torsdag 21. juli 2016

Froome vinner TDF, og Cologna vant verdenscupen for 2015...

Tour de France dundrer videre på TV-skjermen, men for de av oss som har valgt hytteliv uten tv (!) nøyer vi oss med å lese oppsummeringen av hver etappe på verdensveven etter at Yahtzee-poengene er ferdigfordelt, flagget er tatt ned, og ungene er i seng.

Ikke at det høres ut som vi går glipp av så mye spenning om hvem som kommer til å vinne... lav odds på Chris Froome der han spinner fra konkurrentene mens han av og til tar seg en blås av sin Ventoline astma-medisin. Han passer riktignok på å ikke overskride den daglige dosen på 1600 mikrogram av virkestoffet Salbutamol. For da trenger han ikke å få en "TUE": En Therapeutic Use Exemption, eller på norsk "medisinsk fritak for bruk".

Og nettopp en slik TUE var noe Norges Skiforbund sleit med å få orden på for atten måneder siden da Martin Johnsrud Sundby testet positivt over terskelverdien i to påfølgende dopingprøver. FIS frikjente han først, men etter en anke fra WADA som gikk til Idretten Voldgiftsdom (CAS), er det først nå  blitt besluttet at Johnsrud Sundby manglet en TUE for hans dosering - og FIS har måttet snu i saken og bl.a. frata seierene i Tour de Ski og sammenlagtseieren i verdenscupen (inkl premiepenger). Hele dokumentet fra CAS kan leses her for de spesielt interesserte.

Konklusjonen til CAS: Brudd på anti-doping bestemmelsene

Kort oppsummert så har Norges Skiforbund tabbet seg ganske bra ut her. Det er vanskelig å si det på noen annen måte. Har man ansvar for verdens nest-mest profilerte langrennsutøver så kan man ikke ta noen sjanser i gråsonene for hva som er tillatt og ikke. Om det medisinske støtteapparatet lever sitt eget liv uten å forhøre seg med WADA eller andre når det først er tvil om regelverket, som de påstår, så trenges det en ganske bra oppstramming av rutinene. Om det har noen prestasjonsfremmende effekt eller ikke kan man diskutere til man er blå i ansiktet.... Men om vi ønsker nulltoleranse for brudd på anti-doping bestemmelsene for andre nasjoner så må vi være klar for å ta konsekvensene når vi selv driter oss ut.

Salbutamol er forøvrig ikke akkurat noe nytt... i 1994 ble Miguel Indurain tatt for nettopp dette i en dopingprøve i Frankrike. Han hadde riktignok fått unntak for bruken ettersom stoffet stod på dopinglisten til IOC og UCI, men i Frankrike var det enda strengere regler og stoffet var totalforbudt! UCI endte med å ikke straffe Indurain etter en totalvurdering. (Hans prestasjoner er vel forøvrig såpass omdiskuterte at om han hadde blitt testet for andre stoffer på denne tiden hadde han hatt større problemer..)

Hele saken er ganske trist - og særlig for Johnsrud Sundby. Kall det gjerne en administrativ glipp. Men om det er ett område man ikke kan surre til papirarbeidet så er det nettopp her. Personlig synes jeg det er rart om dette ikke får noen konsekvenser for de ansvarlige i Norges Skiforbund. Dette har ringvirkninger ikke bare for norsk langrenn, men for omdømme til all norsk idrett internasjonalt.


onsdag 13. juli 2016

Monsterfjellet Angliru!

Som en del av sykkelferien i Spania denne uken, som jeg har vært på sammen med en stor gruppe likesinnede treningsnarkomane, syklet vi til toppen av monsterfjellet Alto d'Angliru. Og på den påfølgende "hviledagen" i en liten landsby i nærheten dro et par av oss ut og syklet til toppen enda en gang! Vi kunne ha plukket blomster, lest en bok, eller ruslet en tur (som de fleste av andre valgte å gjøre), men de indre demonene og tvangstankene tok overhånd og noen timer senere stod vi på toppen for andre gang på to dager.

Første klatring opp Angliru

Angliru har figurert i Spania Rundt flere ganger - og det er ikke den lengste eller høyeste klatringen i en grand tour, men den er bare så ekstremt bratt! Sammen med Zoncolan konkurrerer den om å være den hardeste sykkelklatringen brukt i en av de store flerdagsrittene.

Melkesyra tvinger fram smilet blant denne gjengen her!
Jeg har tidligere syklet Zoncolan, faktisk ved to forskjellige anledninger, og den er igrunn ganske lik Angliru hva gjelder vanskelighetsgrad, men hovedforskjellen ligger i at Zoncolan starter bratt og hardt men blir lettere mot slutten, mens Angliru bare blir verre og verre jo lenger opp i bakken man kommer. Det verste partiet av Angliru, La Cuena les Cabres, kommer et par kilometer før toppen og er et parti med 18% snittstigning med makshelning på 23%. Når man allerede har ca tusen høydemeter i bena så er det en tøff prøvelse!

Knut "crema" på vei opp

Hele stigningen er på 13,2km med 1241 høydemeter. Det blir 9% snittstigning, men de første 6km er enkle enkle med typisk 5-7% stigningsprosenter, og de siste 7km er det sjeldent under 12% og helt oppe i 23%! Stravasegmentet kan ses på og analyseres her!

Høydeprofilen fra Climbbybike.com
Den andre store forskjellen på Angliru og Zoncolan er at Angliru har utsikt hele veien opp - gitt at man har ok vær da... Zoncolan sykles stort sett igjennom en skog og man får ikke samme følelsen av at man er på vei opp et skikkelig fjell!

Første dagen vi alle syklet opp hadde vi drømmevær og helt fantastisk utsikt over dalen. Ganske ulikt de siste gangene Angliru har vært i Spania Rundt.. som jeg kun husker med tåke og regn...

Linn navigerer en av de siste serpentinersvingene

Den andre dagen jeg og Henrik Alpers fra hæsjtag #landevei syklet opp så var det mer likt det jeg husker fra Vueltaen... tåke og lettere duskregn. Men med et par hundre høydemeter igjen til toppen syklet vi rett igjennom skylaget og fikk fantastisk lønn for strevet med full solskinn på toppen. Det er noe spesielt å kikke ned på skyer som man akkurat har syklet opp igjennom. Da vet man at man har syklet en skikkelig bakke!



Nå er sykkelferien i Spania over og jeg er på vei hjem... Litt trist, men nå blir det digg med familieferie også. Kanskje til-og-med noen rolige dager med litt mindre sykling?... Vi får se... Det spørs litt på de indre demoner.


onsdag 6. juli 2016

Sykkelferie i Spania... Bildereportasje!

28 syklister på en ukes sykkelferie i Spania MÅ jo bare bli bra! Vi skal dunke rundt i Austria-regionen i en drøy uke før alle drar hjem mørbanka i kroppen klare for "vanlig ferie".

Etter to sykkeldager så er allerede bena ganske møre. Og det er kanskje ikke så rart ettersom vi allerede er oppe i ca 6500høydemeter klatret. Hardere blir det også... Lagos de Covadonga og Alto d'Angliru står på menyen de neste få dagene - så det blir definitivt ikke mangel på høye stigningsprosenter og laktatverdier!

Bildereportasjen som reklamert i tittelen på dette innlegget består faktisk bare av ett eneste bilde. Det er delvis pga elendig wifi på fjellhotellet, men delvis også fordi jeg synes det var såpass oppsummerende for følelsen av å sykle på fjellet her. Særlig i dag med strålende sol! 

Alpers tar en føring over et av dagens pass!
Imorgen skal det visstnok regne litt - men vi tar det med fatning samt lange ermer (armer?), ben og vindvest. Gleder meg!


søndag 3. juli 2016

Seier i master-NM!

I dag vant jeg klassen min i master-NM og det var en veldig god følelse å krysse målstreken først! Og ikke minst motta mestertrøyen som jeg skal få bruke det neste året!

"Hei hei" fra toppen av podiet!

Da jeg lå på sykehuset etter velten i Skien for et par måneder siden så hadde jeg ikke trodd på dette om noen hadde fortalt meg... Men de siste ukene har formen vært bra - og siden NM-løypens avslutningsbakke så ut til å passe meg godt begynte jeg å tenke at dette kunne blir en topplassering! Men ritt er ritt.... man må også ha marginene på sin side.

Takk til kombinasjonen Strava og wattmåler sier jeg bare. Jeg har jo faktaene: Ikke er jeg spesielt god på korte spurter, men på 40-60 sekunds drag, da gjerne i en bakke, er jeg god (relativt iallefall). Perset på 40sek for bare noen dager siden med 934watt - som nok ikke er så verst for en mosjonist i 40-års kriseklassen.

Planen var derfor enkel: Jeg målte opp litt i underkant av fem hundre meter til målstreken før start - og på høyresiden her stod det en lyktestolpe som ville markere starten på langspurten min. Så var det bare å komme seg igjennom 115km med kupert terreng først da!... Og helst med krefter til en bakkespurt også...

Puh... Måtte grave litt her og der. Foto (c) Ola Morken

Mistet litt troen på topplassering underveis da jeg måtte grave frem mye krefter i noen av bakkene. Gikk jo det ene rykket etter det andre, samt at noen småbrudd kom avgårde - men jeg holdt hodet kaldt og gamblet på at vi ville samles igjen. På den siste av de tre rundene på 39km, og kanskje særlig siste halvdel av denne runden, kjente jeg at jeg fortsatt hadde krefter i reserve og fikk litt ekstra adrenalin av at bena var så gode. Lå godt fremme siste tjue kilometerne og holdt posisjon blant de aller fremste til jeg kom til min kjære lyktestolpe 450m før mål. Da jeg rykket her (rett under 1000watt i 30sek) fikk jeg såpass stor luke opp bakken at jeg kunne faktisk roe litt ned rett før mål med god kontroll på gutta bak.



Jeg er ikke vant til å vinne så mye. Delvis er det nok fordi jeg aldri har vært veldig opptatt av det. Alltid redd for å forvente for mye ettersom man fort blir skuffet - helst vil jeg at alle rittopplevelser skal være gode, og da forsøker jeg å ikke tenke for mye på resultater. Men... Jeg skal innrømme at det var en veldig god følelse å krysse målstreken som førstemann i dag. Særlig når min kjæreste (og kone faktisk!) og minstemann hadde tatt fergen/buss over for å heie meg inn over mål!

Dinosaurer er fortsatt mer interessent enn sykkel! Go figure.
Var også strålende support og støtte fra Sagene IF Sykkel i dag - takk skal dere ha!

God støtte og support fra klubben. Takker! :)
Dette innlegget har jeg skrevet i hui og hast - fordi i natt er det avreise til Spania for å sykle bratte fjell i Austuria-regionen i én uke! Spørs om ikke NM-trøya skal få testes litt der nede også! :)



fredag 1. juli 2016

Navnelapper på alt!

Jeg har tidligere hatt noen fæle tusj-på-teip navnelapper bak på hjelmen de gangene jeg har forvillet meg inn i en rulle. Da kan en sliten medsyklist skrike til meg "MARTIN SIST" slik at jeg vet at jeg skal legge meg ut bak ham i fartsrekka. Grusomt stygt, men gjør jobben.

Men nå er disse fæle tusjskrevne lapper historie! Bort med dere! For jeg har fått en fin samling med navnelapper fra merka.no - drevet av en hyggelig bærumssyklist -  som tilogmed er pyntet med en fin Strava KOM-krone. Passer bra til en stravaslave.




Og hva gjør man når man har en slik fin samlng med navnelapper? Jo, man klistrer det på alt. ALT sier jeg!

Som 'Spania riggen' Specialized Allez:



... som jålebukken Canyon Ultimate CF SLX...




... som på hjelmen...




... og som på egentlig hva som helst av annet utstyr hvor det er plass! Garmin kanskje, brille-etuiet, vannflaskene - you name it!



Så neste gang du blir forbipassert det hende du skimter i venstre øyekrok en liten gul krone som suser fordi deg! Ha! :)


onsdag 29. juni 2016

Den tragisk dårlige sykkeltiretteleggingen i Bærum

I gårsdagens Budstikka utbroderer politimannen, og styreleder i NAF Asker og Bærum, Stig Wettre-Johnsen om hvor farlig det er at syklister "bruker trafikken som treningsstudio" og uttaler at "Slike syklister oppfører seg ikke som gode trafikanter". Han er særlig opptatt av de som sykler på fortauer, gang- og sykkelveier, og mener at det er konkurransejaget som gjør at de "brøyter seg frem"! Han viser ikke til noen fakta, og det er igrunn bare fordomsfullt oppgulp som bidrar til å skape/forsterke gale og fiendtlige holdninger til syklister. De fakta som finnes om kollisjoner mellom syklister og fotgjengere viser at dette tvert imot ikke er noe stort problemområde, og slike kollisjoner er ekstremt lavt representert i ulykkesstatistikken. Jeg skulle gjerne likt å visst om han har noen ulykkestall som støtter opp om hans synsing om at Stravasyklister skaper farlige situasjoner? Nå må ikke noen tro at jeg forsvarer de som sykler for fort på fortauer og passerer andre trafikanter for nærme og med for høy hastighet. De er uansvarlige idioter i samme kategori som uansvarlige bilister som sneier syklister (riktignok med langt mindre farlig bevegelseskraft), og som burde komme seg ut på veien. Uansett så er det et poeng at man ikke kan analysere risikobildet i trafikken utifra synsing om nesten-ulykker - man må se på faktiske ulykkestall.

Er det ikke herlig hvordan han har stilt opp bilen på tvers av gang- og sykkelveien for å få et godt bilde til Budstikka? Smil da tjukken!

Bakgrunnen for oppgulpet er at det visstnok er et stort problem med treningssyklister på to strekninger: 1) Sandviksveien mellom Billingstad og Sandvika og 2) Fekjan mellom Billingstad og Holmen

Jeg kjenner selv disse to strekningene svært godt og sykler der flere ganger i uken - da stort sett på trening kveldstid eller i helgene. Og om det er en ting som kommer tydelig fram i den ovennevnte artikkelen, i tillegg til NAF-mannen Wettre-Johnsens faktaløse og sykkelfiendtlige fordommer, så er det hvor elendig tilrettelegging for syklister det er på disse to strekningene. Her det verdt å minne om at disse er en del av den viktige sykkeltransportåren igjennom Bærum på vei mot Oslo, og det er jo helt skandaløst at ikke Bærum Kommune har utbedret disse for lengst.


Ingen tilrettelegging for syklister på Sandviksveien mellom Billingstad-Sandvika

Når man kommer inn på Sandviksveien fra Billingstad så møter man det som ser ut som et fortau hvor det er merket 50kmt for trafikken. Denne økes til 60kmt litt lengre opp i bakken.

Starten av Sandviksveien i retning Sandvika

Selv unngår jeg fortau med mindre det er noen helt spesielle omstendigheter. Her var det noen i kommentarfeltet tidligere i dag som hevdet at dette fortauet er skiltet som gang- og sykkelvei... Det har jeg ikke klart å finne men det spiller liten rolle, for som jeg har vist tidligere så er skiltmerkingen av sykkelveier, sykkelfelt, og gang-/sykkelveier ofte feil, og ankommer man noe som er utformet som et fortau så må man forvente at fotgjengere vil rusle rundt midt på her uansett hva slags blått skilt kommunen har funnet ut at de vil sette opp. Faktisk er det direkte trafikkfarlig å drive å skilte fortau slik. Uansett skilting er et slikt fortau uegnet for syklister, og særlig de som vil holde jevn fart over "ganghastighet". Vi har ganske enkelt ingenting å gjøre der og bør sykle på veien. Når man har valget mellom et fortau og veibanen så er det, for å si det enkelt, ingen tilrettelegging for syklister. Dette er også en gjenganger for en del andre svært viktige transportårer i Bærum.


De aggressive bilistene skremmer kanskje noen opp på fortauet?

Den største utfordringen med å sykle på veien her er at det ofte er mye trafikk av biler som forsøker å snike forbi køen på E18. Dette er bilister som ikke har tid til å sitte i køen, men istedenfor å ta tog eller buss (eller sykle) som hadde unngått køen, har de funnet ut at de heller skal kjøre sideveiene, i konkurranse med fotgjengeroverganger, utkjøringer fra boliger, og myke trafikanter i ulike kategorier. Min erfaring er at det er mange aggressive bilister på denne strekningen, og det var på den andre problemstrekningen nevnt over hvor jeg selv ble drapstruet av en bilist i fjor.

De aller fleste bilistene kjører riktignok fornuftig og passerer på riktig tid og med god avstand, men antall ganger jeg har blitt sneiet på akkurat disse strekningene er mange, og det antar jeg at andre syklister også opplever her. Det er noen bilister som skal skremme/straffe de som ikke sykler på fortauet, for ifølge de så skal syklistene "sykle på sykkelveien"... Ja det er bare å lese igjennom kommentarfeltet på Budstikkas artikkel så ser man holdningen. At det ikke finnes noen sykkelvei er en oversett bagatell. Kompetansen om hva som er en sykkelvei eller ikke mistenker jeg er svært lav blant de fleste av skribentene i kommentarfeltet.


Hva med å få ut fingern Bærum Kommune?

Det Bærum Kommune burde har gjort for lengst på begge disse strekningene for å øke tryggheten for alle de myke trafikantene var å sperre veien med bom for annen trafikk enn den som skal til eiendommene (slik som er gjort før Høvik Kirke litt lengre nord). Om man kommer fra Asker og skal til Oslo sentrum har man overhodet ingen rett til å gasse rundt på disse små sideveiene til E18 i jaget etter et spart minutt eller to.

I tillegg burde det selvfølgelig ha blitt anlagt adskilt sykkelvei og fortau. Dette sier egentlig seg selv, men jeg er jammen ikke sikker på om det er noen i Bærum Kommune som bryr seg fordi det finnes vel knapt en eneste dedikert sykkelvei i hele Bærum (?). Iallefall ikke på de viktigste transportveiene der jeg sykler. Det er ikke mer enn noen måneder siden gang- og sykkelveien i en del av transportåren Bærumsveien ble fornyet, og da til en ny gang- og sykkelvei!? Ganske utrolig at det skjer i 2016 på en såpass viktig transportåre hvor det også er rikelig med plass til å anlegge separat fortau og sykkelvei.

Men det er klart, det går nok mye tid og resurser på å planlegge nye E18... Så det kan nok forklare hvorfor syklistene får null tilrettelegging. Og at MDG skal få noen posisjon og sparke liv i norges blåeste kommune er vel heller usannsynlig.


mandag 27. juni 2016

Angliru here we come!

Etter at motivasjonen min for både strukturert trening, konkurranser, og oppdateringer her på bloggen forsvant for et par måneder da jeg gikk i bakken i Telemark så begynner jeg å kjenne gleden komme gradvis tilbake igjen. Merker fortsatt at jeg er litt mer forsiktig i nedoverbakker og ser lite grunn til å ta noen sjanser... særlig på trening. Så jeg er vel fortsatt litt påvirket av fallet selv nå et par måneder senere.

På den positive siden så er formen ikke så verst. Har satt personlige rekorder på flere av treningsbakkene mine i stor-Oslo de siste ukene, inkl Olav Bulls vei og Kirkerudbakken m.fl., samt nye perser over hele wattkurven. Ligger faktisk ikke så verst ann på Klatrekongen Oslo heller - og det til tross for at jeg fikk spolert en soleklar ny PR opp Grefsenkollen på lørdag pga et arrangement på toppen slik at jeg ikke fikk syklet siste kneika... Drit i strukturert trening med andre ord... KOM-jag og fartslek funker det og!

Smil da tjukken
Må jo forsøke å bruke formen til noe konkurranse, og tenkte derfor å bli med på Master-NM til helgen. Har ikke de største forhåpningene - særlig siden det er masse nedoverbakker hvor jeg kommer til å ta det rolig, men spent på å bli med på ritt igjen. Avholdes på Nesodden slik at det bare er en liten fergetur fra Aker Brygge over til start!

Rett etter helgen blir det avreise med en gjeng likesinnede melkesyrejunkier til Spania hvor planen er å dunke inn ca tre tusen høydemeter om dagen i Austuria-regionen i en drøy uke. Vi skal sykle bratte fjell som Angliru og Lagos de Covadonga. Der blir mao. ekstreme stigningsprosentene, laktatverdier, og kaloriforbruk - og da trenger man lave gir på dagtid og carbs/søvn på kveldstid. Øl og pasta har carbs, og når det gjelder gir har jeg satt på kompaktkrank og 32-kassett på Allez'en. Også montert noen behagelige 28mm dekk, og for å ta'en helt ut har jeg satt på en Lezyne sadeltaske... Her prioriteres lave gir, komfort, og funksjonalitet fremfor vekt, aerodynamikk, og stil....


Skitnet den til også slik at den er 100% klar
Vedrørende stil så er heldigvis Créma med på turen. Han sykler på Colnago, drikker kun ferskbrygget espresso og har nok stil til å kaste litt glans på oss andre. Sadeltaskeaktivisten Alpers, og tidligere medlem av Team Créma-av-hjul, er også med, så om noen sykkelsnobber får hjerteflimmer av visjonen om en sadeltaske skylder jeg på ham. I gamle dager kjørte Créma helt på egenhånd Team Créma-av-hjul av hjul opp bakkene. Men nå tror jeg det er mer et spørsmål for de fleste å bare komme til toppene uten å pådra seg mer enn nødvendig av hjerteflimmer, dårlige knær og akillesbetennelse.

Det blir uansett en fantastisk tur, og en god anledning til å fyre opp defibrillatoren på bloggen!