I dag syklet jeg 27 ganger opp og ned til Tryvann fra Gressbanen i prosjektet Tryvann TiTusen!
Kort fortalt
Tryvann TiTusen består av å sykle mer enn ti tusen høydemeter på én treningsøkt opp og ned til Tryvann. For å gjøre det måtte jeg gjøre dette 27 ganger for å komme over ti-tusen grensen. Jeg har hatt ideen om å forsøke meg på ti-tusen høydemeter på en økt i drøye to år nå - egentlig var planen å gjøre det i Frankrike og kombinere en håndful col’er, men det ble så komplisert at jeg fant nå ut at jeg skulle likesågodt forsøke på denne her hjemme.
Før start grovregnet jeg litt på hvor lang tid det ville ta - og kom frem til at det i verste fall kunne ta over 16 timer... Ikke raskt, men målsetningen var å gjennomføre - ikke gjennomføre med raske tider. På tips fra Børsen (en annen BOC’er) om at det er tøfft å stå imot både utmattelse og trøtthet samtidig som det blir sent på kvelden (mørkt) så startet jeg derfor på fredag kveld istedenfor lørdag morgen - slik kunne jeg avslutte turen på lørdag ettermiddag i fullt dagslys. Dette var jeg også svært glad for da det nærmet seg slutten - det hadde ikke vært gøy å avslutte de siste timene i kulde (på natten var det ca 5 grader på Tryvann) og mørke. Jeg brukte tilslutt litt lengre enn estimert - totalt i underkant av 19 timer (inkludert halvannen time pause litt fordelt) fra jeg startet kl 20:30 hjemmeifra på fredag kveld til jeg var ferdig kl 15:30 på lørdag ettermiddag.
 |
| Ca kl 23:00 - 3dje drag |
Selve økten
Det sies at god trening skal være smertefullt. Om det er riktig så var dette en svært god treningsøkt! Økten fikk jeg logget på min Garmin Edge 705 (ladet 2-ganger i bilen under pausene) og har lagt den inn på Strava. Fra Google Earth dobbelsjekket jeg på forhånd at én tur er 378 høydemeter - og at 27x blir da 10206 høydemeter - i tillegg til de høydemeterne jeg fikk på vei dit så er ser de høydemeterne som min Garmin har logget totalt(10424) veldig riktig ut ifht egne beregninger! Distansen syklet ble 317km
Før start var jeg usikker på om jeg ville klare å gjennomføre - men startet med tanken “det er bare en måte å finne ut på!”. Pga dette syklet jeg ekstremt defensivt - eneste tanken stort sett hele tiden var å sykle opp så billig som mulig, ikke tenke på tiden, og heller tråkke til litt mere mot “slutten” om jeg hadde overskudd til det. Når man ser på tidene så ser man at jeg har syklet veldig tregt - med tider stort sett på høye 20-tall, og flere på rett over 30 minutt (merk at på natten var jeg så kald at jeg tok småpauser på vei opp for å tisse e.l. for å unngå å bli for kald på toppen). Mot “slutten” (les de siste 5 timene) så fikk jeg igrunn aldri det helt store overskuddet til å senke tidene heller - det ble mere en kamp å bare holde pedalene i gang - tråkke, tråkke, tråkke. På aller siste gang opp (27’ende gang...) så fikk jeg bestetid for dagen på 22min blank, som jeg får være fornøyd med gitt tilstanden min da.
 |
| På formiddagen. Ca drag 22 |
De gangene jeg har syklet Trondheim-Oslo så husker jeg hvor tungt det var å sykle opp de “beryktede” Frognerbakkene når jeg var sliten mot slutten av rittet. Dette er en bakke med ca 4% snittstigning og ca 60 høydemeter. Tryvann har en snittstigning på 6.7% og 378 høydemeter - og man må ganske enkelt opprettholde et visst minimumswatt i tråkket for å ikke stoppe opp. Når jeg rundet ti-timer i dag så var det igrunn ikke noe annet enn å fokusere på å holde en god tråkkfrekvens og forsøke å holde en fornuftig minimumsfart opp - bakken er slitsom nok i seg selv!
Ellers var det en positiv opplevelse å sykle igjennom natten og oppleve soloppgang over Oslo. Heldigvis så var det skyfritt omed fullmåne på himmelen. Utsikten (særlig fra svingen ved Kapellet) over soloppgang over Oslo er sikkert en av de beste i byen, og i en periode så hadde jeg soloppgang med flotte farger på østsiden og fullmånen som forsatt hang på himmelen på vestsiden. En opplevelse!
Underveis var min forlovede Tonje (vi gifter oss om én uke i dag!) fantastisk support. Hun hadde på forhånd klargjort to kasser med drikke, mat og klær som jeg hadde stående på toppen av bakken slik at jeg iutgangspunktet var selvforsynt, men hun kom innom med jevne mellomrom med “ekstra” mat - inkludert Honnikorn (nam!!!), varm hjemmelagd pizza, kaffe på termos, mm. Kunne ikke fått bedre support! Til-og-med en suprise visit kl 04:30! :-)
 |
| Honnikorn var en vinner! Nam! |
Målgang
Det er følelsesladd å komme til mål når man har holdt på såpass lenge, er såpass sliten og har såpass vondt over hele kroppen. I video’en fra Norseman 2012, som jeg anbefalte på bloggen i forrige uke, så ser man hvilken følelsesmessig utladning deltagerne får ved målgang. Denne opplevelsen kjente jeg igjen fra et par av de målgangene jeg har tidligere hatt i Trondheim-Oslo (kanskje størst var første gang jeg syklet i 2003 på over 20-timer og var så omtåket at jeg nesten ikke husker noe mot slutten). Og i dag var det utrolig godt å sykle opp de siste par hundre meterne for siste gang - og selv om det ikke var noen folkemasse, ingen flagg og ingen målseil - så stod kjæresten på toppen og ventet. Det falt et par tårer da jeg fikk gratulasjonsklemmen etter målgang! “Du klarte det! Du klarte det!”
Nå skal det soves!
 |
| 10 meter igjen! |
 |
| Ikke ti-ganger opp... TiTusen høydemeter! |
