra en hypotese om hvor mange drag man tror man klarer på en viss wattbelastning - som f.eks. 5 drag på 350watt. Men man skal altså ikke gi seg før man ikke lengre klarer å snitte mer enn ca 330watt (-5% ca). Og hvis det tilslutt viser seg at dette ikke skjer før det sjuende draget, så får man heller tilpasse dette til neste intervalløkt - slik at man da f.eks. tar utgangspunkt i en plan om å kjøre 5 drag på 370watt e.l.

Høyintensitetsdrag med 30 sekund på, 15 sekund av
Etter den litt lange introduksjonen så kan vi konkludere med at det er lov å kjøre intervaller på vinteren - og det er lov å bli sliten. Passer iallefall meg bra! Det er stort sett det gjør, i en eller annen form!

Vanligvis drar jeg ut på fartslek, og kjører på opp noen bakker e.l. uten noen spesiell plan, men nå har jeg prøvd en nye type høyintensitetsintervall (for meg iallefall) som er mer strukturert og som jeg har fått veldig tro på at fungerer skikkelig bra! Det er 30-sekunds intervaller, med 15 sekunds pauser i mellom.

Det finnes et bakgrunnsstudie fra Lillehammer i 2014, hvor 30/15 intervaller ble testet over en 10 ukers periode på en gruppe syklister i forhold til en annen gruppe som trente "vanlige" lengre intervaller. Summen av tiden med arbeid i intervallene var den samme for begge gruppene, men 30/15-gruppen fikk vesentlig bedre økning i VO2max en den andre gruppen - +8.7% i forhold til +2.6%.

Jeg har gjennomført noen økter nå som ligner på øktene kjørt i den nevnte studien, omtrent som følger:

- Oppvarming 10-20min
- Serie på 12 intervaller på 30sek på mellom 110-130% av FTP (for min del mellom 410 og 480w) med 15sek pause mellom hvert intervall
- 3min pause +/-
- Ny serie med 12 intervaller
- 3min pause +/-
- Ny serie med 12 intervaller
- Nedkjøring

Det man oppdager ganske raskt er at 15 sekunds pause er ekstremt lite... Man rekker nesten ikke gire ned og tråkke lettere før neste intervall starter igjen! Pulsen holder seg dermed høyt, ettersom det bruker litt tid på å regulere seg, men bena får akkurat nok hvile til å hente seg litt inn. Dette kan sees tydelig i grafen under, og som man ser av den første (grønne) streken så går pulsen knapt ned mellom intervallene, men benas arbeidsinnsats (wattproduksjon i den røde streken) er betydelig mindre i den korte pausen...
Puls, watt, kadens ila 12x30/15 bolk

...og det er nettopp denne kombinasjonen av å holde pulsen høy mens bena får litt hvile som er nøkkelen til suksess bak denne intervallformen. For å øke VO2max så er det hjertet som er den viktigste muskelen å trene! Og med 30/15 intervaller så klarer man å holde en høyere snittpuls enn det man klarer på vanlige 4x4min drag. Min erfaring er at jeg klarer ca fem pulsslag høyere over intervall-bolken med 30/15 enn med 4x4. Hjertet har med andre ord fått banke fortere og jobbe hardere over en lengre periode, uten å måtte i like stor grad bli hemmet av at bena ikke klarer å henge med!

I tillegg til å sannsynligvis fungere (finner ut etterhvert) så synes jeg at denne intervallformen også er ganske artig som et alternativ til lengre drag. Litt mindre monotont, og man kan hele tiden fokusere på å bare bli ferdig med de neste 30-sekundene. Hardt er det. Skikkelig hardt faktisk! Så jeg ville ikke kalle det "morro" - men noe i nærheten! Om jeg orker å fortsettte med å være like strukturert skal jeg rapportere om eventuell fremgang! :)

torsdag 14. januar 2016

Mere geniale verktøy!

Jeg tror jeg har utviklet en fetisj for kule sykkelverktøy... Her følger uansett et par geniale verktøy som jeg nylig har ervervet. (Ettersom noen spurte sist: Jeg har ingen relasjon til verken produsentene her eller butikkene som selger de. Har bare kjøpt de og synes de er veldig bra!)

Abbey Crombie Tool
Følger opp mitt innlegg før jul om Pedros kassettavdrager med et annet genialt verktøy som jeg nå har kjøpt: En Abbey "Crombie Tool"!

Vakkert!
Dette er altså en låseringavdrager - som brukes til å skru den lille skiva ytterst på kassetten som holder kassetten på plass. Det som er unikt med denne i forhold til andre slike avdragere er at denne er hul i midten slik at man slipper å ta ut hurtigkoblingen i hjulet! Genialt! Nå slipper man å miste de små fjærene som alltid spretter bort et eller annet sted! I tillegg så har denne både campa og shimano/sram - på hver sin side.

Demonstrasjon i bildene under:

Aha - en kassett som skal skrus av... hurtigkoblingen er fortsatt der.


Smokk smokk inn med Abbey Crombie! Hurtigkoblingen er fortsatt der, men ikke i veien! Hurra!
Man må nødvendigvis ha en kjedepisk, eller Pedros kassettavdrager, for å holde igjen kassetten om man skal skru den av!

PS: Denne var ikke spesielt billig... bestilte direkte fra Abbey og betalte både frakt, toll, tollgebyr etc... :-/ Men regner med å bruke den i 20 år ++...


Pedros mega dekkjekker
Denne svære dekkjekkeren plukket jeg opp på Cycle Lab i Johannesburg for en liten hundrelapp. Litt artig da jeg bare dagen etterpå i boken til Chris Froome leste at han jobbet i nettopp denne butikken en kort periode i hans ungdom. Det er ikke noe hokus pokus her... det er ganske enkelt en diger dekkjekker som brukes når man skal få av dekket sitt - for f.eks. å skifte slange.

Hvorfor har jeg ikke kjøpt en slik før lurer jeg på?.... I 15 år har jeg knotet og strevd med noen små plastikkdingser som gjerne knekker i to om man tar i litt for hardt. Kanskje ikke et verktøy man skal brekke til med på lette karbonfelger - men med fornuftig bruk bør det være et essensielt verktøy for alle hobbysykkelmekanikere:

Det er det der er: En diger dekkjekker.

mandag 11. januar 2016

Vekt, Froome, og watt.

Sulten... Faste, ikke feste
Mens jeg skriver dette er jeg i midten av en fastedag. 24-timer kun med vann/te/kaffe. Akkurat nå er jeg relativt sulten, men om ikke lenge kan jeg spise litt kveldsmat og legge meg! Dette var spontant, og igrunn bare fordi jeg var nysgjerrig på hvor vanskelig det er å gjennomføre 24-timer uten noe som helst å spise. Nå som jeg straks er ferdig kan jeg rapportere om at det ikke egentlig er noe problem - iallefall siden jeg ikke trente i dag - og den verste sultfølelsen kom og gikk igjen...Spørsmålet er heller "hvorfor?".

Og når vi først er inne på temaet sultfølelse, så tror jeg at det ikke er til å unngå at man må leve med å være litt sulten om man skal slanke seg. Matkvalitet (fra loff til kneip, pommes frites til salat, etc) er viktig, men selv om man spiser sunt så går man ikke nødvendigvis ned i vekt av den grunn alene - iallefall ikke for meg. Det må kombineres med kontrollerte porsjonstørrelser. Det er mulig at dette er fordi jeg egentlig alltid har spist for mye tidligere. Metthetsfølelsen kommer først når jeg egentlig har spist for mye? Og så har dette igjennom vane lært hjernen min til at dette er målet for metthet når jeg sitter og spiser.

Uansett så tror jeg ikke man kommer unna litt sultfølelse om man skal gå ned noen kilo - så da synes jeg det var greit å bli litt bedre kjent med den. Vi er ikke venner helt enda.

Froome og kroppsvekt..
En mann som kan en del om sultfølelse er Chris Froome. Jeg er akkurat ferdig med å lese hans bok "The Climb", og der kommer det ganske tydelig frem hvor viktig vektkontroll er for han (og sikkert de fleste toppsyklister). Gjentatte ganger i boken uttrykker han, delvis ubevisst tror jeg, hans strenge forhold til mat. F.eks. på treningsleir på Mallorca da han ser på Kanstantsin Siutsou ("Kosta") forsyne seg av brødkurven før hovedretten kommer på bordet (fy fy):
"Now Kosta is chasing down another. This second wedge of loaf is more sinful – he has loaded it with a hefty serving of almond butter and some honey. Mmm. His face greets the taste like an old friend and he chews lovingly as I watch.
I am a sad and hungry food voyeur. I hate myself for it. Even more than I hate Kosta at this moment."
Froome gir Pete Kennaugh mer skryt:
"Pete Kennaugh looked a few kilos lighter the previous week; he is a guy who can keep his hands by his sides when the bread arrives."
Froome selv er tynn. Under Tour de France i 2015 hadde han en fettprosent på 8,2% da han veide 67kg. Dette er riktignok høyere enn det mange andre proffer har - og bl.a. Nibali og Contador har visstnok under 7% fettprosent. Til-og-med en klassikerrytter som Fabian Cancellara har lavere fettprosent enn Fromme i rittsesongen. Froome er mao. ikke av de mest ekstreme, men ser veldig tynn ut delvis fordi han er såpass høy (1,86).

I 2007, da Froome syklet for et UCI utviklingslag veide han over 75kg med en fettprosent på 17%! Til proffsyklist så være så er det faktisk litt på den lubne siden av skalaen - iallefall for en klatrer.

Tjukken Froome i 2007. Kilde: wikipedia

Resultatene til Froome fra 2007 har bedret seg i takt med at han har gått ned i vekt, og byttet til bedre lag (først til Barloworld og senere til Team sky - i tillegg til at han byttet nasjonalitet fra Kenya til Storbrittania ifm nasjonale konkurranser).

Slanken Froome i 2012 Kilde: verdensveven et sted

...og Froome om watt.
Etter mye spekulasjoner om doping de siste par årene, grunnet Froomes ekstreme prestasjoner, publiserte Team Sky og Froome testdata fra et laboratorie før jul. Full åpenhet - og skeptikerne kan gjennomgå dataene selv. Disse testene ble gjort en måned etter Tour de France, på Glaxo Smith Kleins test-lab i London i august 2015. I forbindelse med denne testen fant også Froome fram en eldre test gjort i regi av UCI i Sveits fra 2007 til sammenligning. Jeg har laget en liten tabell som sammenligner disse to testene - og også en tredje kolonne som viser tallene justert for de nesten tre kiloene mindre han visstnok veide en måned tidligere i Tour de France:

Froomes 2007 test vs 2015 test. Blått=bedre, rødt=dårligere

Det aller viktigste å lese fra denne er at Froome veide nesten 6kg mindre fra den første testen i 2007 til GSK-testen i 2015 (og over 8kg når man ser på kroppsvekten han hadde under Tour de France).

Kort fortalt så er samtlige forbedringer i dataene, både VO2max og watt/kg, forklart av at Froome veier mindre enn tidligere.

VO2max er oksygenopptak per minutt i forhold til kroppsvekten, og Froomes absolutte oksygenopptak var faktisk marginalt høyere i 2007 (6,1l/min), men forholdet til kroppsvekten gjør at O2-opptaket er høyere per kilo, og forklarer forbedringen fra 80,2 til 84,6.

Tilsvarende når det gjelder watt-verdier så er de nærmest helt identiske og med terskelwatt på 420w i 2007 til 419 i 2015. Men igjen... i forhold til kroppsvekt blir terskel watt/kg vesentlig bedre - og forbedret fra 5,6 w/kg i 2007 til estimert 6,2 w/kg i 2015. Det er forskjellen på en svært god syklist til en syklist som vinner Tour de France.

Jeroen Swart oppsummerer igrunn resulatene til Froome svært presist når han sier: "“The engine was there all along, He just lost the fat.”

(I tillegg så er det selvfølgelig en haug av andre faktorer som påvirker resultatene i ritt. Ikke minst støtten fra laget rundt han og riktig disponering av kreftene (strategi), etc etc - men det er en tilleggsdiskusjon.)


Opp til Tryvann sub 15min i 2016?
Personlig kunne jeg tenke meg å se 14-tallet opp til Tryvann i 2016. Min pers er 15:47, og 47 sekund er vel ikke så mye å slå av? Uansett så er min konklusjon etter alt dette ganske enkelt. Jeg trenger ikke trene så mye mer enn i 2015. Bare bli lettere.

 Noen flere fastedager, bedre matkvalitet, og holde hendene ved siden når brødet blir satt på bordet!


fredag 8. januar 2016

En eksotisk start på 2016

Det ble en svært eksotisk start på 2016 med familieferie til Sør Afrika hvor jeg også fikk syklet litt innimellom slagene. Først noen dager i Johannesburg hos min venn Eivind og hans familie, før vi alle sammen reiste videre til et lite sted ved navn Haga-Haga, ikke langt fra East London. Begge stedene fikk jeg lånt terrengsykkel og fokus var ikke så mye på trening, men mest opplevelse av det fantastiske landskapet og naturlivet.

Sykkelturene i Johannesburg var i et lukket område – en såkalt «gated community» - ved navn Steyn City. Med høye gjerder, sikkerhetsvakter og lite trafikk så var dette et trygt alternativ til å sykle rundt iforhold til gatene utenfor. Kanskje mer pga trafikken enn pga kriminaliteten. Bilister i Sør-Afrika har ganske enkelt ikke veldig stor respekt for syklister. De har heller ikke veldig mye respekt for hverandre - noe som gjenspeiles i ulykkestallene.... Steyn City var nå uansett et flott sted å sykle i. Johannesburgs største landeveisritt og terrengsykkelritt, begge ved navn «94,7» etter radiokanalen som sponser rittene, går innom Steyn City – så det var også noen Strava-segmenter jeg kunne få opp pulsen i!

Eivind viser vei over elven i Steyn City

I Haga-Haga fikk vi virkelig oppleve sykling i Afrika!... På gården/hotellet (Miarestate) vi bodde på, som har ca samme areasstørrelse som Monaco, er det mengder med ville dyr - noen som er satt ut og hvor antallet kontrolleres, men også mange dyr som bor der helt naturlig (som leopard, gauper og sjakaler...). Det er en spennende opplevelse å sykle rett ved siden av ville dyr – og vi kom svært nærme dyr som giraff, gnu, zebra, og ulike bukker (som Impala, Eland, Blesbok). Miarestate har også det siste året laget egne MTB-ruter (ca 30km) som må regnes som en MTB-syklists våte drøm. På samme rute syklet vi først over slettelandskap med giraffer/zebraer/bukker, før vi kom over et utsiktspunkt til havet hvor man kan se knølhval (som også hopper ut av havet på denne årstiden og lager svære plask/smell) og tilslutt igjennom tett jungel i elveleiene. Igjennom jungelpartiet sier Eivind til meg «Her så vi en leopard for noen uker siden, så dette kaller vi for The Leopard Trail!». Vi sykler igjennom jungelen og jeg synes stadig jeg hører lyder i buskene rundt meg... Kanskje det er en leopard som kikker på oss igjennom krattet? Sannsynligvis. Dette er Afrika.

Utsikt over havet. Nylagd MTB singletrack

Ikke lenge etter The Leopard Trail må vi fjerne noen store edderkoppspindelvev som går på tvers av løypa. I midten sitter en svart og rød edderkopp. «Er disse giftige?», spør jeg. «Nei ikke veldig. Bare omtrent som en norsk hoggorm». Ok... Noen minutter senere sykler jeg rett igjennom et spindelvel og får klissete tråder i ansiktet, og full panikk da jeg ser edderkoppen kravle opp neseryggen på innsiden av Oakley-brillene. I fart river jeg av hjelm og briller og går overende!... Istedenfor å bli bitt i øyet slipper jeg unna med en kutt bakpå leggen fra velten. Et bedre alternativ konkluderer jeg med!

Heisann Zebra

På slettene igjen skremmer vi opp noen Blesbok'er, og en av de løper ved siden av oss i en vannvittig fart! «Maksfarten på disse er ca 60-70kmt.», sier Eivind. Og da går det opp for meg at dette er samme type bukk som jeg så en youtube-video av for et par år siden stange ned en MTB-syklist... Det føles allikevel relativt trygt ut. Så lenge de ser at vi kommer rusler de pent ut til siden og slipper oss forbi!

Utrolig mange bukker av ulike slag
Morgenen etterpå drar jeg ut på en tur for meg selv da alle sover. På vei igjennom et lite skogholt, hvor jeg for en gangs skyld har fått opp farten litt, skremmer jeg opp en gnu og hennes kalv som hviler rett ved stien i skyggen. Gnuen (på ca 250kg) hopper bokstavelig talt ut så nærme at hadde jeg strukket ut venstrearmen hadde jeg kunnet klappet den på ryggen!! Med kalven på hjul krysser den ut foran meg, og da snubler kalven og kaver med å komme seg opp på bena... Moren bremser og snur seg halvveis. «Uh oh..» rekker jeg såvidt å tenke før kalven heldigvis kommer seg opp igjen og begge løper avgårde ut til siden... Noen minutter senere punkterer bakhjulet i midten av en flokk med bukker... Jeg var egentlig ganske fornøyd med å rusle tilbake og slappe av på verandaen etter den opplevelsen!

Tryggere å ha disse på litt avstand...
Morgenen vi dro oppdaget vi en slange i taket like over sengen vår. Det viste seg å være en Boomslang, som er rangert som Afrikas tredje mest giftige slange...  Kanskje den kravlet forbi hodeputen vår da vi sov? Sannsynligvis. Dette er Afrika.

En Boomslang kikker ned på sengen vår!

Underveis på turen har jeg drevet og lest litt på boken til Chris Froome («The Climb») som var en ganske passende bok å lese i kombinasjon med ferie til Afrika. Bl.a. fordi han i starten av boken skriver om egne eksotiske sykkeløkter fra hans oppvekst i bl.a. Kenya, Lesotho, og Sør-Afrika. Kan anbefales!

Alt i alt en svært eksotisk og flott ferie - med mye naturopplevelser både av- og på sykkelen. Kontrasten kunne knapt vært større da vi kom hjem til Oslo og jeg syklet til jobb i minus 13 kuldegrader på sykkelturen til jobb dagen etterpå... Er det sommer snart eller?


Find your inner lion! ;-) Tatt i Johannesburg løvepark