mandag 17. april 2017

Pursuit-intervaller!

Syklister er stort sett noen ensomme vesener som gjennomfører de fleste treningene på egenhånd. Når de først sykler sammen er det oftest fordi de ønsker å utveksle hyggelig passiar, gjerne med innlagt kaféstopp. En såkalt "kosetur" eller "søndagstur".

Jeg har ikke noe problem med å innrømme at jeg er en av de mest upopulære medsyklistene når det gjelder slike koseturer. Enkelt og greit fordi jeg ikke har sjelefreden nok til å sykle i sone-1 i flere timer. Forsåvidt er jeg ikke spesielt god på å sykle rolig selv i korte perioder, og er ekspert i å bryte Velominatis regel #86 - "Don't half-wheel.".

Den andre formen for fellessykling er jeg derimot "bedre" til, og det er harde intervalløkter, bakkedrag, e.l.

Grunnen til at to syklister som trener omtrent like mye hvert år kan være i vidt forskjellig form kan delvis forklares at den ene er bedre på å pine seg selv enn den andre, og dette er nok en av mine konkurransefortrinn. For et par uker siden var jeg med på mitt første ritt for året, Stjernetråkken, og konkluderte etterpå da jeg satt og analyserte dataene at det ikke var veldig mye mer belastende enn en relativt vanlig treningsomvei hjem fra jobb. Og det var ikke fordi jeg ikke tok meg ut på Stjernetråkken, men mer fordi jeg er "god", om man kan kalle det det, på å trene hardt på egenhånd. Muligens er det en psykisk lidelse som mer presist kan beskrives som kronisk mangel på selvmedlidenhet under trening og konkurranse. (Du skjønner, jeg lider ikke av mangel på selvmedlidenhet i andre sammenhenger... f.eks. når jeg er syk. Bare spør kona.) 

Uansett: Når man først skal pine seg selv på fritiden så kan det være artigere å gjøre det sammen med andre. Kanskje man finner litt trøst i at de andre har det like jæ"#3lig! Men det aller viktigst er at du lider mer enn du ville gjort på egenhånd. Og om du lider mer, så blir du bedre form! Såfremt du får carte blanche på hjemmefronten til skikkelig restitusjon da.

På Mauritius i forrige uke fikk jeg selvpint litt sammen med min venn Eivind, og for å gjøre det litt ekstra morro (!) kjørte vi et par økter med pursuit-intervaller! Vi kjørte den første økten med fire serier på fire min, hvor han fikk et forsprang i starten på hvert intervall. Økte litt for hver gang da jeg tok ham igjen litt for lett i starten. Man kan faktisk bli skikkelig sliten av bare 4x4, og å gjøre det på denne måten kjører han som gal i front for å holde unna, mens jeg gir litt ekstra for å ta ham igjen. En super måte å få litt ekstra konkurranseinstinkt inn i økta, og også utjevne nivåforskjeller. Og vi ble bra slitne etterpå. Var digg å ligge langflate senere på dagen. På den første økta hadde han goproen min under setet sitt - her et lite inntrykk:




Vi kjørte en ny økt et par dager etterpå med lengre intervaller, og da klarte jeg ikke ta ham igjen på siste draget da det var slakt nedoverbakke med litt for "mye" forsprang (han syklet også meget bra skal sies). Her er det egentlig bare oppfinnsomheten som er den begrensede faktoren - man kan gjøre mye for å sprite opp ellers monotone intervaller!

Artigere selvpining skal man lete lenge etter! :-)



lørdag 15. april 2017

Mauritius: Sykkelreiserapport!

Av eksotiske sykkelreisemål har jeg denne gangen testet sykkeldekkene på øya Mauritius! Vi var der på en litt utenom-det-vanlige påskeferie på øst-siden av øya hvor det er stort sett ganske flatt, og ferierte sammen med våre venner som bor i Johannesburg, deriblant min venn Eivind som også tok med sykkelen sin. Jeg tipper at det er litt mer spennende å sykle på sør-vest delen av "pæra" fordi der finnes det en liten fjellkjede. Men det var dessverre ikke der vi bodde, og mitt vonde kne om dagen tillot ikke en atten-mils runde for å finne ut.

Oppsummert var det fantastisk å sykle i kort-kort igjen. Kontrastene kan jo nesten ikke bli større enn for noen uker siden å sykle i snøvær på piggdekk rundt omkring Oslo, til denne uken å sykle i nesten tredve grader og kort-kort på Mauritius. Vinteren i Norge kan være fin, den er bare litt lang.. sånn ca fem måneder for lang spør du meg. Man er ganske enkelt utsultet etter fint vær igjen, og det er å bli født på ny å kunne jukse seg forbi våren en ukes tid!

Utsultet etter en lang vinter i Norge!
Men når euforien av å kunne sykle i sommerklær på en landeveissykkel igjen begynte å avta så tror jeg nok at min konklusjon om sykle på Mauritius er at det er «helt ok sykkelforhold». Eksotisk for en nordmann med mye å feste blikket på, men få bakker, trange veier, dårlig asfalt og ganske mye farlige sjåfører trekker ned. Omgivelsene består mye av sukkerrør-åkre og litt småslitne landsbyer.

Her et lite inntrykk av den nærmeste landsbyen Bel Air. Som det ofte gjør på natt/morgenen er det regn:




Faktisk er det nesten ingen turister på øya som beveger seg utenfor hotellene/resort’ene sine, og vi så vel knapt en eneste turist utenfor hotellet ila en ukes sykling. Det andre man knapt ser er andre treningssyklister. Vi så vel kanskje fem-seks andre hele uken.

Siden det regner mye på natten og tidlig om morgenen så vi flere regnbuer enn andre syklister!
Det var kanskje ikke tilfeldig at når jeg ringte Air Mauritius noen uker før avreise og spurte hvor mye det ville koste å ta med sykkel at hun svarte at det hadde de ikke noe opplegg for, men måtte avklare ved innsjekk… Det gikk tilslutt greit – naturligvis mot et ekstrahonorar… grrr. Air Mauritius har forresten noen av de eldste og mest slitne flymaskinene jeg har vært i på lenge. Du vet: Askebeger i armlenene, underholdningssystem som ikke funker, og toaletter med en liten søppel-luke til barberblader.

På den positive siden på Mauritius så er det ekstraordinært gode after-sykkelforhold! Istedenfor protein-shakes etter trening så drikker man heller paraplydrinker i solnedgangen mens man ligger på en solseng med en lett bris i håret og ser solen gå ned i det indiske hav. Mauritius består av et rikt utvalg av gode hoteller, som sammen med fantastiske strender og et ideelt klima utgjør dette en fin ramme for de som ønsker å ligge rett ut og restituere seg. Nå skal det sies at eksklusive hoteller kanskje ikke er beste kombinasjonen om fokuset skal bli en god treningsuke – her kreves ståldisiplin om man ikke skal gå opp to-tre kg i løpet av en uke. Men, det kan jo hende at solnedgang med sin bedre-halvdel bør prioriteres høyere enn sykling av og til. Vi gjorde det denne gangen.

Restitusjonen var ganske behagelig. Her med David Millars bok på Kindle
For å nyte solnedgangen på hotellet må man derimot forsøke å komme seg levende hjem fra trening, og dette krever en viss respekt for de trafikale forholdene. Vi var f.eks. kunde av fire ulike drosjesjåfører på turen som alle sammen viste seg å være spik spenna gærne. Samtalen med han ene forløp omtrent slik:

Meg: "A lot of loose dogs on the Island. Dangerous in the traffic?"
Han: "Yes man. You must be VERY careful. If you hit them you will damage car. My last car I had to replace bumper."

At hunden lå død igjen i veikanten var han ikke bekymret over.

Det merkes også godt ute på sykkelen at respekten for levende vesener i veikanten er lav. Derfor må man være litt påpasselig med både rutevalg, tidspunkt på døgnet, og posisjonering i veibanen. Ligge to i bredden føltes f.eks. ikke spesielt trygt særlig mange steder. Nå er det riktignok ganske mange lokale som transportsykler rundt omkring som gir en slags falsk trygghetsfølelse av at syklister er en naturlig del av trafikkbildet. Men, mitt inntrykk er at de bare har blitt vant til risikoen… Ifølge en av våre andre taxisjåfører er det mange dødsfall på veiene og en stor andel av disse er på tråsykkel… (undres om den ødelagte støtfangeren virkelig var en hund!...).

En lokal transportsyklist på vei et eller annet 

Asfalten er også dårlig mange steder. Kombinert med mye vegetasjon som gir svarte skygger i veibanen var det heller ikke så lett å se hullene («pot-holes»), og jeg var igrunn glad for at jeg hadde med min robuste Specialized Allez, som jo har litt erfaring bl.a. fra brostein! Den fikk virkelig kjørt seg på mye forskjellig underlag – inkludert noen fem-stjernes pavé-partier helt på høyde med Arenberg-skogen og et resultat av litt for lite detaljfokus på navigasjonen. Her en liten videosnutt som gir litt inntrykk av hvor vanskelig det er å se dårlig asfalt når man sykler raskt med mye svarte skygger:


Jeg røk forresten gir-wire’en til frontskifteren på min første sykkeltur, og uten reserve og ingen sykkelbutikker på øst-siden av øya ble løsningen å spikke en liten trebit for å «låse» frontskifteren til storskiva. Men siden det var såpass flatt var det igrunn helt supert å ha 1x11 setup. Gir wire har jeg hjemme.

Et artig element i trafikken er at det også er en del mopeder som typisk kjører i 40-50kmt. Der er det artig å legge seg på hjul, som vi gjorde flere ganger i løpet av uken! Her er en av de på video:




Konklusjon: Mauritius er nok ikke stedet man drar til om sykling er det primære fokuset. Det går helt greit å sykle der, men det finnes nok en lang liste med destinasjoner som har bedre sykkelforhold og som koster en brøkdel av prisen å fly til og bo. Men, om du nå skal til Mauritius på ferie allikevel – f.eks. som bryllupsreise eller som overdådig påskeferie – så ta med sykkelen! Ja, det skal man naturligvis gjøre uansett hvor man drar på ferie! Sykle kan man heldigvis gjøre uansett!

lørdag 1. april 2017

Pendlere i Bestumkilen!

I forrige uke tok jeg en del bilder av sykkelpendlere i Bestumkilen. Sånn typ paparazzi-syle. Det er jo ikke sikkert at alle liker å bli snikfotografert så her har jeg for ordens skyld sladdet ut ansiktene.

Generelt så gjør de fleste greie valg av sykkelutstyr og klær, men det er fortsatt mye upraktiske valg. Fortsatt er det mange som pendler på terrengsykkel - noe som har virkelig gått ut på dato. Det er egentlig ikke så komplisert - skal man ha en forholdsvis grei transport så gjelder det å minimere frikson ved å sykle på f.eks. en hybridsykkel eller cyclocross, og det gjelder å maksimere komfort og sikkerhet, som f.eks. å ha på skjermer, muffer, og gode lys. Og om man virkelig skal gjøre det enkelt for seg selv så er det bare å ta steget til elsykkel.

Her er et lite utvalg av bildene. Alltid artig å studere andre syklister litt nærmere! Det finnes alt mulig av syklister om dagen som vitner litt om den generelle økningen av bruk av sykkel som pendlerverktøy. Største minuset er at det fortsatt er ALT for få damer dessverre - men det kommer seg det også! :-)




Klassisk elsyklist. Sitter oppreist med ingen behov for klikkpedaler. Faktisk er det så avslappende å suse avgårde på denne at å snap'e litt eller oppdatere Instagram er ingen problem! 

Meget funksjonelt og praktisk oppsett med skivebremser, skjermer, og praktisk bekledning. Han tar heller ingen sjanser på punkteringer da han har med seg en ståpumpe knytet fast til sekken!

Klassisk O2-snapper og melkesyrejunkie. Garantert rullekjører da han har navnet klistret bak på hjelmen. Integrert aerodynamisk setepinne og høyprofilhjul gir nødvendige marginal gains for å rykke fra kollegaene på tour de finans.

Dette lukter det Birken-syklist av lang vei. Mangler bare sekken. Her er aeroposisjonen (inkl aero-hjelm) godt innarbeidet etter årevis med merkejag i Birken.

Ligge på hjul er helt vanlig blant pendlere også.

Eneste fixie-syklisten jeg oppdaget. Ganske gjennomført. Viktigere med lærsko enn hjelm.

Gode praktiske valg her. Dette er gjennomtenkt, og ganske likt oppsett jeg velger selv for pendling. (Refleksene i hjulene er kanskje å dra det litt langt da.)

Et par pussige valg her: Bøttehjelm og imsdalflaske. Men flott sykkel som lukter svidd.

Meget gode valg her igjen. Funksjonelt og raskt.

Enda en elsyklist. Blitt utrolig mange av de. Er ikke det klikkpedaler? Trenger man det på elsykkel?

Toppscore fra meg når det gjelder oppsett av sykkel her. Dette ser bra ut i tillegg til å være praktisk. Kanskje min pendlerfavoritt blant dagens bilder.

Alarm! Sjekk det rustne kjedet!!! Meget dårlig valg av pendlerverktøy også. Er litt 1990-tallet over å pendle på en tung terrengsykkel med knastedekk. Dette ville ikke gått raskt selv med Peter Sagan på setet.

Flott bruk av teip for å gjøre hjelmen mer aero! Rakk nesten ikke ta bilde av han her - gikk unna! Kudos!

Herlig elsyklist her. Kurv, muffer, bagasjebrett m bag og elektrisk drivkraft. Bestemor kan forflytte seg i stil!

Avslutter med et lite stemningsbilde.

fredag 31. mars 2017

Barnslig glede :D

Siden familien vår bodde på en seilbåt mesteparten av min tidlig barndom, lærte jeg å sykle ganske sent. Dekket på en seilbåt er ganske enkelt ikke spesielt godt tilpasset til sykling.

Fordelen med å lære å sykle litt senere enn normalt er at jeg husker første gang jeg syklet på en to-hjuls-sykkel, og for noen dager siden dukket et bilde opp fra nettopp denne dagen. Et bilde jeg tror aldri jeg har sett før, og som vekket minnene tilbake igjen!


Anno 1980

Syv år gammel i Gisborne, New Zealand, og plutselig så skjønte jeg det. Litt øvelse på en gressplen sittende på en rød sykkel fra en venn og der startet min livslange hobby. Frihetsfølelsen av å bevege seg i en fart som små barneben ikke hadde sjans til, og friheten av å være frakoblet bakken flytende igjennom luften mens bena spant rundt på pedalene! Det var jo så gøy å sykle!

Når jeg ser tilbake på bildet så blir jeg glad av å kjenne jeg at den barnslige gleden fortsatt er der. Gleden av "den flotte røde sykkelen" er der fortsatt, bare litt dyrere utgaver. Leken er der fortsatt - takk bl.a. til Strava. Og frihetsfølelsen... Ja den er der definitivt.

Anno 2017
Håper jeg aldri blir så seriøs at han lille sju-åringen som sitter på sykkel for første gang blir borte!

onsdag 15. mars 2017

Landeveissyklister trenger (stil)regler!

Hvis det ikke fantes regler til landeveissyklisten så ville alle sett slik ut:

Slik ser verdens raskeste sykler ut... Ugh.. :-/
Og selv om UCI har hatt regler i over hundre år finner noen til stadighet smutthull som gjør at de sykler raskere:

Graham O'Bree suser avgårde på tidlig 90-tallet.... Dobbel ugh... :-/
Når sånt skjer så tilpasser/skjerper UCI reglene slik at sykkelsporten kan fortsette sin evolusjon med et minimumsnivå av verdighet. Senest i 2011 forsøkte Frank Schleck seg på en nytt smart aero-triks ved å temposykle i Criterium International med en drikkesekk på magen!


Sch(kr)lek(kelig) greier!
UCI strammet straks inn reglene sine ved å oppdatere sine 'technical regulations' som i praksis forbyr drikkesekk, bl.a. ved at det nå kun er lov med maks 0,5l i sekken. Hein Verbrugge og Pat McQuaid var kanskje ikke de mest proaktive på antidopingfronten, men på stilfronten var de knallharde! Bra jobba der gutter!

Nå tenker kanskje noen "jaja, men dette gjelder bare proffer og/eller aktive syklister". Feil og atter feil! Hvordan verdens beste syklister kler- og utstyrer seg er normen for hvordan alle oss andre, som på en eller annen måte trener og konkurrerer, skal se ut, om det så er treninger, klubbritt eller turritt. Man møter ganske enkelt ikke opp i et turritt på landeveissykkel med Camelbak!... (utover at det er ulovlig og ser grusomt ut så er det uansett upraktisk, man får lettere ryggsmerter, samt en håndfull andre argumenter for hvorfor du burde skjerpe deg big time om du vurderer dette).

Men også UCI innser sine begrensninger. Det finnes en grense for hva slags detaljer deres formelle regelverk kan omfatte - og derfor ser vi til stadighet både ass-savers, store vannflasker, ankelsokker, grelle fargekombinasjoner, hårete ben, sadeltasker etc etc også blant proffene både når de trener og konkurrerer! Her overtar/overlapper det semi-humoristiske regelsettet fra Velominati!

Her ser man f.eks. verdensmester og superstjerne Peter Sagan med et Velominati stilbrudd som skapte full storm i verdens sykkelpresse da han i fjor syklet en stund med hårete ben:

UCI-lovlig. Velominati-ulovlig.
Personlig synes jeg det er mest artig å diskutere Velominati uten et smil om munnen! Gråsonen mellom seriøsitet og humør er individuell og det er alltid best å late som alt er seriøst ment selv om man kanskje synes at mye bare er morsomt. Vel, det meste er jo så klart seriøst. Eller... neida, bare kødda. Det vil si... tar jo majoriteten alvorlig. Altså, på en humoristisk måte. Lissom.

Eksempel:

Sadeltasker er ikke UCI-ulovlig, men er et klart Velominati stilbrudd. Men om du blir observert på trening med f.eks. en Lezyne Road Caddy (ikke elefantpungen Lezyne L-Caddy!!!! Pass for guds skyld på her da folkens!!!), så er det nok ingen som kommer til å heve et øyebryn over Oakley'ene av den grunn. Det går faktisk helt greit så lenge man er sånn nogenlunde innafor ellers.


Dette skal nok gå greit.
I praksis er min erfaring at det norske sykkelmiljøet er svært inkluderende, og mindre Velominati-stilbrud forekommer på løpende bånd uten at noen blir ekskludert av den grunn. Men grensen her er som sagt noe flytende, og om man begynner å bryte UCI-reglene så har man gått for langt. Man møter ganske enkelt ikke opp på landeveistrening eller ritt på en kopi av Graham O'Bree's 'Old Faithful'.... Eller med Camelbak!!!... Eller med skivebremser!!!... Eller med 0,75l drikkeflasker!!!! (hehe, bare kødda på den siste der... Not!)

La oss bare avslutte med et beroligende bilde av noen proffer for å få ned pulsen til normal hvilepuls igjen...dvs under 40 om du har trent bra i vinter. Dette er bare et av de første bildene jeg fant ved Google image søk*.. legg bl.a. merke til et av feltets stilikoner Greg Van Avermaet nr to fra venstre. Det er altså ikke tilfeldig at de ser så bra ut: De MÅ gjøre det fordi de ganske enkelt følger reglene, være seg UCI og/eller Velominati. For alle oss andre som vil være raske trenger vi ikke finne opp hjulet på nytt... Det er bare å kopiere proffene. Og om du ikke har en følgebil kan du i alltids ta med deg noen lappesaker, bankkort, og en vest på baklomma. Vanskeligere er det ikke.

Ser bra ut dette her. Takk UCI og Velominati. (merk bruken av sykkelhansker ok fordi det er ritt)
Forøvrig så har jeg aldri sett en superrask syklist som ikke også så bra ut. Hva som kom først, stil eller snittfart, er helt umulig å fastslå. Det er et uadskillelig par som går hånd-i-hånd - som Yin og Yang eller øl og tacos. Skal du sykle så raskt du klarer så MÅ du følge reglene du også. Her finnes det haugevis av uavhengig analyser og rittresultater som alle konkluderer med følgende: God stil=win!

Forresten, om det skulle være noe tvil når vi snakker om regler, så betyr ikke dette at man også skal fullt ut følge vegtrafikklovens regler om krav til sykkel: "foreskrift om krav til sykkel"! Nei nei, man stiller naturligvis ikke til kappestrid på sykkel med refleks i hjula og signalklokke. Jeg snakker om UCI og Velominati her!

PS: Alt dette dreier seg naturligvis for de som ønsker å trene på en landeveissykkel. Om du bedriver annen idrett (som terrengsykling, triatlon, bowling, mm.), eller om du bare er en helt tilfeldig person som skal forflytte deg fra A til B på en miljøvennlig måte og ikke har noen plan om å bli medlem av en sykkelklubb, trene med andre, eller delta i noen form for kappestrid på sykkelsetet, så kan du gjøre hva fa#"en du vil! Du kan jo til-og-med kjøpe deg elsykkel om du vil! Pling pling her kommer jeg - tilfeldigvis på en sykkel! :-)

*bildene er 'labeled for reuse' av Google.

fredag 10. mars 2017

Runde tall

Det finnes ikke noe bedre mål enn et rundt tall. Man skal alltid strekke seg, og for nesten alle betyr det å strekke seg til det neste naturlige runde tallet i tallsystemet. Noen skal løpe marathon på under fire timer. Noen skal trene mer enn 400 timer i år, og noen skal kanskje klare å sykle opp treningsbakken på under fire minutt.

I 2013 syklet jeg Birken på rett over tre timer, og til tross for at jeg var brukbart fornøyd med gjennomføringen var tiden én time for treg. Forskjellen på 2:59 og 3:00 i Birken-sammenheng er nemlig ikke ett minutt - det er én time. I 2014 kneppet jeg inn denne ene timen på slutttiden og kunne huke av en målsetning jeg hadde hatt i mange år. Og godt var det: Så kunne jeg selge terrengsykkelen og slippe å sykle Birken igjen!

Runde tall

De fleste runde tall er bare et resultat av menneskeskapte tallrekker. Mange er en konsekvens av ti-talls systemet vi benytter, og mange er en konsekvens av vår brøkdeling av planetære tidsintervaller (som år og døgn). Med andre ord, når man reflekterer litt rundt det, så er de egentlig meningsløse. Hadde vi f.eks. delt døgnet opp i 30 istedenfor 24, så hadde sikkert "tre timer" fortsatt vært en viktig målsetning for treningsnarkomane i ulike sammenhenger... det hadde bare vært kortere enn det vi kjenner fra det 24-timers klokkesystemet vi er vant til (2:24 om jeg har regnet riktig...).

Meningen finnes ikke i tallets logiske forankring i fysikkens verden. Meningen finnes i relasjonen til ditt personlige potensiale og ytelsesnivå gitt de rammene du har i hverdagen å forholde deg til. Be all you can be, slagordet til hæren i USA, kan være grei å ha i bakhodet når man skal velge sine personlige runde tall.

Hvor raskt klarer du å sykle opp treningsbakken din når du er i peak-form, har gått ned de fem kiloene, og forsøker et maksdrag med uthvilte ben og vind i ryggen?

Seks minutt?... Er du sikker?.... Kanskje potensialet ditt er fem om du trener litt mer strukturert og spiser mindre potetgull? Om du tenkte syv så er tallet kanskje virkelig meningsløst. Enkle runde tall kan man kaste en molotov cocktail etter - du blir aldri ditt beste om du ikke finner fram til runde tall som representerer potensiale ditt. Kanskje du aldri klarer det... men det spiller ikke noen rolle så lenge du tror du har det i deg og jobber målrettet mot det.

Det er også en paralell her bak min egen sykkelstory de siste få årene. Jeg hadde egentlig bare som målsetning å sykle opp Steinshøgda (min faste treningsbakke) på under fire minutt. Men jammen holdt ikke det også til å vinne master-NM i klassen min tilslutt også i 2016. Det trøya kom som en ekstra bonus.





onsdag 1. mars 2017

Sykkelferie i Spania 2016: Video!

Drømmen om varmegrader og trangen til å kle meg i kort-kort fikk meg til å barbere leggene i dusjen og deretter bruke et par timer på å snekre sammen en liten video fra den fantastiske sykkelturen jeg var med på i fjor sommer i Asturia-regionen i nord-Spania. Bedre sent enn aldri sier nå jeg! :)

Dette var en 8-dagers sykkeltur med en stor gjeng andre nordmenn og arrangeres som 'dugnad' annethvert år. Jeg har tidligere vært med samme gjeng (+/-) i 2012 i Frankrike/Italia, og i 2014 i Italia/Slovenia (klikk linkene for videoene jeg lagde fra de turene).

Det er særlig to fjell fra denne turen jeg aldri kommer til å glemme: Lagos de Covadonga og Alto de l'Angliru (skrev om Angliru her). Se video'enn for noen inntrykk.

For de interesserte kan rutene fra turen ses på Strava her:
Dag: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8

Her er filmen. Imens stikker jeg og smører inn leggene med fuktighetskrem så de er klare til nye eventyr: