søndag 13. august 2017

Bruddseier i Øyeren Rundt!

Seier i masterklassen M40 etter 105km i brudd!

Å vinne et ritt fra et brudd er helt nytt for meg. Også så utrolig tilfredsstillende da! På mange måter morsommere enn å bare spurte opp en sistebakke... Det er noe spesielt å komme inn alene på det siste oppløpet før målstreken. Man får liksom litt skikkelig tid til å nyte øyeblikket. Skikkelig gøy var det!

Klar til start! Aero som fy i dag.
Strategien min før start var egentlig å ikke gjøre en dritt før siste bakken, og starten gikk helt i tråd med denne planen. Tok jo tilogmed selfie så rolig gikk det. (Riktignok var vi bak en masterbil lenge... det var herlig!)

Tid til selfie. Her sparer vi krefter til siste bakken1

Men så etter ca 15km rykker en Kjekkas-rytter avgårde og ikke lenge etterpå bestemmer jeg meg for å støte opp til ham. Ikke vet jeg helt hvorfor... det er ofte at beslutninger i et ritt tas helt ved impuls. På bakhjulet henger den andre Kjekkas-rytteren i feltet seg fast og så er vi plutselig et tre manns brudd.

Tre kommiterte bruddkamerater. Foto: Ola Morken

For noen år siden sa Børsen til meg at "når man er i brudd så må man gå all-in". Det tok altså noen år før jeg fikk testet dette skikkelig, og slik ble det også i dag. Jeg tror vi alle tre gikk all-in. Uten at man forplikter seg til tanken på at dette klarer vi, så holder man heller ikke unna hovedfeltet. Enten så går det, eller så er det game over.

Vi fant ganske raskt en god rytme hvor vi tok føringer på ca 30sek i front om gangen. Kjekkas Trond måtte stå over enkelte føringer av og til, og jeg tenkte igrunn at han aldri kom til å holde inn. Kjekkas Frode virket sterkere...

Her en liten video av samarbeidet vårt:




Etter Solbergfoss byttet Kjekkasene på hvem som skulle stå over føringer, og Trond skulle vise seg å være en ustoppelig dieselmaskin som aldri lar seg knekke! Ved ca 95km var det over-og ut for Frode, etter at han hadde slitt en periode, og de siste 28km kjørte Trond og jeg sammen inn.

Catch us if you can. Foto: Ola Morken
Jeg skjønte ila de siste milene at vi tapte tid til hovedfeltet bak og på enden av hver lange slette snudd jeg meg for å se om jeg kunne se de, noe vi aldri gjorde. Først når det var ca fem kilometer igjen skjønte vi begge at dette faktisk kom til å gå!

Den siste bakken gikk tungt, men den var nok tyngre for diesel-Trond. Jeg fikk en luke og kunne sykle den siste kilometeren til mål alene. Se videoen under fra de siste kilometerne.




Over 105 kilometer i brudd er slitsomt både fysisk og psykisk. Man er reven i revejakta, og bruker alt man har av krefter for å holde bikkjene bak seg! Så på oppløpet var slitet byttet ut med glede og lettelse: En herlig følelse!

M40 masters pallen. Passende at nr3 ikke møtte pallseremoni... han var jo ikke i bruddet! :) 


En av de mest tilfredsstillende dagene på sykkelen! Godt hjulpet av fantastisk vær og et fantastisk godt arrangert ritt av SK Rye. Som vanlig! :)


onsdag 2. august 2017

Strava segmentet: Lauvåsen climb

En bakke i ingenmannsland som går på utsiden av E18 i retning av Sørlandssenteret. Fem present snittstigning. En komma fire kilometer. KOM på to minutt og åtte sekund. Den har Endre.

Navnet stammer fra en tid da Strava autogenererte segmenter – derav betegnelsen "climb". Strava sluttet med dette da det ble klart at algoritmene som lagde segmenter ikke var helt vanntette og "climb"-segmenter dukket opp i hopetall også på flate veier og nedoverbakker. Uansett: Det er altså ingen som har eierskap over Lauvåsen climb. Det er et ganske tilfeldig generert segment på et helt tilfeldig veistykke.

Jeg har brukt en del tid på å fundere over hvorfor det er viktig å forsøke å sykle opp et slikt «meningsløst» veistykke så raskt jeg klarer… Og konklusjonen er at det ikke er noe annerledes enn hvorfor jeg forsøker å sykle et sykkelritt så raskt jeg klarer. Om det er to minutt eller to timer så er det et konkurranseelement i å presse seg selv til å yte så godt man kan og å sammenligne denne prestasjonen med andre som i bunn og grunn er den samme. For min del måles prestasjonene i ritt i plassering (fellestart hvor tid ikke er viktig) og prestasjoner på trening ofte måles på Strava-segmenter - mot mine egne tidligere tider eller mot andres. Men hvor godt resultatet ender opp med å bli enten i et ritt eller opp en bakke på trening er stort sett basert på de samme inputfaktorene: Var formen på en peak, kroppen uthvilt, kreftene disponert riktig, spiste jeg riktig, mm.

Det er egentlig ikke noe mere spesielt med Lauvåsen climb enn tusenvis av andre Strava segmenter der ute. Men det er et segment hvor jeg har vippet mellom å ha topplasseringen og andreplassen flere ganger de siste årene, og det er jo ikke noe som vekker konkurranseinstinktet mere enn litt kniving med lokale helter!


15 juli 2017

Ok, bena er kanskje ikke hundre prosent, men det blåser friske åtte meter per sekund fra sørvest da jeg kikker på vimpelen gjennom vinduet over morgenkaffeen. Jeg husker godt sommeren i fjor da jeg fikk mail fra Strava med «Endre Nyhagen just beat your time on Lauvåsen climb by 9s…». Yup, dette er dagen for hevn. Værgudene sier så.

To min og fjorten sekund med 551watt i snitt. Ny KOM og nå er det Endre som får mail fra Strava. Ha!!! KOMen er hjemme igjen! Jeg avrunder økten med å sende ut skrytebilder på Instagram og Twitter. Og stikkende kommentarer på Strava naturligvis.

Pjysst! Øl åpnes i mangel på sjampis! Solsengen intas.

Litt senere: Pippip på telefonen, mail dukker opp: «Uh Oh! Endre just stole you KOM!».

Hva i svarte hel#@$£te!!! Endre har dratt ut på direkten, syklet den forbanna bakken Lauvåsen climb og tatt tilbake KOM’en. Ny tid på to min og åtte sekund med 588watt i snitt….

I svarte hel@#¤te


Det er jo selvfølgelig et smart trekk av ham. Vinden var perfekt og han hadde tydeligvis gode bein. 588watt i over to minutt lukter det svidd av. Kudos til ham. Yeah right. Lokalmafiaen passer på KOM'ene sine!


2 august 2017

To uker senere og jeg har gjort grundigere analyse denne gangen. Bakken har 5% i snitt, men starter med en nesten 10% kneik før et litt slakere parti på 3-4%. Nøkkelen her er ikke å dunke jevn watt i snitt hele bakken, men det å beholde inngangsfarten opp den første kneika på rundt 40kmt ved å klemme inn 800-1000watt. Med god medvind bør man kunne deretter ligge på 400-500watt et stykke før en ny liten kneik ca halvveis hvor man må legge inn en 20-sekunds hardt drag igjen før et siste flatere parti med all-in spurt til mål.

På min Garmin Edge 520 har jeg satt inn Lauvåsen climb på Strava Live Segments for å få feedback underveis mot KOM’en. Dette er noe jeg svært sjeldent bruker, men her er marginen såpass små og om jeg ser f.eks. at jeg ligger ett sekund bak mot slutten så vil dette kanskje bidra til å kunne tyne bena maksimalt i sluttspurten.

Jeg hadde en skikkelig hardøkt for tre dager siden, en kortere intervalløkt i forgårs, og hviledag i går. Litt dårlig søvn men yr.no lover 6m/s sørvest vind, så dette kan være dagen!

Bøttehjelmen og aerohjul ligger hjemme på Stabekk… Om snittfarten på segmentet skal være over 40kmt så hadde det kanskje vært noen sparte watt her?... Jeg under på om Endre har brukt temposykkel da han satte tiden sin… Eller kanskje han hadde opptrekk?... Drit og dra – jeg forsøker med utstyret jeg har.

Det tar en halvtime fra hytta bort til segmentet. Jeg sykler medium-hardt da det gjelder å bli god og varm og vekke bena til live. Med vilje har jeg droppet pulsbeltet. Her er det full fokus på watt: Bena er motoren, hjertet er ‘bare’ bensinpumpa. Jeg gidder ikke bli stressa av makspuls – enten pumpes de nødvendige watt inn i pedalene eller så sykler jeg hjem igjen.

På vei bort passerer jeg noen andre syklister opp en liten bakke. De kunne like gjerne stått stille da jeg suser forbi de. Men det er ikke disse dødelige jeg er ute etter i dag. Det er han melkesyrejunkien, superdupermosjonisten, og potensielle hjerteflimmerpasienten Endre jeg er ute etter.

Lett å få negative tanker. Fasikken at jeg spiste så stor frokost. Bare sukker og drit i Muesli – det greiene der er jo ikke sunt i det hele tatt. Og hva skjer med vinden egentlig? Skulle det ikke komme fra sørvest? Synes jeg har medvind nå og jeg sykler nordover mot Søm?...

Jeg gidder ikke kjøre noen recon. Nå kjenner jeg bakken såpass bra og har gjort analysene så det blir bare å sykle rett inn og gi full gass på første forsøk. Ligger på 300-400watt ved inngangen til gangbroen før segmentet starter og når det dukker opp «100m to start» på Garminen reiser jeg meg opp med hendene i bukken for å nestenspurte opp den første kneika.

Det føles bra! Første kneika føles kortere enn tidligere og jeg er på første flaten. Men hva skjer med vinden?? Det blåser helt klart fra høyre og sidevind er ikke KOM-vind! Jeg er under 40kmt hvor farten egentlig burde økes og ikke senkes. Langt bak i hodet roper en liten stemme «nope, dette går ikke», men adrenalinet og konkurranseinstinktet har ikke helt skjønt det enda… Live Segments sier at jeg ligger to sekund bak KOM’en halvveis… Plutselig skjønner bena teginga og slutter å tråkke. Ruller rolig oppover… Nederlaget er et faktum.

Gir opp lett etter halvveis...



Høsten 2017

Skal jeg ned til hytta senere i høst, bena er gode og vinden er bedre. Da blir det et nytt forsøk.
Om ikke kan Endre suge på denne karamellen helt til 2018.


I’ll be back til forbannelsen Lauvåsen climb.


søndag 9. juli 2017

Master-NM. En kamp mot strømmen.

Tidevannet er på vei ut og den kan ikke stoppes. Tidligere så fylte den fjorden med enorme mengder vann og energi, men nå har den har snudd og er på full fart ut i intet igjen.

For et par år siden så våknet jeg og oppdaget at jeg likte sild. Det var omtrent samtidig som jeg syntes det var deilig å sove med pysjamasbukse og vinduet på gløtt - og omtrent samtidig som jeg oppdaget de første grå hårene på topplokket. Det tidevannet der klarer man ikke stoppe.

Over Saltstraumbrua

I dag ble min aldersklasse 40-44 slått sammen med 45-49 Typisk da at det luktet tigerbalsam ved start. Jeg får kanskje holde kjeft om det... Til neste år har jeg sikkert fått for meg at tigerbalsam er smart. Ironisk så går starten ved verdens kraftigste tidevannsstrøm. Klarer jo faen ikke stoppe det greiene der.

Jeg glemte pulsmåleren, og det er kanskje like greit. Istedenfor å telle pulsen er det kanskje snart på tide med heller å nedtelle den... Hvor mange slag har egentlig den muskelen der?

Om man hopper ut i Saltstraumen er det faktisk ingen vits å svømme motsatt vei. Det er en ustoppelig kraft som drar deg med og spytter deg ut som en fille.

Man blir jo ikke bedre lengre. Det viktigste konkurransefortrinnet de neste tiårene vil være staheten om aldri å gi seg. Jeg ser meg selv som enslig 90-åring som krabber opp til toppen av pallen. Norgesmester i utholdenhet. De andre telte ned sine hjerteslag til null og er allerede blitt skylt ut i ingenmannsland. Jeg er nestemann.

I dag er det fellesstart med vending. Vi skal sykle de samme bakkene tilbake... Men på returen med slitne ben, lavere watt og tregere tider. Og motvind også så klart. At andre halvdel går tregere enn første er skjebnens ironi i dag. Dette er virkelig NM mot strømmen.

I den siste bakken stivner bena et par hundre meter før mål. En identisk kopi av bakken fra i fjor hvor jeg knuste konkurrentene. Bare nå langt pokker i vold i nord-Norge et sted. Ett år eldre og to hundre watt svakere. Tredjeplassen fordøyes med en kopp kaffe og wienerbrød etter målgang.

Vi får nyte utsikten av Saltstraumen

Bak pallen raser Saltstraumen. Påminnelsen til alle oss som står på den at man klarer jo faen ikke stoppe det greiene der.

fredag 7. juli 2017

Åtte episke norske klatringer på en langhelg!

Richard og jeg dro på bobiltur med sykkel fra torsdag til søndag med målsetning om å sykle de mest spektakulære norske sykkelklatringene.

Planleggingen av turen tok vel ca 30-40min mellom oss på Facebook Messenger en uke i forveien - og det var igrunn veldig enkelt fordi jeg hadde en liste over de mest episke klatringene i Norge, som jeg lagde for noen år siden, så det var igrunn bare å plugge inn i Google Maps for å finne ut hvor vi skulle kjøre.

Ruta og fjellene ble slik:
(Dvs. det var egentlig uten Lysebotn, men den fant vi ut underveis at vi måtte ta med når vi først var på veien...)




Bobil er best!!!
Nøkkelen til å få til denne turen var leie av bobil fra mcrent.no, en divisjon at Sørlandets Caravansenter.

Jeg har såvidt vært i en bobil før, for ikke å snakke om å dra på tur i en, men det hadde faktisk ikke vært mulig å gjennomføre denne turen så effektivt som vi gjorde uten. Å gjøre dette med hotellovernattinger så hadde vi ikke rukket halvparten av fjellene en gang - for ikke å snakke om hvor mye mer komplisert det hadde vært å planlegge/booke. Med bobilen kjørte vi rett til bakkene, syklet, og deretter kjørte videre. Når vi ble trøtte stoppet vi og la oss til å sove. ALLE nødvendige fasiliteter var med oss: 2xdobbelsenger, stue, kjøkken, dusj, toalett, og praktisk sykkelstativ bakpå bilen.


Dethleffs Globebus 17 fra www.mcrent.no
På de tre døgnene (tors kveld - søn kveld) kjørte vi nesten 1700km og syklet ni fjell/bakker over 265km med ti-tusen høydemeter. Takk o fantastiske bobil!

Det koster litt å leie en slik bil, litt avhengig av lav/høysesong, men det hadde vært fullt mulig å være fire personer istedenfor bare oss to. Selv med bare oss to ville nok hotell etc blitt omtrent det samme, og som sagt hadde denne turen ikke vært mulig uten.

Bilen vi brukte var en Dethleffs Globebus 17 - se link her for detaljer. Dette er en bil man kan kjøre med vanlig B-sertifikat inntil 3,5tonn. Motoren går på bensin, og resten av aparatene på en kombinasjon av strøm/gass, og for en sånn lang-helgetur hadde vi nok klart oss helt fint uten å koble til ekstern strøm, men det passet seg slik da vi overnattet i Geiranger at vi tok inn på campingplass hvor de hadde bobilparkering. Det kostet ikke rare greiene - 250kr eller noe sånt - og da fikk vi vasket noen svette sykkelklær også.

Tar med litt flere bilder av bilen under i bildene fra de ulike bakkene - det fortjener den. Ser ikke bort i fra at jeg leier en slik ved en annen anledning også!

Bakkene: Rangering.
Richard og jeg diskuterte dette fortløpende ila turen, og fant ut at den mest fornuftige rangering er hardest til lettest. Rett og slett hvor hardt det oppleves å sykle hele fjellet fra bunn til topp. Vi forsøkte å se bort i fra påvirkning fra været, som var stort sett like ille hele helgen med bare noen få grader og regn på de fleste av toppene.

Når man bare ser på lengden på bakken og høydemeter så får man ikke hele bildet. Ingen har helt jevn stigning, og det er egentlig en kombinasjon av de totale dataene i tillegg til variasjonen i stigningsprosent. Man bør sykle bakkene og kjenne de på kroppen for å kunne skille vanskelighetsgraden skikkelig.

Hardest til lettest. Km/høydemeter.
1: Juvasshytta: 13,1km / 1300hm
2: Dalsnibba: 20,9km / 1477hm
3. Sognefjellet: 16,4km / 1241hm
4. Aurlandsfjellet: 16,2km / 1290hm
5. Gaustadtoppen: 13,6km / 973hm
6. Lysebotn: 8,7km / 855hm
7. Ørnevegen: 6,9km / 568hm
8. Trollstigen: 9,4km / 677hm
Bonus. Stalheimskleiva: 2,1km / 253hm

En annen rangering kunne vært på estetisk nytelse e.l., men det blir subjektivt. Personlig synes jeg kanskje Trollstigen var den mest spektakulære i konkurranse med Ørnevegens utsikt over Geirangerfjorden. Men alle var igrunn veldig forskjellige, fra Juvasshyttas måneaktige landskap til Aurlandfjellets frodige åsside, at de er vanskelig å sammenligne.

Konklusjon: Har man norsk pass så bør man sykle alle sammen. Det var jammen på tide at jeg gjorde det selv!


Bilder fra turen
Under følger en liten bildebonanza fra hver at fjellene. Det er utrolig mye jeg kunne skrevet om hver av fjellene, men her juksar me litt og henviser til boken Bakker og Berg. Løp og kjøp.


Bildet på forsiden av boken er forresten fra bonusbakken Stalheimskleiva. Her er bilde fra min tur opp bakken tatt fra nesten samme sted!

Bonusbakken: Stalheimskleiva. BRATT, men kort.


Fjell 1: Juvasshytta


Vi stoppet på det flotte bakeriet i Lom på vei til Juvass

Rakk å sette på 11-32... Det var lurt. Gikk forresten helt fint selv med liten cage på bakskifteren min...

Det blikket sier alt: "Dere hakke tenkt å sykle opp, hæ?"

Lange partier på 15% opp Juvass.

Mot toppen til Juvasshytta. Dette er Norges hardeste bakke. Flott også!

Overnatting første natt... her.


Fjell 2: Trollstigen

Parkerte på toppen først

Syklet ned til trollet og startet herifra

Spektakulært opp Trollstigen. Serpentinere, foss, utsikt, etc etc


Fjell 3: Dalsnibba

Parkerte på campingplass nederst ved Geirangerfjorden

Frodig på vei opp

Utsikt over Geiranger

Mye snø langs veien da vi nærmet oss toppen

Antar denne brøytekanten var enda høyere tidligere i vår!

Kaldt og vått i høyden

Premien på toppen av Dalsnibba: En flott utsikt hvor man kan i godvær se Geirangerfjorden.

Kjører videre over fjellet



Fjell 4: Ørnevegen

Parkerte på toppen. Smart sykkelstativløsning

Fantastisk utsikt fra Ørnesvingen


Fjell 5: Sognefjell

Startet helt nede i Skjolden

På vei over fjellet før vi syklet

På vei over fjellet fra Lom-siden

Parkerte på toppen nærme Sognefjellshytta

Vi er i gang

Dekket tallene fra Garmin en periode for å få tankene på noe annet

Halvveis opp

Brøytekanter her også

Ta i da mann!



Fjell 6: Aurlandsfjellet

Start av bakken i krysset her. Ta til høyre.

Toppen. Takk til Axtri for denne

Vi satte kulderekord opp her. Bikkjekaldt og vått.

Frodig i bunn.

Utsiktstårnet 2/3 opp fjellet

Jo, i grunn... :-/

Rett før toppen

Snart der

Fantastisk utsikt hele første delen av fjellet

Kjørte verdens lengste biltunnel på 24,5km, Lærdalstunnelen, på veien til Aurland


Bonusbakken: Stalheimskleiva

Smart sykkelløsning.

Et digert minnesmerke e.l. Stalheimskleiva.

Richard synes ikke dette var så hardt sammenlignet med de andre!

Kjekt med velfungerende bremser på vei ned igjen etterpå...


Fjell 7: Lysebotn

Smilet er på plass før vi sykler ned til start

Ganske lang tunnel midt i bakken


Kjørte over Hardangerbroen på vei til Lysebotn

Halve morroa på turen var jo å kjøre bilen. Mye flotte omgivelser på veien også!

Richard rett før toppen Lysebotn

Surt vær i bånn. (Og verre på topp.)


Fjell 8: Gaustadtoppen, fra Rjukan

Endelig sol. Vi har parkert nede utenfor Rjukan

Dassen er klar.

Gaustadtoppen i bakgrunnen. For å komme helt til topp må man gå. Det gadd vi ikke.

Sol/sky på brede asfaltveier opp Gaustadtoppen

Så langt som dette kommer man på sykkel før man må ned igjen.

Etter å ha vært iskald på alle nedkjøringene tok jeg fram de tykkeste hanskene mine på denne siste nedkjøringen. Ble ikke kald! :)