Nå har jeg aldri vært noen utpreget ivrig
morgentrener, men med mye andre planer på lørdagen hadde jeg bestemt meg for å komme meg ut tidlig å få "unnagjort treningen" - og jeg syklet derfor hjemmeifra kl 0700 med plan om å oppsøke Nordmarkas høyeste topp: Svarttjernshøgda - med sine 717m.o.h...
 |
| Kringla kl 08 |
Jeg oppdaget raskt at det er ekstremt fredelig tidlig om morgenen på en lørdag både i byen og i marka - fra sykkelturen i mørke fra Bærum inn til Sørkedalen Skole telte jeg vel ca to personer (lett sjanglende..) og tre biler, og det ville gå tre timer til i marka før jeg så noen igjen. Opplevelsen av være helt alene i marka og oppleve en slik flott morgen er ganske unik - så jeg stoppet en del for å knipse et par bilder og høre på stillheten. Treningsmessig var jeg allerede fra start skikkelig tung i bena etter relative harde 12k på romaskin fredag kveld så det gikk særdeles tregt, men det var helt ok i går.
 |
| Soloppgang |
Til tross for at Svarttjernshøgda er Nordmarkas høyeste topp, så er det kanskje ikke en topp man hører så mye om i Oslo - og det skyldes nok at det ligger litt vel langt unna byen (oppdaget jeg etterhvert..). Litt interessent at jeg satte sykkelspor i fire fylker for å sykle dit igjennom marka (Akershus -> Oslo -> Buskerud -> Oppland). Et annet problem er at når man kommer fra sør (Oslo) så er det ikke sammenhengende sti/vei - man må sykle en ganske lang runde vestover for å unngå et trilleparti - og jeg hadde på forhånd planlagt å forsøke meg på denne trillestien igjennom skogen.
 |
| Soloppgang i marka |
Den
riktige trillestien igjennom skogen bommet jeg på... ved vannet Mosjøen tok jeg en feil sving og da veien sluttet gikk jeg innover en liten sti. Det viste seg å ikke være riktig og etter at den lille stien sluttet brukte jeg ca halvannen time på å bære sykkelen igjennom tildels nærmest ugjennomtrengelig skog og myrer (søkkvåt på føttene med gradestokk på 1-2 varmegrader...)... Men med mottoet "nå er det alt for sent å snu" holdt jeg kursen rett nordover, og kom endelig frem til grusvei igjen!
 |
| Nå er det ALT for sent å snu |
Den siste biten til Svarttjernshøgda viste seg også å være ganske vanskelig å finne - heldigvis støtte jeg på noen elgjegere som pekte meg i riktig retning. Men det er nok lurt å ta med et skikkelig kart om man skal dra dit - for det var faktisk ingen skilting! Og det er jo litt merkelig at ikke noen har satt opp! Etter nesten fem timer så var jeg iallefall svært glad for endelig å finne fram!
Svarttjernshøgda i seg selv er ikke akkurat K2, og ser mer ut som en overgrodd bakketopp. Med masse høye trær så hadde det derfor ikke blitt mye til utsikt om ikke det hadde blitt bygd et utsiktstårn på toppen. Her oppe har man en fin 360-graders utsikt og hvor jeg endelig kunne spise mine to brødskiver med kaviar! På toppen fikk jeg også mobildekning for første gang på flere timer og fikk ringt hjem og informert at jeg lå ca 4 timer etter skjema...
 |
| Tårnet ble reist i 1995 |
 |
| Utsikten fra tårnet (klikk for den store versjonen) |
Tilbaketuren ble ekstremt tung... sjelden har jeg vært så sliten i både bena og kroppen... og det skyldes nok delvis å ha tilbragt mye av turen også til fots med sykkelen over skulderen. Da jeg kom til Jevnaker og skjønte (etter å ha sjekket kart på telefonen) at jeg var fortsatt 2.5mil fra Sundvollen bet jeg i det sure eple og ringte hjem for å bli hentet... Det er første gang jeg noen gang har måttet gjøre dette... Men etter å ha satt meg i bilen i Sundvollen og fått en cola og noen brødskiver angret jeg definitivt ikke! Etter at jeg kom hjem sovnet jeg og våknet ikke før kl 17... og dette var altså dagen jeg skulle dra ut tidlig for å få "unnagjort treningen"... ;-)
