torsdag 12. januar 2017

Pendling som trening og motivasjon!

Nå på vinteren er (ofte) det vanskeligste med å trene beslutningen du må ta for å komme igang. Det er det vippepunktet hjernen skal bikke over for at kroppen din skal komme seg opp fra sofaen, inn i treningsklærne, og ut på sykkelen.

Det er kveld, du følger deg sliten, det er mørkt ute, og regn/sludd banker på vinduene. De ambisiøse nyttårsforsettene har plutselig fått et arsenal av dårlige unnskyldninger å gjemme seg bak. Dørstokkmila har aldri vært lengre, og Netflix skriker igjennom TV'en at du skal bli sittende. "I morgen.", tenker du.

Stort sett klarer jeg faktisk selv i denne situasjonen å komme igang med treningen, og her skal jeg unne meg selv litt selvskryt! Nøkkelen er riktignok evnen til å ikke å tenke over beslutningen - så, ja... jeg er god på å ikke tenke for mye!...  Begynner du å vurdere situasjonen er slaget tapt. Om du (A) øyner muligheten/tiden til en treningsøkt (sjefen sa "go") er det bare å (B) begynne å gjøre seg klar. Trikset er å minimere tidsintervallet mellom A og B. Og da mener jeg at det ideelt bør gå noen få sekunder. Er du typen som bruker mange minutt på denne beslutningen så vil du være mentalt treningshandicappet fra å få gjennomført en god off-season. (Men du vil til gjengjeld ha sett litt flere serier på Netflix... ).

Grunnen til den analytiske tankeprosessen i forkant av en beslutning om trening må unngås er fordi den er påvirket av helt irrasjonelle og følelsesmessige inputfaktorer. Man innbiller seg bl.a. at (1) man er sliten, og (2) det kommer til å bli ubehagelig å trene. Begge disse er derimot feil! 99% av gangene man føler seg hverdagssliten, kanskje etter en lang dag på jobb mye mas etc etc, er dette rent psykisk. Faktisk har treningen motsatt effekt på den mentale trøttheten enn man innbilte seg i forkant. En time med intervaller i frisk luft utendørs føler man seg ofte som født på ny etter man har kommet hjem igjen og tatt en dusj! Og at det skal bli ubehagelig å trene - kanskje pga dårlig vær? Har du forberedt bekledning riktig, og utstyrt sykkelen for dårlig vær, er det overhodet ikke ubehagelig. Ofte dreier det seg kun om å komme igang - fem min ute i økta og det er 100% kos.

Husk også på disse to tommelfingerreglene:

Du angrer aldri!... Aldri!

Og

Det finnes ikke dårlig vær, bare masse jæv#¤"la dårlige unnskyldninger!



Men... når alt det er sagt, opplest og vedtatt: Du trenger faktisk ikke ta beslutningen i det hele tatt om du vet med deg selv at du ikke klarer å "Just do it"! Om alt annet feiler så begynn å pendle på sykkelen.

Planlegg hverdagen utifra at du skal sykle hele tiden. Kanskje innebærer dette å si fra seg parkeringsplassen, selge bilen, eller avslutte månedskortet på bussen. Poenget er at om du sykle så er det nettopp det du ender opp med å gjøre. Da er det ingen dørstokkmil å krysse og ingen vanskelig treningsbeslutning å ta. Du må ganske enkelt bare komme deg avgårde for det er slik du kommer deg til jobb (eller skole etc).

Treningsvennlige omveier er forøvrig en viktig ingrediens nøkkelen til vellykket pendletrening. Særlig på vei hjem! "Til" er for de fleste korteste vei, men "Fra" så kan man være kreativ, og samtidig finne noen oppoverbakker hvor man ikke får kjeft for å sykle for fort. Nabolagssightseeing kombinert med melkesyre er en av mine favoritter. Jeg har bl.a. blitt ganske godt kjent med de fleste av nabolagene på Røa og oppe i Holmenkollen de siste par årene... Disse står ofte på "Fra"-menyen.

Det er riktignok noen mindre, men overkommelige, utfordringer med å pendletrene. Den største utfordringen er at man må tolerere mye oppsiktsvekkende oppførsel fra andre trafikanter - både fra andre syklister, fotgjengere og bilister. Forvent det verste og ignorér det meste (uansett vanskelig å vise fingern med hummerhansker på så ingen vits å prøve). Her er det viktig å vise litt hensyn selv også... varier intensitet utifra trafikksituasjonen og spar kruttet til omveisbakken som skal forseres på vei hjem senere.

Den andre utfordringen er at man blir gruppert med en gjeng ikke-så-veldig-kule syklsiter... Men her kan man ta det helt med ro: Siden det stort sett er mørkt ute er det ingen som kjenner deg igjen -  så du kan kle deg og utstyre sykkelen akkurat som du vil (guljakke, skjermer, barmitts, lys etc etc).


Og bare så det ikke er noen tvil: Pendling er trening! Faktisk! Iallefall i off-season så holder du en basisform vedlike ved å pendletrene. Ja, ikke den derre kaffelatté-drikkende sykkelpendlingen, men da snakker jeg høyintensitetsintervallpendlingen hvor du kommer hjem med blodsmak i munnen og melkesyre i øreflippene. På lørdag og søndag kan du komplimentere pendlingen med noen lengre høykvalitetsøkter.


Ja, det er bare å komme seg opp på sin motherfucking bike (han i rød trøye altså). Ses på Tour de Finans.





torsdag 5. januar 2017

Vi vinner iallefall vm i dobbeltmoral!

Ved å skumlese nyhetene den siste tiden kan vi slå fast atter en gang at nordmenn er verdensmestre i dobbeltmoral. Det er mye som skjer i utlandet som vi høyrøstet skriker over... men når det samme skjer her hjemme så graver vi frem det som skal til av nødvendig stråargumenter for å gi oss selv et beroligende moralsk bakteppe for ugjerningene!

I økonomiseksjonen kan vi lese at Statoil-sjefen Eldar Sætre mener at norsk olje- og gass er såpass mye mer miljøvennlig enn gjennomsnittet av global olje- og gassindustri at vi «-må produsere alt vi kan av hensyn til klimaet.». Herlig logikk som vil gi klingende mynt til norsk økonomi i mange år fremover!

I andre nyheter forventer vi at lutfattige land i Afrika og India skal ta vare på løver, geparder, flodhester og tigere, til tross for at alle disse dyrene tar livet av flere tusen mennesker hvert år. Men her hjemme i verdens rikeste land, takket være den miljøvennlige oljen (haha!), forsøkes det å få drept 47 ulver av totalbestanden på ca 68 i hele landet, til tross for at disse er helt ufarlige for mennesker. Det er flere nordmenn som har dødd pga sauer de siste hundre-årene enn ulv... bl.a. en bekjent av meg som kolliderte med en sau på vei ned fra Storåsen for noen år siden. Eller, han døde forsåvidt ikke men knakk noen ben... Men han kunne fort gjort det! Det var iallfall ingen ulver som stod som noen dumme brød midt i veien der vi kom syklende i 80kmt. Sist en ulv drepte noen i Norge var visstnok i 1801 eller noe sånt.

Karl Håkon fronter nullvisjonen. Altså null levende ulv. Kilde VG


Og i sportsseksjonen kan vi lese at Martin Johnsrud-Sundby er nominert som Årets Mannlige Utøver 2016 i idretts-gallaen som avholdes nå til helgen. Dette til tross for at han i 2016 ble dømt for doping og fratatt både sammenlagtledelsen i verdenscup'en, sammenlagtseieren i Tour de Ski, samt utestengt i to måneder.

Langrenn.com presenterer fortsatt Johnsrud-Sundby som vinner av verdenscupen 2016

Er det forøvrig noen som husker hvordan Erik Tysse kvalifiserte seg til London-OL? Direkte etter hans to-års utestengelse etter EPO-dommen fikk han arrangert en egen OL-kvalik av Søfteland TIL, Os-kommune (som ga femti tusen rett fra kommunekassen for å delfinansiere arrangementet) og IL Norna-Salhus (klubben med slagordet "ekte idrett"). Dette gjorde de ene-og-alene for Erik Tysse ettersom han ikke hadde fått kvalifisert seg i andre stevner pga utestengelsen. Han dro etter kvaliken sporenstreks til London og representerte Norge!...

Erik Tysse var heldigvis sjanseløs i medaljekampen i London

Jeg har ikke sterke meninger om hvorvidt Martin Johnsrud-Sundby eller Erik Tysse faktisk dopet seg eller ikke - og/eller om de fortjente de straffene som de ble dømt for. Kanskje begge er helt uskyldige? Jeg vet ikke. Dobbeltmoralen her ligger i hvordan de blir behandlet etter at de ble dømt i forhold til hvordan vi forventer at andre land skal behandle sine doping-dømte idrettsutøvere. At man rullet ut en rød løper til Erik Tysse for at han kunne representere Norge i London-OL var en skam for vårt omdømme som et anti-doping land. Og jeg synes ærlig talt ikke det er veldig mye bedre at Johnsrud-Sundby blir nominert til å vinne en pris for året 2016, året han ble dømt for doping.

Man er ganske enkelt ikke Årets Mannlige Utøver om man ble dømt for doping, helt uavhengig av hvor hyggelig man enn måte være og hva slags idrettsprestasjoner man har hatt i løpet av året - og særlig om vi skal fremstå med en viss kredibilitet som en anti-doping nasjon utad. Argumentasjonen fra jury-formann og toppidrettssjef Tore Øvrebø at Johnsrud-Sundby "har sonet ferdig." blir ganske tynn... Prisen vi snakker om her er jo nettopp for året 2016 da han brøt de internasjonale dopingbestemmelsene.

Oppe i det hele så arrangeres Tour de Ski på TV om dagen, og i år føler jeg, kanskje for første gang på lenge, at langrenn-sporten har en mørk doping-skygge over seg. Primært er dette pga avsløringene som rulles opp i Russland og suspensjonen av flere av de beste mannlige russiske langrennsutøverne, bl.a. Legkov og Vylegzhanin (nr en og to på fem-mila i Sotsji...) hvor mye tyder på at de ikke hadde bare rent mel i forstøveren.  Men bidrag til doping-skyggen kommer også fra måten Johnsrud-Sundby saken har blitt håndtert av de involverte parter - og som også bidro til at saken eskalerte i mediene. Det er med en utrolig naivitet hvordan både skiforbundet og Johnsrud-Sundby selv har forsøkt å bagatellisere dommen - og resultatet har hatt motsatt effekt enn det de håpte på.

Norges Skiforbund har hatt en tøft år og kommunikasjonssjef Espen Graff har sikkert hatt mange søvnløse netter og pådratt seg en håndfull magesår - men jeg tror bare det blir verre for de, og verre for omdømme til langrennssporten og omdømme for Norge som et foregangsland i anti-doping arbeidet om utøveren som står bak den mest profilerte dopingdommen i Norge på mange år skal bli hedret som Årets Mannlige Utøver. Forhåpentligvis blir det som Erik Tysse... At han ikke vinner.

PS: Jeg er overhodet ikke irritert på at Kristoffer Halvorsen, som vant VM fellesstarten for U-23 ikke er nominert til en pris i idretts-gallaen. Um... neida, ikke i det hele tatt.

søndag 4. desember 2016

Piggdekk. Og wattmåler!

Skal man trene og/eller pendle utendørs igjennom en norsk vinter så MÅ man ha piggdekk. Jeg blir helt oppgitt over hvor mange som jevnlig tar risikoen på å sykle piggfritt når det er glatt ute.

Og hvorfor gjøres dette? Jo, fordi det ruller fortere!... 

Det er jo virkelig helt koko. Fordi man ikke klarer å akseptere at piggdekk ruller litt saktere så tar man risikoen på et kragebensbrudd eller verre for at snittfarten skal våre 3-4kmt høyere. Det er nesten rart at det i det hele tatt er lovlig å sykle uten piggdekk når det er glatt ute. Hvorfor de samme syklistene gidder å sykle med hjelm på sommeren når de trener kan man lure på?... 

Nå er det sikkert en luring som påstår at han har såpass god teknikk at han klarer seg helt fint igjennom vinteren uten piggdekk. Men disse smartingene må holde seg innendørs i svært mye vintervær, og/eller tilpasse rutene sine i stor grad etter forholdene. Prøv å sykle ned fra Tryvann når det er skikkelig glatt, som det jo er ganske mye der i løpet av vinteren, og man vil ende opp i grøfta med knukket kropp og kan si farvel til sykkelsesongen 2017... eller verre. Dette er enkel fysikk. Når et gummibelagt sykkeldekk skal forsøke å svinge på is så skjer det ganske enkelt ikke så mye... den fortsetter rett fram.


Mine Schwalbe Marathon Winter sitter bra igjennom vinteren

Heldigvis finnes det en "løsning" for de som er så datafikserte og tallforfengelige at de ikke klarer å fri seg fra tvangstankene om at man blir en dårligere syklist fordi man sykler saktere på piggdekk: Wattmåler!

Installer en wattmåler på vintersykkelen og drit i farten. Skift fokus fra implisitt treningseffekt ved å kikke på farten din og fokuser heller på faktisk treningseffekt ved å sykle etter watt.

Om du syklet til jobb med 230 snittwatt og 30kmt i august på sommerdekk så sykler du faktisk bedre i januar med 250watt selv om snittfarten kanskje bare er 26kmt!


"Jernhesten" med Stages wattmåler

Og om du ikke har råd, eller synes det er verdt det, med en wattmåler på sykkelen bør du nok bare pakke bort Garmin'en og sykle/trene etter følelse ("perceived intensity"). Om du synes det føles hardt ut, så er det nok det!

Det viktigste er å få treningseffekt uten å risikere liv og helse! ;)


søndag 27. november 2016

2016 sesongen... nedturer og oppturer.

2016 sykkelsesongen er nå definitivt over. Hjulene fortsetter forsåvidt å snurre rundt - men det blir med pendling og vedlikeholdstrening om dagen.

Det som ble kjennetegnende for 2016 var store nedturer og oppturer. Ikke bare på sykkelsetet, men også privat, noe jeg skrev om for et par uker siden. I det hele tatt en berg-og-dal-bane sesong som kanskje ikke ga det beste grunnlaget for god trening og rittresultater, men hvor jeg allikevel kom i perioder i god form, og jo også vant master-NM i klassen min.

Den største nedturen på sykkelsetet var trynet (bokstavelig talt) i Norgescup fellesstarten i Skien i slutten av April. Kanskje noe av det mest skumleste jeg noen gang har opplevd var øyeblikket rett etter at jeg falt, da jeg kjente at jeg var i ferd med å svime av/sovne. Da rakk jeg akkurat å tenkte "kanskje jeg ikke våkner igjen" før alt bare ble tåkete. Det er vel kanskje slik det hadde vært også om jeg ikke hadde våknet igjen. Jeg rakk ikke bli redd for at det skulle skje, jeg rakk bare såvidt å tenke tanken. Men da bevisstheten ble koblet inn igjen på intensivavdelingen på sykehuset i Telemark kjente jeg en enorm lettelse for at jeg fortsatt var her!

Det første man gjør etter en ulykke? Ta en selfie.
Det ble en rekke mindre skader, men det gikk forsåvidt veldig bra iforhold til alternativet. Jeg var igang med trening et par uker etter ulykken, og det var faktisk sårene på bena/kneet som var det største problemet da jeg begynte treningen igjen... De arrene lever jeg med resten av livet!

Back in bizz
I perioden etter velten mot sommeren trente jeg ganske strukturert, iallefall til meg å være, og en av de store fordelene med wattbasert trening er at det er lett å måle fremgang. I tillegg var jeg nede på den laveste vekten (79kg) jeg har vært på siden jeg var ungdom... Det, kombinert med wattperser over hele linja, med bl.a. 517watt på 5min, og 412w på 20min, merket jeg godt også på sykkelen. Timingen for å komme i all-time form klaffet også godt med master-NM, noe som får beskrives som årets opptur.

Yay! Jeg vant.
Den andre store oppturen i år var sykkelferien i Spania den første uken i juli med en stor gruppe likesinnede. Jeg rakk vel egentlig aldri å skrive så mye om denne turen, men det var virkelig en fantastisk sykkelferie. Asturia-regionen vi syklet i var kanskje en av de flotteste områdene jeg/vi har vært i, og det hele ble kronet med monsterfjellet Angliru - som jeg rakk å skrive et par ord om her.

Dunker opp Angliru

Høsten ble en rolig periode, iallefall i forhold til sykkelaktiviteter, og det ble med et par rittdeltagelser, men mest egentrening. Var med å arrangerte Sagene Klatrekonge som var morsomt som alltid!

Nå er det pendling og vintersykling som gjelder. Det prosjektet med å holde vekta på et akseptabelt nivå så jeg kommer inn i 2017 med et bedre utgangspunkt enn tidligere! Jeg er forresten ekstremt fornøyd med vinteroppsettet på cx'n min om dagen - kan kanskje skrive litt om det senere,

Alt i alt så gir jeg 2016 en fire'er på treningen - sånn sykkelmessig. NM-trøye var kult det, og gøy å komme i ny all-time toppform, men ulykken på vårparten, og generelt litt for lite deltagelse på ritt og treninger trekker litt ned... Men det har sine grunner. Jeg ser positivt frem til 2017 og har planlagt påskeferie på Mauritius av alle steder... Sykkelen skal naturligvis med, så da har jeg noe å se frem til de nærmeste månedene mens jeg dunker rundt i snø, slaps og is!


fredag 11. november 2016

Sykling som mentalterapi!

Jeg begynte egentlig å skrive ett innlegg som skulle oppsummere sykkelsesongen 2016. Men sannheten er at 2016 har vært et tøft år pga en privat situasjon som har påvirket alt jeg har gjort, også syklingen. Så det ble bare litt feil å skrive om sykkelopplevelsene uten å nevne at det har vært et litt spesielt år.

Uten å utlevere for mye detaljer kan jeg si at 2016 har vært et berg-og-dal-bane år, med større nedturer enn oppturer. På en slik måte at det har påvirket det meste i hverdagen, inkludert aktiviteter på sykkelfronten. For noen måneder siden tenkte jeg faktisk å legge ned både denne bloggen og klatrekongen.com, men har konkludert med at overskuddet kommer nok tilbake etterhvert - så da får heller aktivitetsnivået her være litt lavere enn normalt inntil videre.

Når det er sagt.... Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart å komme igjennom dette året uten syklingen.

Det er lys der borte et sted

Jeg kobler stort sett helt ut når jeg trener. Av og til er det kanskje en bestemt problemstilling eller tanke som ikke vil slippe. Men ni av ti ganger er hodet helt tomt og jeg tenker igrunn ikke på noe som helst. Hjulene ruller, verden glir forbi, bena jobber og pulsen slår.

Det er igrunn ingenting som løser seg. Problemene er de samme når man kommer tilbake som da man dro ut. Men tankene er nullstilt og man har litt mer energi igjen til å takle utfordringene.

For noen år siden snakket jeg litt med en syklist som hadde mistet sin kone pga sykdom, og han sa til meg nøyaktig det jeg kjenner igjen i år: "Jeg hadde ikke kommet meg igjennom dette uten syklingen." For ham var det en avledning fra sorgen. Han sa at han dro ut på timevise sykkeltreninger som hjalp han igjennom en tung periode.

Det kunne sikkert vært noe annet. En annen treningsaktivitet, meditasjonen, eller en annen hobby. Men når man først driver med sykling og man opplever noen tunge dager så funker det.

Hva 2017 bringer tar jeg imot uansett hva det måtte være men håper at ting blir bedre. Og om det blir det samme som i år og kanskje aktiviteten i ritt og skriblerier her på siden fortsatt blir under pari så kommer jeg til å holde hjulene i gang iallefall! Jeg er helt avhengig av det!


tirsdag 8. november 2016

Pioneer wattmåler - bra alternativ til Stages.

Som mange andre hadde jeg ganske store problemer med min Stages watt-måler i fjor vinter og våren. Den tålte ganske enkelt ikke regn/slaps/vann... og jeg måtte med jevne mellomrom tørke den ut - og prøvde mye forskjellig løsninger for å gjøre den mer vannett... Men tilslutt måtte jeg sende den tilbake igjen til Bikeshop... "Make my power meter great again!"... Og de sendte meg en ny Stages - nå den andre generasjonen som har et nytt batterilokk. Så langt har den fungert helt utmerket - også i en del dårlig vær. Alt-i-alt er jeg godt fornøyd med Stages til tross for problemene - men hadde nok unngått første generasjonen. Solskinnssyklister derimot trenger ikke bekymre seg!

I vår kjøpte jeg også en venstrearms versjon av Pioneer wattmåler (fra powermeter24.de) som jeg har brukt på rittsykkelen i hele sesongen. Den er igrunn veldig lik Stages: En enkelt arm som skrus på - og den bare funker. Eneste lille forskjellen er at Pioneer sin har en magnet som må festes på rammen for å måle kadens. Der har Stages innebygd sensor, og er dermed litt enklere å bytte fra sykkel til sykkel. Jeg kjøpte Dura Ace versjonen - lenge leve forfengeligheten.

Jeg har da Stages (gen II) på cyclocross'en og har i høst brukt denne på de verste regnværsturene, og vil bruke denne også fremover i vinter til pendling/trening. Ser på Strava at det er jammen ikke mange andre ute på vinteren som har wattmåler! Husk at disse armene funker helt fint med mtb-pedaler/cleats - så armbasert wattmålere er supre til vintersykkel med vintersykkelsko!

Jeg har igrunn ikke så mye å si om Pioneer-måleren utover at den funker, ser bra ut, og har et mye mer robust/vanntett batterilokk en Stages! Pioneer reklamerer at de har mer avansert data enn andre (et eller annet med kraftmåling i hele tråkket), men da må man også ha Pioneer-computer noe ikke jeg er interessert i. Jeg nøyer med med den vanlige wattmålingen. Pioneer har også en komplett krankløsning om man vil ha individuell måling på hvert ben, men det er naturligvis mye dyrere. For detaljinfo om den komplette Pioneer wattløsningen se dcrainmakers artikkel. Merk dette var før Pioneer lanserte sin 'enklere' ett-arms produkt.

Jeg er iallefall meget godt fornøyd med Pioneer og kan også anbefale denne. Det har også vært betryggende å se at målingene mine ser veldig like ut på tvers av Stages og Pioneer. En grei kvalitetssjekk på at watt'en faktisk stemmer!

Noen bilder av min her:

Pioneer venstrearm wattmåler - ser identisk ut med en vanlig Dura Ace arm


Hjernen/måleboksen ligger på innsiden av armen



Magneten som måler kadens. Om man har større klaring enn på min Canyon ramme kan man teipe en annen magnet, som blir litt mindre synlig, imellom.



Mye mer robust og vanntett batterilokk



tirsdag 18. oktober 2016

Ikke Edvalds feil at Alex ikke hadde godspurten!

Nå har jeg sett spurten fra VM fellesstarten fra Doha i ulike vinkler sikkert 20-ganger, og dette var ikke Edvalds feil.

La oss starte med bildet 200m før målstreken (200m-merket er under det hvite skiltet til høyre):

200m igjen til mål

Her er Alex på høyde med vinneren Peter Sagan, og ligger foran Mark Cavendish. Farten er rundt 64kmt med litt motvind.

Når man ser dette bildet kan man lure på hva Alex egentlig klager på? Han blir levert her med 200 meter til mål - herifra inn skal han klare å gjøre jobben selv. Om han er i form. I 2015 så vi Alex spurte med både 300-400m+ og vinne, så dette burde han kunne ta om han hadde hatt de samme bena!

Mellom 200m og 100m til mål går Sagan til høyre og må sykle i vind for å komme seg til fronten han også. Cavendish går igjennom midten og med bedre vindbeskyttelse har han høyere fart men får ødelagt seieren fordi han må stoppe opp da han runder Michael Matthews.

Med 100m igjen er Boonen i tet, Sagan kommer med større fart på høyresiden, Cav er i ferd med å sykle inn i Matthews og må derfor straks ta et hvileskjær og mister fart. Alex har gått ut på venstresiden, men har ikke klart å akselerere til høyere fart enn da han lå på hjulet til Edvald:


100m igjen til mål

Fra 100m til mål slukner Alex og må legge seg inn bak Edvald igjen, mens Sagan går fra å være én sykkellengde foran Alex på 100m streken til hele fire-fem sykkellengder ved passering mållinjen.

Mållinjen

Konklusjonen min etter å ha sett dette igjen noen ganger er ganske enkelt at Alex ikke hadde i nærheten den spurten han burde ha levert for å vinne løpet. Han ligger strålende til ved 200meter til mål, og da har han overhodet ikke noen grunn til å klage på at Edvald ikke gjorde en god nok jobb. Faktisk når man ser hvor mye vind Edvald tar, og at ikke Alex heller ikke klarer å passere ham før han slukner da han går ut til venstre, kan man faktisk lure på om ikke rollene burde vært byttet om!

Personlig synes jeg det er litt kult også at Alex tør å si det han mener, selv om han ikke leverte varene selv. Man skal være litt primadonna når man er spurter! ;-) Jeg tror også at Alex kommer til å vinne denne trøya en dag - han må bare finne fram bena fra 2015 igjen.