Å ligge på ryggen

Siden jeg sist skrev (i august...) har jeg igrunn hatt en masse sykkelrelaterte opplevelser å skrive om. Bl.a. vant jeg et ritt til, knakk mitt andre kragebein, syklet i Sør Afrika, testet innendørs trening på Zwift, gjenopplevde B8 solo, samt en rekke andre mer eller mindre interessente opplevelser på sykkelsete. Men hverdagen har bare vært så hektisk at min stakkars sykkelblogg har fått sykle sin egen ensomme sjø... Og nå som jeg har funnet fram tastaturet igjen... Hvor skal jeg begynne liksom!?...

Vel jeg får kanskje starte med å skrive om å ligge på ryggen:

Det siste halvannet året har jeg hatt mer enn min fortjente dose med uflaks og ulykker. I år har jeg til-og-med fått frikort. Dette er noe man får i posten når man har vært innom helsevesenet såpass mange ganger i løpet av et år at man ikke lenger trenger å betale egenandeler. Et slags sympatikort fra staten. Stakkars deg din uheldige syklist... Om du går på trynet igjen så skal du få 100% gratis behandling på bekostning av skattebetalerne!

De episodene jeg kommer på i farten de siste to sykkelsesongene, og som har ledet opp til dette frikortet er:

- Telemark Sykehus: Min alvorlige velt i Skien i fjor vår. Også godt dokumentert i Dagens Næringsliv...

- Collusseumklinikken Sandvika: 10+ besøk relatert til tannbehandlinger etter velten fra Skien. Fortsatt ikke ferdig... men reguleringen skal kanskje av før jul!

- Oslo Legevakt: Ikke sykkelrelatert, men fikk Plumbo inn på øyet da jeg skulle stake ut et tett rør på vaskerommet...klønete

- Legevakt, Kristiansand: Da jeg var helt sikker på at jeg hadde hjerterytmeforstyrrelser. Som jeg forsåvidt hadde, men visstnok ufarlige.

- Legevakt, Volvat Majorstuen: Sy kutt på leggen etter Sagene KM

- Bærum Sykehus: Knakk kragebeinet... De trodde riktignok at jeg kanskje hadde knukket nakken først, så at det bare var kragebeinet var visstnok gode nyheter!

- Legevakt, Kristiansand: Operasjonssåret over kragebeinet åpnet opp (lang historie) og jeg måtte få sydd sammen en del av det med fem sting.

- Fastlegen på Stabekk: En rekke besøk relatert til oppfølging av ovennevnte saker... som å ta ut operasjonssting mm.

Utsikten fra å ligge på ryggen...

Felles for alle disse opplevelsene er at jeg har blitt vant til å ligge på ryggen mens helsepersonell jobber med kroppen min. Enten stikker de sprøyter inn, opererer noe, kobler til apparater, drar i tennene med en tang, eller så driver de å klipper i stykker sykkelklærne for å kle av meg. Jeg bare ligger der og kikker på lysene i taket. Ja, med unntak av de gangene en anestesilege legger en maske over munnen... Da sover jeg tungt. Eller ifjor da jeg lå bevisstløs i en ambulanse... da var jeg bare borte et eller annet sted.

Og det er ikke bare fysiske lidelser... Jeg lider av lettere psykiske sinnslidelser også. En slags treningsnarkomani kanskje... Med hjelp av min kjære kones tredjeparts observasjoner, er det mulig noe mer i retning av Strava-relaterte tvangstanker eller noe sånt.

Hun har nå gjenfortalt enkelte av hennes observasjoner fra mitt kragebeinsbrudd i høst som gir litt innsikt i disse lidelsene:

Situasjonen var at jeg skulle dunke rundt grusveiene til Kleivstua fra Lommedalen og tilbake og tenkte at racersykkelen ville være raskest. Smart. Ingenting ruller så raskt som 25mm på grusveier. Jeg gikk egentlig ikke etter noen spesielle KOMer, men tenkte at om jeg kjørte hardt hele veien så ville jeg kanskje ta en eller annen. Tok det passe kontrollert i nedoverbakkene, og ikke lenge før jeg kom tilbake til Lommedalen er det i en liten oppoverkneik at forhjulet sklir på løs grus da jeg reiser meg for å trø. Hodet og skulderen over styret i bakken i kanskje 50kmt og jeg skjønner ganske raskt at dette potensielt kan være alvorlig. Kragebeinet er åpenbart knekt og det stikker liksom nedover, noe som gjør så vondt at jeg har problemer med å puste. Diverse sår på armer, ben og hender som blør og svir. Men jeg har også strålesmerter i nakken og tenker at det potensielt kan være det verste. Heldigvis er det et eldre ektepar som så fallet og får ringt etter sykebil mm. En sykepleier med hytte i nærheten kommer også til. Jeg gjør det jeg er best på i slike situasjoner: Jeg ligger på ryggen, og klarer såvidt å prate litt i mellom anstrengte pust. Men jeg klarer ikke la være å tenke på de KOM'ene så jeg ber sykepleieren om å hente Garmin'en og legge den i hånden min. Jeg stopper den ikke fordi jeg vil gjerne logge økta ned til Lommedalen i sykebilen - da kan jeg nemlig senere bruke Stravas compare-funksjon for å se hvordan jeg lå før fallet på segmenter som går helt ned til dalen.

Etter den traumatiske opplevelsen av å få Rapha-klærne klippet av kroppen på intensivavdelingen på Bærum Sykehus blir jeg etterhvert ferdig med både røntgen og CT, samt at jeg ser ut som en nålepute, og får tilslutt beskjed om at nakken ser bra ut. Puh! Jeg blir allikevel liggende med nakkekrage på i flere timer etter dette... vet ikke hvorfor. Det er uansett helt umulig å bevege armene pga smertene. Det er nesten som hver eneste lille bevegelse setter igang smertestråling fra kragebeinsområdet. Au! Tips: Da er det bare å ligge på ryggen... helt stille.

Slik ser jeg ut nå:

Tonje tar dette bilde til Strava-økten... snill hun :)

Her er Tonjes gjenfortelling av samtalen vår når hun nå kommer på besøk:

- "Kan du (pust pes) trykke på den nedre-høyre knappen."
- "Eh... ja ok.. på Garmin'en? Denne?"
- "Ja.." forsøker å peke.. "Au!".. "Ja den. Så trykk på øvre knapp på høyre side (pust pust). Det står Save Ride. Save Ride!"
- "Nå er du sjuk i hue. Må vi gjøre dette nå?"
- "Jaja - det går fort dette... Så på mobilen. Den skal ha (pes pes) synket straks."
- "Står en melding fra Strava her ja"
- "Yes yes! Au! Argh!"... prøver å ligge mer stille... "Åpne den opp og kall økta <Knall og fall og knekt kragebein...>... Er det noen små kroner der?"
- "Uhm... ja ser ut som to stykker"
- "Herlig!!"... forsøker å rulle øynene til siden for å se selv.. "Au au!"... "Hva heter de?"
- "Lommedalsveien til Kleivstua, og Vertshuset til Tverrelva"
- "Nice! Ta et bilde av meg også da, så (pes pes) legger du den til økta!"
- "jaja... ok...."

Glem morfin. NÅ kan jeg slappe av nå! Ikke knakk jeg nakken, og jeg fikk banket inn et par KOM'er. Og jeg blir passet på av verdens beste kone og kjæreste. Laste opp økter til Strava kan hun også! Livet er herlig!

Senere på kvelden da vakthavende kirug besøkte meg på sykesenga er det første han sier: "Vel Martin. Ble det KOM?". Jeg bare stirret på ham mens jeg prøvde å organisere tankene mine... ("Er dette et kirugi-uttrykk, eller snakker han faktisk Strava?")... Det viste seg at denne meget hyggelige kirugen sykler ofte til jobb og kjente igjen navnet mitt fra både Strava og bloggen.

Så fikk jeg dagen etterpå også operert inn en skikkelig kul titanbøyle på kragebeinet. Faktisk er det ikke nødvendig å fjerne igjen om den ikke er en plage. Artig tanke å ha denne i kroppen resten av livet! Må nesten vurdere en sykkel med titanramme som går i stil med kragebeinet mitt. En god unnskyldning til å tenke N+1.

Ganske tøff denne her!