mandag 12. juni 2017

Rapha Nocturne i London City!

Vi kombinerte besøk til min søster i London med min deltagelse i det kule rittet Rapha Nocturne! Der fikk jeg flagge min norgesmestertrøye i en rundbaneløype midt i London City.

Rapha Nocturne er en heldags sykkelfestival som har en rekke ulike løp, alle i en lukket rundbaneløype midt i London City. Bl.a. var det ritt på veltepetter, fixie-sykler, sammenleggbaresykler, og også et eget løp med kun fokus på stil: Concours d'elegance! Det hele avsluttet sent på lørdagkveld med elite-ritt, og på ettermiddagen var det altså et ritt for master-syklister 40+ hvor jeg ble med!

Veltepetter-løpet er i gang!

Det var egentlig ikke før jeg kom til London og hentet startnummeret dagen før at jeg skjønte hvor stort Rapha Nocturne festivalen er. Dagen i forveien var det Rapha pre-party/samling, og på lørdagen var det liv i og rundt løypa fra kl 14 til kl 23 på kvelden! Med familiebesøk hadde vi en del annet på agendaen, men det hadde nok vært en kul week-end tur for de som kunne tenke seg å oppleve dette til neste år. Som en dedikert sykkelhelg så kunne man fått tid til å oppleve hele arrangementet og ikke bare sitt eget løp. Mulig jeg gjør det selv! (Legger inn et separat familiebesøk en annen helg da så klart!...). Om man ikke er gammel nok til å sykle masters, eller har et annet ambisjonsnivå, så kan man heller bli med på et av de andre løpene... som å sykle rundt i tweed-dress i Concours d'elegance eller låne en veltepetter!

Gjør meg klar til start
Løpet mitt skulle være på tjue minutt pluss tre runder - tilsammen ca 26min... Det er nok det korteste fellesstartrittet jeg noengang har vært med på. Nå fikk jeg et par andre turer i London også i løpet av helgen heldigvis. Det hadde føltes litt rart å ta med sykkelen til et annet land bare for å sykle i 26min! Nå skulle det riktignok vise seg at 26min kan være hardt nok det og...

Rammene rundt arrangementet er helt unike, med ærverdige London City bygninger rundt hele løypen. Men også selve gjennomføringen er uten tvil det mest proffe jeg har deltatt på. Bl.a. ble alle deltagere registrert inn til n egen Riders Village hvor samtlige av de ulike rittene hadde sin eget lille område med klappstoler og sykkelstativ, i tillegg til et større fellesområde for samtlige deltagerne. Her var det nok skikkelig liv etter rittet (som jeg ikke fikk med meg)! Publikum hadde også et stort utvalg av tilbud, med bl.a. Rapha Village, familieområde med barneaktiviteter, speaker og storskjerm med filming i løypa, og naturligvis pub/ølservering mm.

Riders Village. Masters-avdelingen nærmest...

Det britiske sykkelforbundet var godt representert, og aldri før har jeg fått lisensen mitt såpass nøye kontrollert! Ikke bare det, men alle deltagerne måtte legge det igjen hos kommissærene og fikk det ikke tilbake før etter rittet. Her var det stålkontroll.

Hovedsponsor Rapha var også aktive og serverte høykvalitetskaffe til alle deltagerne, og solgte oss sin egen Rapha Nocturne kolleksjon. Hadde igrunn tenkt å kjøpe en slik trøye, men glemte det i farten! Får kanskje bestille en på nett.

Rapha med kaffe. Det smakte!

Etter de siste ukenes hendelser i Storbritannia var sikkerheten godt ivaretatt, og bl.a. var enkelte av sidegater sperret av med lastebiler og det var en del synlig politi og sikkerhetsvakter rundt løypen. Ikke at jeg tenkte så mye på dette... iallfall ikke etter at startskuddet gikk!

 
Første rekke så klart!

Jeg var nok mye mer spent på dette løpet i forkant enn det jeg er vanligvis, og det skyldes at såpass mye var helt. Ikke kjente jeg til noen av deltagerne (er de gode?...), en uvant løype med hele åtte nittigraderssvinger på 1,2km, og med publikum og en ramme rundt som ikke kan sammenlignes med noe jeg har syklet tidligere. Pulsen var høy allerede på startstreken.

Med åtti deltagere i klassen var det naturligvis kniving om å komme seg frem til en god startposisjon. Dette forutså jeg heldigvis og var skikkelig på hugget og sikret meg plass på første linje.

Jeg har litt erfaring med rundbaneløp (criterium-løp) tidligere, og har fått erfare hvordan man kan tape et slikt løp allerede i første runde om man faller for langt bak. Det er ganske enkelt utrolig vanskelig å sykle seg opp i et felt når det går fort med mange krappe svinger. Ligger man et stykke bak så er det også mye trekkspilleffekt og det er også større sannsynlighet for velt. Strategien min var derfor ganske enkel: Jeg skulle være topp-fem de første rundene, koste hva det ville. Det er verre å ligge bak, så da MÅ man ligge foran.

En av de andre deltagerne som jeg snakket litt med før start tipset meg "watch out for no. 548", da jeg spurte hvem som var sterkest. Dette kombinerte meget godt med strategien om å ligge langt fremme - for i de første fem rundene lå jeg mesteparten av tiden på hjulet til nettopp no 548, og de andre 78 deltagerne lå i en lang hale bak!

Øynene mine festet på startnummer 548

I nesten alle løp er det perioden i det tredje kvartalet som er det tyngste. Om man f.eks. sykler et ritt på to timer er det i perioden mellom en time og halvannen time som er hardest, og om man sykler fire treningsintervaller er det tredje intervallet som er tøffest. Grunnen til dette er sin egen psyke: Første halvdel klarer man seg fordi man har overskudd nok, og fjerde går alltid greit fordi man klarer å fokusere på mål. Det er det tredje kvartalet som er bøygen.

Slik var det også på lørdag. Når ti minutt passerte begynte jeg å kjenne at bena protesterte, og med tanken om at "det er bare halvveis" syklet jeg de neste fem/seks minuttene  mer defensivt. No. 548 fikk umiddelbart en liten luke, men han merket også tydeligvis kjøret og ble kjørt inn han også rett etterpå.


St Pauls i bakgrunnen

Da vi nærmet oss 20min begynner feltet å kikke på hverandre, og jeg kommer bakfra rundt svingen med høyere fart. Da er det bare å prøve, og med bare tre runder igjen får jeg en fin liten luke på feltet.

Forsøker å holde unna! Tre runder igjen.

Luken blir dessverre tettet med en runde igjen. Ingen brudd-suksess, men jeg er klar for en spurt.

En runde igjen - fortsatt i finfin posisjon

På sisterunde rykker han i blå drakt under (har ikke navn fordi resultater ikke er publisert enda) og vinner løpet. Kudos til han!

Men... i en av de aller siste svingene presser en annen seg på innersiden av svingen min slik at jeg må gjøre en unnamanøver... holder nesten på å sykle rett i sperringen og må bare se hele feltet forsvinne avgårde.

Det vinnende rykket. Sett fra storskjerm.

På oppløpet er jeg dermed i ingenmannsland bak vinnergruppen og det er ingen å spurte mot. Bare triller over målstreken til kanskje en femtende plass eller noe sånt. Litt antiklimaks etter å ha vært i front omtrent hele rittet. 

Det var også sinnsyke premier til pallen... hjulsett og sykkelklær til nr 1 og 2! Sjampis var det også. Jeg dro istedenfor raskt avgårde i retning trøst fra supportteamet. Som hadde forøvrig gjort en fantastisk jobb med å rope og heie! Og ta bilder!

Ferdig... rittet og bena.

Alt i alt en sinnssyk kul opplevelse å være med på dette arrangementet. Kan virkelig anbefales for de som har lyst til å planlegge en sykkel week-end til London til neste år. Mulig jeg gjør det selv og får med after-party også! (Og sjampis på pallen! Haha!).

Skuffelsen fra den tragiske sisterunden ga seg heldigvis ganske raskt, og særlig da jeg fikk trøste-shoppet litt i Rapha Store, som ligger rett ved siden av Regent Street. Utrolig kul butikk og kafe som må oppleves om man skal til London!


tirsdag 6. juni 2017

Strava med unike verktøy til rittanalyse!

Strava har et par geniale verktøy som kan benyttes ti å analysere hvordan et sykkelritt utviklet seg. De aller fleste er sikkert kjent med at man kan gå inn på sin egen økt å analysere egne personlige data, som hjertefrekvens, fart, watt etc etc. Men i tillegg så kan man analysere selve rittforløpet i forhold til andre konkurrenter ved å bruke de to verktøyene 1) Strava Flyby og 2) Strava Segment Compare. Merk disse finnes bare ved å logge seg inn på websiden strava.com - ikke app'en.

For å demonstrere dette har jeg gjort noen analyser fra helgens ritt Åseral Rundt.

Litt bakgrunnsinfo:
Åseral Rundt er et lokalt tur-ritt i en lite trafikkert, men krevende, løype på totalt 93km med start/mål i Evje. Det er to skikkelige bakker i løypen, hvorav en starter ganske tidlig etter 17km, og en kommer mot slutten etter ca 71km. Både når jeg var med i år, og sist jeg var med i 2013, så hadde løpet alle de typiske elementene av et fellesstartritt: Flere bruddforsøk i starten til en gjeng kom avgårde - oppoversyklistene sprengte feltet opp første bakke og tok igjen bruddet mot toppen - på flatene samlet det seg etterhvert et større felt bak som jobbet hardt med å innhente det nyetablerte bruddet men klarte det aldri - seks ryttere kom alene til mål og avgjorde seg imellom i en spurt etter å ha tatt igjen en av sine egne som hadde forsøkte å stikke alene 10km før mål men ble passert 300m før streken!

Nr 1 og 2.. Jeg rett bak til høyre utenfor bildet! ;) Foto:Torleif Johanssen

Personlig så er det nøyaktig en slik dynamikk som jeg synes gjør et løp spennende og det er derfor jeg selv sykler fellesstart på landeveien. Det er litt taktikk og litt tilfeldigheter i kombinasjon med god form som gjør at man vinner. Jeg var en av de heldige som kom i ledergruppen til mål, men manglet fem gode tråkk fra å vinne og endte på en tredje plass. Godt fornøyd i grunn!

1) Strava Flyby

Av alle mulighetene som ligger i datasettet til Strava, så er kanskje Flyby min personlige favoritt. Ofte bruker jeg den etter en treningsøkt bare for å se om det var noen kjente jeg passerte på veien eller som var i nærheten. Flyby har også økt betydelig i bruksverdi de siste par årene ganske enkelt fordi det nå er såpass mange andre på Strava også! Om man passerer en syklist ute på veien og lurer på hvem det var så er det ganske god odds på at han kan finnes etterpå ved å klikke inn på Flyby.

Det samme kan sies om bruksverdien til å analysere ritt. For et par år siden så var kanskje bare halve feltet på Strava, men nå som ni av ti logger økten så kan man benytte Flyby til å studere rittforløpet. Og ikke bare sitt eget løp men andres også - inkludert proffenes konkurranser!

Her er som eksempel Flyby for Åseral Rundt 2017.

Man kommer lett til denne ved å klikke på linken under sin egen aktivitet på Strava:



Deretter huker man av hvem andre man vil sammenligne seg mot. De med høy score på "C" har syklet i nærheten av deg mesteparten av turen og de med høy score på "S" har syklet lik løype men ikke nødvendigvis samtidig.

Her ser man bruddet i Åseral Rundt som har fått en bra luke rett før starten av Dåsvannsdalbakken:



På vei opp holder bruddet noenlunde samlet i front, men feltet bak er sprengt og vi er en liten gruppe som klarer å sykle opp til restene av bruddet på toppen av bakken:



Det nyetablerte bruddet holdt unna nedover dalen til den siste stigningen, og her ser man at tre stykk har falt av mens hovedfeltet fortsatt er et godt stykke bak. Den lille gruppen gjorde opp om seieren.



2) Strava Segment Compare

Segment Compare viser hvor på segmentet man tapte eller vant tid i forhold til andre. Selv bruker jeg dette mest for å se hvor jeg kan bli bedre/raskere på kortere segmenter (som f.eks. min faste treningsbakke Steinshøgda, opp Tryvann, e.l.) - og ikke bare mot andre, men ofte sammenligner jeg mot mine egne tidligere tider for å se hvor jeg tapte/vant tid.

For å bruke denne funksjonen til rittanalyse så må man derfor først ha et Strava Segment for rittet man syklet. Om det ikke finnes fra før så kan man enkelt lage selv - som den jeg laget på Åseral Rundt (fikk bestetid på denne fordi jeg lå såpass langt bak i starten...et vanlig Strava-triks). Når denne er etablert og Strava har fått tid til å legge til alle syklistene som har syklet segmentet så er det bare å klikke seg inn på Compare:




Eksempel 1: I forhold til Kjell-Einar som var i det første bruddet. Her ser man tidsdifferansen han hadde før første bakke på 1:46min (lilla streken). Tok han igjen oppover og deretter holdt vi, og de andre som var der, sammen til starten på siste stigning hvor han falt av.




Eksempel 2: I forhold til vinner av løpet Sigurd. Dette la jeg ikke merke til før etterpå, men det var altså såvidt han kom med i det vinnende bruddet etter første stigning. Som man ser lå han over 20sek bak, men klarte å sykle seg opp til oss på vei ned igjen og på flaten etterpå! Bra for han!




Vinner Sigurd Austefjord er glad for at han tettet luka rett etter første topp!

Eksempel 3: I forhold Ole Andre som var i hovedfeltet. Interessent å se at feltet holdt samme fart som oss i bruddet imellom toppen av første bakke til starten av den siste - stabilt på ca to min. Underveis i løpet synes jeg selv at vi kjørte såpass bra i bruddet at jeg var sikker på at feltet ville ha tapt ytterligere tid, men de klarte tydeligvis å organisere seg og kjøre hardt de også.




Konklusjon: Her er det unike analysemuligheter!

Denne type dataanalyse finner man ingen andre steder og det gir unik innsikt når man skal sette seg ned og analysere sin egen innsats i etterkant av et løp. Om man i tillegg kobler dette sammen med analysen av egne intensitetsdata (hjertefrekvens/watt) i de kritiske partiene så kan man kanskje få svar på om man disponerte kreftene riktig, eller om man faktisk kunne plassert mye høyere! Det vil i det minste gi noen verdifulle spørsmål man kan fundere over:

- Kanskje noen av de som ikke er sterke nok i bakkene burde forsøkt hardere å komme med i det første bruddet? 
- Kanskje man burde vært mer "ego" og ikke bidratt i rulla for å spare seg til siste stigning, eller spurten for den saks skyld?
- Kanskje jeg selv burde kjørt hardere mot slutten av siste bakke (hadde ifølge dataene mine litt mer å gå på der) og kanskje heller kommet i mål med bare én annen istedenfor fem?

Hmmm... kanskje jeg allerede nå må begynne å planlegge Åseral Rundt 2018 for å finne fasiten!


lørdag 3. juni 2017

Test av Canyon Spectral heldempet MTB!

Her kommer min ukvalifiserte og sannsynligvis forutinntatte test av en fulldempet Canyon Spectral CF 9.0 EX. Ukvalifisert ettersom jeg aldri har syklet en fulldemper før og har egentlig ingen kompetanse eller referansegrunnlag. Forutinntatt fordi jeg fikk låne den gratis fra Canyon!

Jaja... Så for hva det er verdt la oss bunny-jumpe det crux'et og droppe off ned i materien:

Intro
Bakgrunnen for at jeg lånte denne er fordi jeg har vært såpass fornøyd med de to Canyon-syklene jeg har brukt de siste par årene (cx'en og racern) at jeg var nysgjerrig på å prøve en skikkelig terrengsykkel fra Canyon også. Har hørt at det er det som gjelder om dagen... lissom.

Valget falt ned på Spectral (som betyr spøkelsesaktig... hva det har med stisykling å gjøre aner jeg ikke), og som best beskrives som en sti-sykkel som nesten kommer inn under kategorien Enduro. Enduro-sykler er enda litt grovere, men Spectral når nesten opp og blir også brukt i enkelte Enduro-ritt. 

Spectral'en i sitt rette element. Gjørmete altså.
Trives dårlig på asfalt, men spiser røtter til lunsj
Mitt første inntrykk, da jeg syklet på asfalten i retning skogen, var at det nesten ikke var mulig å få fart på den. Selv sittende så gynget den såpass at mye av tråkkwatten bare ble borte. Det hjalp litt da jeg skjønte at det var mulig å stive opp demperne, men fortsatt blir Canyon Spectral en traktor på asfalten. Sikkert mye vanesak og teknikk, men en påminnelse om at hvor forskjellig sykkel dette er enn det jeg er vant til. Det blir som å sammenligne Porsche med John Deere. Da jeg nærmet meg den første grusveien så jeg til min forskrekkelse at snittfarten var på latterlige lave 20kmt, riktignok mest oppoverbakke, men faktisk hadde jeg tatt i litt... Smilet var fortsatt på vent.

Det var når jeg kom inn på en steinete sti at sykkelen plutselig kom til sin rett. For en førstereisgutt på heldempet traktor er det en merkelig følelse for første gang å kunne sitte og tråkke i god (relativt) fart over solide steiner og røtter. Demperne bare spiste opp underlaget! Og særlig på vei nedover single-tracks med setepinnen komprimert er Spectral'en hjemme der hun skal være. Her kom smilet fram!

Over de påfølgende dagene slapp jeg gradvis mer og mer opp i nedoverbakkene da jeg ble mer trygg på sykkelen - og tilslutt var det fortsatt mine egne mentale sperrer som begrenset farten på det mest ujevne underlaget. De gangene jeg turte å slippe opp litt mer så hadde jeg stadig følelsen av at "puh, det gikk jo bra det der også" i bunn av bakken. Stakkars Canyon Spectral'en var sikkert litt oppgitt. "Ja men i svarte slipp nå de bremsene da mann!", tenkte hun sikkert.

Bruksområde: Opplevelser og Enduro-ritt
Canyon Spectral er ikke en rittmaskin til bruk på typiske norske terrengsykkelritt. Der blir den for grov. Jeg var med på klubbmesterskap rundbane i Sagene IF Sykkel på Langsletløkka i Oslo, og på gruspartiene hvor jeg ikke burde ha noe problem med å ligge blant teten, hadde jeg ikke sjans til å følge med de raskeste. Det hadde vært interessent å ha hatt wattmåler der, for bl.a. i starten av løpet hvor alle kjørte hardt for å komme i posisjon før første terrengparti er jeg sikker på at jeg lå på mellom 400-700watt samtidig som de andre bare sklei ifra meg. Og selv for en med bedre terreng-teknikk klarer man ikke hente dette inn på stiene. Nå gikk det løpet uansett riktig til helvete i runde to da jeg bommet på en klopp (en planke over en myr)... Dette resulterte i et svalestup over styret, og jeg syklet rolig inn etter det til en 17 plass av 25 deltagere, og kjørte videre etter løpet til legevakten for å sy et sår på leggen. Heldigvis kom humøret seg raskt tilbake igjen senere på kvelden ved å trøstespise is og drikke vin.


Skal man bruke Spectral i ritt så har jeg forstått såpass at det vil være innenfor Enduro. I Enduro ritt så gir man blaffen i hvor lang tid man bruker opp bakken, men tar tiden nedover! Men man skal nå sykle opp, og for visse Enduro løyper vil nok derfor denne sykkelen være et godt valg.

Men se bort i fra Enduro, som fortsatt er en lite nisje, så er hoved bruksområdet til Canyon Spectral egentrening, lek/morro, og opplevelser. Det er gøy og behagelig, i motsetning til de råeste rittmaskinene, å sykle singletrack med den, og den er effektiv nok til å sykle både oppover og på flatene der det er humpete. Om man skal ut og kose seg i skogen eller om man skal sykle imellom turisthytter på fjellet så er Canyon Spectral en åpenbar kandidat! Jeg har som sagt ingen referanser her, men har et meget godt inntrykk av både sykkelen og også mye av utstyret på sykkelen. Under har jeg skrevet litt mer om enkelte av komponentene som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Heldempede sykler er dyre, enkelt og greit fordi de kommer med å mye fancy utstyr, og denne modellen koster i skrivende stund på ca 32-tusen før mva/toll.

Utstyr: MYE nytt
Med min primært landeveisbakgrunn så var det påfallende hvor mye nytt utstyr (for meg) det var på denne sykkelen. Og hvem vet... kanskje vi får se noe av det på landeveissykler over de neste årene. Skivebremser ser jo ut til å være på vei... Så hvorfor ikke en 50-kassett også!?

Her følger det jeg synes var mest spennende:


  • SRAM Eagle tolv-delt 10-50 kassett.

10-50 kassett med dork-disk bak
Det er første gang jeg har syklet på tolv-delt gir system, første gang jeg har prøvd et 10-tannhjul, og første gang jeg har prøvd 50-tannhjul. Rene kinderegget med andre ord. Bakskifteren er også solide saker med lang alu-arm og kløtsj-funksjon for at ikke kjedet skal hoppe og sprette. Canyon leverer bare trigger-shiftere, og det er skikkelig digg å kunne styre all giring med bare høyre hånda. Om man bruker dropper-setepinnen aktivt så er også venstrehånda passe opptatt med knappen til denne. Den girer kanskje ikke like raskt og presist som en landeveissykkel og det er mulig dette skyldes kløtsj-funksjonen på bakgiret. Men alt i alt utrolig smart, praktisk og velfungerende girsystem sil sykkelens bruk.  


  • SRAM Eagle 1x12 krank

SRAM Eagle 1x12 krank
Look mum - no gears! Frontskifteren har vært girsystemets svakeste punkt på ganske mange av syklene jeg har hatt opp igjennom årene, og innstilling av disse har ofte ført til søvnløse netter og magesår. Løsningen, som sikkert er alle sykkelmekanikernes våte drøm, er ganske enkel: Kast frontgiret på dynga! 34 ekstra lange tenner på denne som holder kjedet på plass uten kjedefører.


  • Rockshox Pike RCT3, 150mm (Pike er en type fisk...)

Rockshox oversized frontdemper
Det første jeg gjorde med sykkelen hjemme var å sykle opp en steintrapp utenfor huset (ca 5 trappetrinn). Dette forsøkte jeg for ca seks år siden på en hardtail mtb uten hell... men med punktering. Med Canyon'en derimot kom jeg opp på første forsøk. Det var bare å litt gass og trengte knapt løfte forhulet engang! Demperen gjorde hele jobben. Helt rått!

Paradokset med terrengsykling er at man skal finne en knotete og forferdelig steinete sti å sykle på, men når man først er der så er det om og gjøre å finne en "linje" hvor man snirkler seg rundt alle ujevnhetene! Dette gjøres best ved å heve blikket 10-20m foran seg. En noob som undertegnede derimot stirrer 10-20cm foran seg! Da er det godt å ha en demper som gir blaffen i om den tilfeldig valgte linjen ikke går rundt og imellom steinene, men tvers over.  

Pike'en har også en slags lockout funksjon, men det føles nesten feil å kalle det lockout... Den gir jo mye etter også når den er låst, men hjelper litt når på grus eller asfalt. Hjulet festes med en solid thru-axel.

  • Rockshox Monarch RT3 bakdemper (kongelig denne her tydeligvis)

Monarken av bakdempere! Hail to the king! Satte KOM i bakdemping!
Her har jeg ingen referansegrunnlag. Den gynger og gynger og det er en spesiell følelse å kunne sitte å trø over steiner og røtter. Som med frontdemperen har også denne tre innstillinger, hvorav den stiveste vil jeg si er enda mykere enn demperen foran... Mulig fordi jeg er vant til landeveien, men jeg synes ikke sykkelen var særlig stiv selv med begge demperne på lockout. Snarere tvert imot egentlig.. Gynger jo fortsatt bare det når man skal stå!


  • Renthal Fat Bar Lite 760mm styre

B   r   e   d   t     styre
Dette nærmer seg dobbel bredde på hva jeg har på landeveissykkelen. Aerodynamikk betyr tydeligvis ingenting når man skal sykle nedoverbakke på singletrack! Det gjør det også mye vanskeliger å komme forbi andre. Jeg kan heller ikke si at jeg synes det bidrar så mye mer på kontrollen, men det er kanskje mest fordi det føles så uvant. Faktisk mulig at jeg hadde følt meg mer hjemme om det var mulig å fjerne 10cm på hver side. Legg forresten merke til at det ikke er noe stem!...


  • Dropper setepinne, Rockshox Reverb Stealth.

Reverb forbinder jeg mest med elektrisk gitar, og Stealth betyr da å snike eller noe sånt. Som med navnet Spectral, har jeg vanskelig for å se at dette er metaforer som passer til et sykkelsete som skal sprette opp og ned. Men nok om det... setet spretter altså opp og ned. Ca tolv centimeter totalt! Det er MYE, og gjør at man har en helt annen vektfordeling avhengig om den er høy eller lav. Lav til nedover (duh...), og høy når man ser sitt snitt til å trene litt også og ønsker å tråkke på pedalene.

Selv om mange av nedkjøringene jeg testet kanskje ikke var helt bratte nok eller grove nok så tok jeg ned setet hver gang! Mest fordi det var så artig å kunne gjøre det!

Rockshox Reverb Stealth... Sneaky one.
Konklusjon
Jeg ruller terningkast seks for sykkelen i skogen og terningkast én når den er på asfalt. Jeg ruller også terningkast én for valg av navn. Tipper at Canyon og Rockshox teamene var skikkelig på fylla den kvelden noen av disse navnene ble bestemt.

Men alle de metaforiske skivebommene påvirker ikke kvaliteten på sykkelen heldigvis og denne skal ikke sykles på asfalt. Punktum finale! Siden jeg fikk låne den gratis så sier det jo seg selv hva min konklusjon og anbefaling er: LØP og KJØP! Ja, det vil si, Canyon selger jo bare vi nett så du trenger forsåvidt ikke løpe noe sted - det er bare å åpne opp en fane til i nettleseren så har du kjøpt herligheten noen museklikk senere!


lørdag 20. mai 2017

Lange armer!

Skal du ta på "lange armer"?... 
Om du er syklist så håper jeg for din del at du allerede har lange armer. Om ikke så rekker du nemlig ikke frem til styret. Da er det svært vanskelig å sykle, og du og dine korte armer vil sannsynligvis falle forover og stupe i bakken med hodet først. Dine små stumper vil heller ikke være særlig til hjelp når du forsøker å ta deg i mot.

Yes! Jeg rakk fram til styret på dagens tur i gjørmeskauen!

Skal du ta de "lange armene" på baklomma?...
Med mindre du er parasyklist, og faktisk kan koble av protesearmene dine og stikke de delvis ned i baklommene, så vil du nok slite med å klare å få armene dine ned der. Og om du så skulle klare det så vil du igjen få problemer med å sykle og sannsynligvis stupe med hodet først i bakken. Med armene stukket langt ned i baklomma vil det heller ikke være et veldig behagelig tryn.

"Skulle bare ta armene ned i baklomma.."

Nå skal du "brette opp armene" og trene mer, sier du?...
Sykkeltrening krever nødvendigvis at man har en god sittestilling for å få treningsutbytte, og å brette opp armene er ikke forenlig med en slik sittestilling. Hva tror du skjer da når du suser ned fra Tryvann i 60kmt og plutselig bretter opp armene? Da vil du ikke kunne svinge og du vil sannsynligvis sykle rett ut i svingen ved Holmenkollen Restaurant. "I saw a cyclist fly into space with his hands under his armpits." sa den amerikanske turisten senere til politiet.

Mitt tips: La armene være som de er og hold et godt grep om styret når du er ute og sykler. 

PS: Om du derimot blir litt kald så ta på dine lange ermer!


lørdag 13. mai 2017

Den nye komboen: Grusracer og fulldemper!

Sykkelnorge er i endring, og en av de mest klare trendene er at Birken-segmentet er i fritt fall. Antall deltager i Birkebeinerrittet var 14.123 i 2015 og 9.766 i 2016, som er en dramatisk nedgang på 30% på bare ett år - og verre skal det bli. Birken har blitt gammeldags og forgubbet, og det hjelper heller ikke at startkontigenten er skyhøy, logistikken er kronglete, og om du ikke har syklet på et par år har du mistet seedingen din.

Men, dette er nok ikke bare Birken sin feil. Det er også en konsekvens av trend-endringer i sykkelnorge. Populariteten for terrengritt på grusveier har vært et særnorsk fenomen, og helstive terrengsykler finner man vel knapt i noe annet land. De fleste ville ha syklet Birken raskere på en grusracer eller cyclocross, men siden det ikke er lov med bukkestyre, ser man f.eks. terrengsykler med tynne dekke, ingen dempegafler, ganske smalt styre, og gjerne satt opp med landeveiskrank! Og vinnerene er gjerne landeveissyklister!

Landveissyklist vinner Birken 2016 på mod'et MTB. Fra kondis.no.

De siste årene har også ganske mange syklister, meg selv inkludert, fått en aha-opplevelse når de har oppdaget at man sykler jo fortere på de fleste grusveier på en landeveissykkel enn Birken-riggen man tidligere brukte... Så hva skal man egentlig med den da, med unntak av den ene gangen i året man må opp til Rena? De siste årene jeg hadde en slik MTB ble den omtrent bare brukt denne ene gangen...

Grusracere er også en av de viktigste salgstrendene sykkelbutikkene ser om dagen. Les f.eks. denne artikkelen med Jonas fra Sørensen Sykler i dn.no. For svært mange mosjonister og turryttere vil disse syklene oppfylle de aller fleste behov: Du ruller like raskt som en racer på landeveien og du kan sykle til Kikut på søndag for å spise vaffel og drikke kaffe.



125km grusbanking i Nordmarka på ræcer

Den andre viktige trenden sykkelbutikkene påpeker er salget av fulldempede terrengsykler. Altså skikkelig terrengsykling. Ikke den tradisjonelle norske grusbankingen med terrengsykkelalibi, som det nå viser seg går fortere med en grusracer!... Dette fulldemper-segmentet har vært underliggende sterkt de siste årene og er voksende. Her kjøper man et verktøy hvor man vil trives på blåstiene med steiner og røtter, gjerne inkludert litt gjørmesprut - eller dra på ekspedisjon i fjellheimen og se litt skikkelig norsk natur!

Jeg tror det er mange som har funnet frem til kombinasjonen grusracer & fulldemper allerede, men tipper at det vil bli vesentlig flere av disse også fremover. Da har man verktøyet til å dekke nesten alle mulige typer terreng.

For min egen del har jeg aldri vært noe særlig interessert i stisykling - men de siste ukene etter å ha 'våknet opp' litt selv til disse trendene funnet ut at jeg skal oppdatere meg litt på hva som skjer på denne fronten. Så nå har jeg fått låne en skikkelig kul fulldemper fra Canyon Norge som jeg skal sykle litt på de nærmeste ukene før jeg gir den tilbake (får vaske den da!). Foreløbig har jeg bare hatt en liten test tur for å skjønne hvordan man bruker en "dropper seatpost", og tilpasset de andre demperne litt, men skriver mer om erfaringene mine senere.

En Canyon Spectral CF 9.0 EX. 
Har jo også skjedd MYE de siste årene her... Sjekk f.eks. giringen! Ett drev og 10-50 kassett! Kan demontere denne og brukes som middagstallerken om man ønsker!

10-50 kassett. BIG.

Så nå satser jeg på at snøen fort blir borte så jeg får kommet meg litt ut i skauen for å leke der istedenfor på asfalt en periode!

søndag 7. mai 2017

Den forløsende bæsjen.

Ett jævla toalett!?... Kl. er 09:21, altså tolv minutt til min pulje skal starte kl 09:33 i Follorittet 2017, og det er ni stykker foran meg i køen. En kar kommer ut!... Han brukte vel rundt fire minutt. Ok... Do the fucking math... Dette går for tregt.

Man kan ikke starte et ritt om man må drite. Det er ganske enkelt ikke noe vits å forsøke engang. Konkurransesykling og driting er totalt inkompatible aktiviteter, og om man stiller til start med uforløst trang så kan man bare glemme å tråkke hardt på pedalene. Da er rittet ødelagt før du er i gang.

Generelt så går nesten alle konkurransesyklister en ekstratur innom toalettet litt før start bare for å være 100% sikker på at endetarmen er fri for avføring. Ja, det veier jo litt også så hvorfor ikke spare noen gram der om man kan! Av denne grunn så er etterspørsel etter dokapasitet meget stor rett før start. Så det spiller igrunn liten rolle om du presser inn et dobesøk hjemme før du setter deg i bilen... Du skal på do igjen før start uansett.

Det er en spesiell lukt på doene før et sykkelritt. Jeg tror kanskje det har noe med pre-ritt kosthold å gjøre. Mye fiber kanskje. Eller kanskje det er bare fordi det er så mange som går rett etter hverandre at lukten bare akkumulerer seg lagvis på dassen. For noen år siden ble dette delvis dekket over av lukten av tigerbalsam, men det er borte nå (kanskje fortsatt på Birken?..). Det lukter iallefall helt for jævlig. Og det er gjerne ikke noe dasspapir igjen så du bør ha med eget.

Viktig pit-stop rett før start.

Så tilbake til Follorittet er valget enkelt: Det er bare å beine ut i nærmeste skogs-holdt og sette meg på huk bak et tre. Herlig det når det er syv grader ute og regner og jeg må ta av alle plaggene på overkroppen for å klare å brette ned sykkel-bibsa. Og dopapir?... Mose.

Men kulde, regn og mose til tross. Der kom den: Den forløsende bæsjen! Det er som noen har løftet en tjue-kilos sekk av ryggen min. Klær på igjen, og en liten runde rundt Drømtorp Industriområde for å kjenne på kroppen. Yess! Jeg er klar!

Jeg må ikke drite her, selv om det kanskje ser slik ut. Foto: Ola Morken

Etter dette forløp rittet seg omtrent som forventet: Rykk og napp fra start til mål. Kjekkas støtet og bremset feltet om hverandre og av-og-til samtidig. Jeg hoppet ut av pedalen i en bakke fordi jeg hadde jord og mose i klossen (!) under skoen... Klarte å sykle meg opp igjen til fremre felt heldigvis. Det regnet helt til rittet var ferdig før solen dukket opp igjen. Jeg følte meg sikker på å vinne og startet spurten tidlig (600m?) og ble forbisyklet rett før mål. Vi fikk god mat og drikke ved målgang, og alle var igrunn enige om at dette var en fin dag (kanskje bortsett fra de som ble kjørt avgårde i sykebil - håper det går bra med de...).

Så bortsett fra mangel på toaletter så var det et bra arrangement altså! Særlig løypen var helt kanon. Fem'er på terningen! Follo er helt supert! Særlig når man er lett og fin i kroppen! ;-)

tirsdag 2. mai 2017

FOCC Bånn Gass etter legevaktsbesøk...

FOCC-da… jeg ringer 113..

For en uke siden, med litt tunge ben, var jeg hellig overbevist om at bakbremsen bare matte stå på! Det gikk så vannvittig trått. Men etter å ha stoppet og inspisert bakbremsen og spunnet litt på hjulet konkluderte jeg med at det eneste som bremset denne dagen var melkesyra i bena.

Natt til søndagens ritt FOCC Bånn Gass lå jeg i sengen med fingeren på en pulsåre og var hellig overbevist om noe annet: At hjertet ikke banket helt regelmessig. Jeg hadde merket litt unormal dunking tidligere på dagen og nå lå jeg der og kjente at hjertet hoppet over et slag ganske jevnlig - eller at det tok et lite dobbelslag. Tre jevne bank, så et lite dobbelslag, så kanskje fem-seks bank, og et lite dobbelslag igjen. Om jeg skulle tegne det ville det være omtrent slik:



Så etter å ha ligget i kanskje 15-20min vekker jeg kona for at hun skal kjenne... Ja, hun er enig... Dette kan da ikke være normalt?... Ringer sykehuset.. «Kan jeg snakke med en lege?»... «Du må ringe 113!».

Litt betenkt ringer jeg 113 og forklarer situasjonen, og får beskjed om jeg bør dra ned til Kristiansand Legevakt for å undersøke nærmere. Blir tatt godt i mot der og tar EKG, blodtrykk mm, men må vente til nærmere kl tre på natten før legen er ledig (bl.a. hun fulle russejenta med forstuet håndledd skal inn først). Han konkluderer med at hjertet mitt slår "normalt" og at jeg kan bli med på ritt! Følte meg litt dum over å ha turen inn midt på natten: Han treningsnarkomane som plutselig er overbevist om at han har hjerteflimmer og ringer 113 liksom... Men legen beroliger meg ved iallefall å si at det var et riktig valg selv om han sikkert tenkte sitt.

Da er jeg sistemann på Legevakten... nærmer seg kl 03 natt til søndag

Det viser seg nemlig at slike dobbelslag ved hvilepuls kan være helt normalt. På fagspråket kalles det ekstrasystoler. Mulig er det midlertidig og forårsaket av stress e.l - så det kan hende det er borte igjen om noen dager, vi får se. Uansett så er det slik at med en gang jeg beveger meg litt og pulsen stiger så slår hjertet jevnt igjen. Ved hvilepuls derimot er det ganske lett å kjenne at hjertet til stadighet slår et dobbeltslag.

... så da ble det Bånn Gass!
Det ble derfor noen kopper kaffe søndag morgen etter at halve natten ble tilbragt på legevakten. Og heldigvis disket FOCC opp med gratis kaffe i startområdet også! Hjertet trengte som sagt litt starthjelp!

Først må jeg bare si: FOCC kan virkelig arrangere ritt! Det vet jeg jo fra før siden jeg har vært med på FOCC Challenge et par ganger. Les bl.a. mitt siste referat fra dette merkelige rittet her. Så kudos big time til de for sinnsykt bra gjennomføring denne gangen også. Her huker de av alle de viktigste boksene: Målseil, speaker, podiumdamer, sjampis, musikk, pølser/kaker, premier, solskinn, tørr asfalt, dronefilming, etc. Om noen mindre erfarne rittarrangører, eller noen av de gamle traverne som fortsatt ikke gidder å fornye seg, trenger et foregangseksempel er det bare å "se til Fevik". Dette var det høy klasse over!

Tommel opp for Bånn Gass!
I oppkjøring til rittet var jeg en av en rekke profiler som hadde blitt intervjuet av FOCC. Der presiserte jeg naturligvis at jeg hadde tenkt å vinne hele løpet ("dritten"):

Pre-race intervju

Før start nevnte jeg til Knut "The Champ" Sande at jeg hadde vært på legevakten - så fint om han kunne følge litt med om jeg kollapset i rittet og i tilfelle ordne de-fibrilering litt sånn asap-zulu. Rett etter start gikk han i brudd og ble der mesteparten av løpet, så det viste seg å være helt feil mann å spørre. Neste gang forhører jeg heller med en i baktroppen. Burde kanskje ha en domestique med defibrileringsmaskin i sekk på ryggen.

Siden jeg hadde sagt i intervjuet at jeg skulle vinne dritten, så forsøkte jeg igrunn på nettopp dette. Planen var å ligge på hjul til world-tour laget Gjerstad IL frem til 500m før mål, hvorpå jeg skulle spurte forbi, over målstreken og heve armene til AC/DC musikk og øredøvende gledeshyl fra folkemengden! Planen ble gjennomført nesten prikkfritt - det eneste som gikk litt galt var at jeg jobbet for mye i front for å bidra til å kjøre inn bruddet (du vet, han Knut som skulle passe på meg i tilfelle hjertesvikt). Ca en km før mål gikk jeg etter et par stykker som satte fart, og når de bremset opp så kom feltet forbi på både høyre og venstre side, så da spurten startet lå jeg egentlig lagt bak i feltet, kanskje for første gang i hele løpet!... Så da måtte jeg ta den lange vindfulle veien rundt ganske mange av disse igjen, og karret meg tilslutt inn til en femte plass - egentlig litt kjipt å ikke komme på pallen når jeg følte meg så sterk i løpet og avslutningen passet meg bra. Her er spurten min sett fra gopro'en jeg hadde under setet. (Info til wattnerds: ca 800w snitt de siste 40 sekundene)




Gjerstad ILs stjerne Jørgen Hodnebrog vant spurten etter god posisjonering og en pangavslutning. Grattis til han! Forøvrig fant jeg ut i etterkant da jeg så på videoen fra Gopro'en min hvilket hjul han lå på de siste 3-4 kilometerne av rittet (før posisjoneringen til spurten) - mitt! Så strategien min om å ligge på hjul til Gjerstad IL var snudd helt på hodet med andre ord!

Fin reise mot må her! ;-)


Formen er iallefall bra!
Alt i alt et litt spesielt døgn som endte bra. På den positive siden så er formen overaskende god om dagen, og begynner å grense mot all-time-high igjen - om det ikke er det faktisk. Jeg har vel ikke gjort noe spesielt annerledes i treningen i år enn i fjor, men merket underveis i løpet at det gikk veldig lett. Tettet luker som bare det, og kanskje var det nettopp fordi kroppen ga så god respons at jeg ikke var defensiv nok underveis. Burde jo såklart vært mer kynisk og spart krefter til avslutningen. Det var ikke tilfeldig at pallen bestod av ryttere som ikke var særlig synlige i løpet av rittet... Faktisk så jeg vel knapt noen av de tre underveis! Men slik er fellesstart! My bad.

Ellers var det en fantastisk langhelg på sørlandet med flott vær. Avslutter med en dagen derpå video hvor jeg igrunn bare var på litt rolig sightseeing langs kysten - men så var det litt medvind opp en bakke og da kobler som vanlig hodet helt ut, bena tar over, og hjertet henger med så godt det kan!