søndag 30. desember 2018

Kongen er død!

Tidspunktet har kommet for å drikke en gravøl for Klatrekongen. Dette var en Strava-basert konkurranse som jeg arrangerte i perioden 2011 til 2017, så det er litt trist å sette et endelig punktum. Jeg vet at det har til tider vært ekstremt mange som har fulgt live-listene, og det var noen år skikkelig konkurranse om å plassere høyt i konkurransen! Men alt har sin tid - og tiden for klatrekongen har nådd sin slutt. Iallefall for denne gang! Sender en takk til min bror som har lagt ned utallige timer med å programmere live-feed fra Strava og klatrekongen.com, og sender også en takk til Sagene IF Sykkel som stod for arrangementet Sagene Klatrekonge, en finale for Klatrekongen Oslo, i 2015 og 2016.


Carl Fredrik Hagen vinner herrenes konkurranse i Oslo 2014

Bloggen her har også vært litt treg i år men den setter jeg ikke punktum for enda. Sykkelopplevelser kommer det fortsatt til å bli fremover, og det kan jo hende jeg ønsker å skrive et innlegg i ny og ne. Av gode nyheter holder jeg i det minste formen ved like og senest i går barberte jeg bena for iallefall kunne føle meg som syklist igjen nå som det nye året er rett rundt serpentinersvingen.

Godt nyttår!


mandag 15. oktober 2018

Kjøre elsykkel til jobb!

Jeg har i år utvidet mitt erfaringsgrunnlag i sykkeluniverset ved å gå til innkjøp av en Buddy elsykkel...

"Hæ, har DU kjøpt elsykkel?" tenker du kanskje nå.. Det har jeg allerede fått høre noen ganger, for å si det slik. Bakgrunnen er fordi jeg bruker denne som et alternativ til å ta bussen de dagene jeg ikke sykler. Jeg synes det er ganske forfriskende å bevege meg til jobben utendørs istedenfor å sitte som sild i tønne på bussen. En buss som stadig må stå i kø den også. Og det er unektelig en ekstremt tidseffektiv måte å komme fra kjøkkenbordet til arbeidspulten på da den går dør-til-dør og man kan hoppe bukk over å bytte klær og dusje mm. Man må bare kle på seg ekstra varme ytterklær, delvis fordi den indre motoren som vanligvis bidrar med å holde varmen er skrudd helt av. Jeg bare sitter der mens bena beveger seg i rolige sirkler og elmotoren flytter sykkelen og meg fremover i 25kmt.

Varme muffer passer jo helt perfekt til min elsykkel-profil

Jeg lever dermed en Jekyll og Hyde tilværelse langs Tour de Finans om dagen. Den ene dagen er jeg en lun elsykkel-pendler som har tatt farvel med samtlige stilregler og som nyter omgivelsene mens jeg smiler og hilser til medsyklister og fotgjengere. Den andre dagen er jeg tilbake i mitt vanlige element som den stereotype stravasyklisten i kondomdrakt med kroppen i høygir for å snitte maks med watt og fart på vei til kontoret!.




For å være ærlig så er det såvidt jeg klarer å si at elsykling er å "sykle". Slik jeg benytter den er det kanskje riktigere å si "kjøre". Jeg bruker jo knapt en kalori og jeg sitter såpass rett opp-og-ned at det føles som jeg sitter på en moped/motorsykkel. F.eks. så har jeg for vane å kikke under venstrearmen for å se bak meg, men når jeg gjør dette på Buddy'en så ser jeg ned i bakken! Jeg gidder ikke logge disse transport-turene på Strava engang - og det sier jo litt!

Men en likhet er det og det er den sinnstilstanden jeg går inn i både når jeg sykler og elsykler som er det nærmeste jeg kommer meditasjon. Jeg sitter og kikker på omgivelsene, som flyter forbi enten rolig eller raskt, og tankene flakker men fester seg sjeldent på noe spesielt. Følelsen av tid blir flytende og det er egentlig kun om det skjer noe at det er noen bilder som fester seg på hjernebarken. Kanskje var soloppgangen over Bestumkilen ekstra fin eller kanskje det begynte å regne. Og det er deilig å våkne på vei til jobben utendørs hver dag med et klarere hodet - kanskje med av et par mentale fotografier fra turen som minne.

Jeg mistenker at jeg også har blitt mere vennligsinnet overfor elsyklister selv. Ikke de rasshø#¤"lene som har trimmet sin til å kjøre i 50kmt så klart, men alle de andre. Ja, så lenge de holder litt til høyre og ikke sperrer de dagene jeg sykler og har dårlig tid!


onsdag 23. mai 2018

Da proffene KOM til Gimlekollen


Kongen av Gimlekollen

I min tidlig ungdom syklet jeg ofte opp til Gimlekollen i Kristiansand for å besøke min venn Bjørn. Og på tidlig 90-tallet da jeg for første gang satte meg på en landeveissykkel var det også bakkene opp til Gimlekollen hvor jeg gjennomførte mine første intervalløkter på landeveien. De bakkene betyr litt for meg faktisk!

Nå i Strava-tidsalderen har jeg passet på å toppe KOM-listene på flere av bakkene som går opp der - inkludert det aller viktigste Strava-segment (for meg iallefall): Gimlekollen.

Min lille beibi <3 3="" td="">

Kristoffer Halvorsen (Sky) og Andreas Vangstad (Joker) har også en historikk på Gimlekollen, og kanskje i enda større grad enn meg ettersom de bodde der oppe hele barndommen, men de henger etter på Strava-fronten. Doffen er vel ikke der en gang!?... Og Andreas er for opptatt med å vinne UCI ritt andre steder enn å gidde å gå all-inn på hjemmebakkene. Tabbe for de, bra for meg.

Selv med velt kunne Doffen kanskje trøstet seg med en KOM eller to... ja om han hadde logget økta! Photo: meg

For noen år siden var det helt tabu for en proffsyklist å være på Strava da det ble ansett som amatørenes lekegrind, men nå er faktisk majoriteten innlogget. Det tror jeg for deres egen del er smart. For hva skjer når en proffsyklist legger opp? Da blir han en glad amatør som skal ha sykling som en hobby akkurat som oss andre dødelige. Om Edvald en gang i fremtiden påstår at "joda jeg syklet opp til Tryvann på 13:05 for noen år siden" så har det faktisk lite verdi om det ikke er logget. Hvem som helst kan jo si det!

Edvald kjører opptrekk for ryttere bak som logger på Strava! Photo: meg

Tenk bare på hva Thor Hushovd kunne ha hatt av KOM'er om han var litt mere teknologisk fremoverlent! Fint å vinne etapper i Tour de France. Jada hyggelig det, men hvor mange KOM'er har du da mann??? NULL!!!! Når man først er proff så kan man likeså-godt være proff på Strava også.

Evig eies kun et GPS-logget rykte på Strava.


Tour des Fjords anKOM Gimlekollen...

Så tilbake til Gimlekollen... I dag hadde arrangøren av Tour des Fjords funnet ut at de skulle legge løypa over bakken både en og to ganger. Med et rekordsterkt startfelt med bl.a. ni world tour lag i kombinasjon med at en stor del av proffene har innsett at de må logge øktene på Strava i forberedelse til amatørlivet som venter en gang i fremtiden, så var jeg forberedt på en depressiv kveld. Omtrent som denne scenen fra Giro'en i 1973.

Her kommer feltet gampende etter strava-KOM'er i Grimstad. Photo: meg

Heldigvis skulle ikke feltet passere de aller viktigste segmentene, men ved en rask opptelling kom jeg fram til at jeg hadde syv KOM'er i dagens TdF-løype. Syv!!!... hjelp!

Her er de viktigste, i rittets rekkefølge (et par av de andre er overlappende):

1. Fra Ålefjær til Gillsvannet. Slettene nordøst for byten før Gimlekollen.
2. Tretjønnveien. Klatringen opp baksiden av Gimlekollen.
3. Marviksveien Spesial. En knekker forbi Vabua og ned til barneskolen jeg gikk på et par år, Wilds Minne Skole.
4. Bjørnebakken / Bear Hill. Bakgate opp til Gimlekollen. Jeg har KOM her fordi jeg testet den i forrige uke da jeg hørte at TdF skulle sykle den!

Fasiten: Proff-syklister sykler fortere enn glade amatører

De falt alle som en. Kongen er død, lenge leve kongen.

Det var Filippo Zaccanti på en De Rosa sykkel fra laget Nippo-Vini Fantini-Europa Ovini som var førstemann til å laste opp Tour des Fjords etappen til Strava, så det var eposter "fra" han som fylte mailboksen min i kveld.


Takk skarru ha... :-/
Han var riktignok ikke raskeste mann på sykkelen.. han var bare raskest av feltet til å laste opp økten sin til Strava. Sluttfasiten ble som følger på de fire segmentene over:

1) Ålefjær-Gill: Min tid 9:46, Ny tid 9:02 (315w) av Aksel Aasheim, Joker
2) Tretjønnveien: Min tid 1:58, Ny tid 1:31 (586w) av Carlos Verona, Michelton-Scott
3) Marviksveien: Min tid 1:09, Ny tid 0:55 av El Fares Julien, Delko–Marseille Provence KTM
4) Bjørnebakken: Min tid 1:48, Ny tid 1:31 av Niki Terpstra, Quick-step Floors

Disse fire segmentene var mot slutten av dagens etappe og det ble kjørt fort! På særlig de tre siste segmentene kjørte feltet full gass. Tretjønnveien var det klatrepoeng på toppen av bakken og Bjørnebakken var den potensielt avgjørende knekkeren på de siste to rundene.

Jeg hadde dessverre ikke wattdata når jeg syklet noen av disse fire, men det er definitivt en trøst å se at wattene som noen av proffene logget ikke er helt avskrekkende. Det er klart at noe av tidsdifferansen skyldes at de kommer inn i segmentene i et stort felt. Det var også godt å se at bare halvparten av proffene som logget på Strava i dag hadde bedre tid enn meg opp Bjørnebakken. Men det blir med trøsten... de harde fakta er at disse gutta ganske enkelt sykler mye fortere. De hadde også 180km i bena og måtte kjøre beinhardt i mere enn to minutt om gangen.

Jeg tror vi runder av med å si gratulerer til de av proffene som er forutseende nok til å logge øktene sine på Strava! Tipper faktisk at Niki Terpstra kommer til å ha den KOM'en opp Bjørnebakken i meeeget lang tid fremover.

Niki sparer bena til Bjørnebakken! Photo: meg

Imorgen skal Tour des Fjords til Egersund. Der har jeg ingen KOMer, ingen bekymringer og kan kose meg med å se på sykkelrittet. Hvem vant forresten løpet i dag?

Forøvrig stod jeg ganske godt plassert rett der velten skjedde i gårsdagens etappe. Her er den igjen for de som ikke så den på Instagram




Det gikk heldigvis forholdsvis bra med de fleste! Dette skjer ikke på Strava gutter! Gled dere til pensjonisttilværelsen som venter der! :)



onsdag 2. mai 2018

Canyon Aeroad i «hissig rød neglelakk»!

Jeg har to nye produkter som jeg leker med om dagen. Den første og største er en Canyon Aeroad CF SLX 8.0 Di2, og den andre lille er en DJI Mavic Air - Flymore Combo.

Om man er litt sykkelinteressert, litt kamerainteressert, litt techinteressert, og sånn generelt glad i nytt og kult utstyr, så faller begge disse produktene inn i «våt drøm» kategorien. Julaften kom tidlig i år! Ja - dvs jeg ville nok aldri fått så fine julegaver - SÅ snill er jeg ikke.. Måtte derfor kjøpe de selv istedenfor! Det råeste med disse to produktene er jo at de ikke er helt uavhengige av hverandre heller. Man kan faktisk leke med begge to samtidig.

I dag skal jeg skrive litt om Aeroad'en igjennom å besvare et par spørsmål jeg har fått via diverse sosiale medier!*

"Meget pen sykkel du har!"

Ok det er riktignok ikke et spørsmål, men her er et bilde av den da:

For en skjønnhet!

"Hva kostet den?"

Svar: Den var ikke billig, men heller ikke av de dyreste. Jeg landet på en modell som jeg personlig synes gir ok verdi for pengene. På utvalgte modeller fra Canyon får man også rabatt hvis man har aktiv sykkellisens. Og på denne fikk jeg 3.900kr avslag etter å ha scannet inn og oversendt master-lisensen min for 2018. Da kostet sykkelen 30’ istedenfor 34’, og med moms på 25% som fraktselskapet UPS tok for The Tax Man ble totalprisen rett over 38-tusen. Jeg bestilte den på nett på en torsdag og jeg fikk den levert på døren onsdag i påfølgende uke. Fra Tyskland- Helt rått. Alle detaljer om den på Canyon sin side her.

"Hva er forskjellen på denne og din forrige sykkel, Canyon Ultimate?"

Den første og mest åpenbare forskjellen, som sikkert alle ser umiddelbart, er at Ultimate’en er en gutt mens Aeroad’en er en dame. Ultimate’en hadde en litt laid-back holdning og ga litt blaffen i hvor jeg syklet, om det var langs Frognerstranda eller på grusen til Kikut. Han var også trukket i en cool matt-svart farge, og var til tider såpass heng-slengt at han ikke alltid holdt seg oppreist på begge hjul.

Ultimate'en chiller på Granca

Aeroad’en har derimot et helt annet lynne: Sensitiv når jeg trekker henne i styret, og reagerer kattemykt-kvikt når jeg støter til. Samtidig må hun håndteres med erfaring, for hun kan fort bli hissig om jeg er for kraftfull eller om underlaget er ubehagelig. Hun er også passende antrukket i glinsende rødfarge – farge type «hissig rød neglelakk». I sum kan hun best sammenlignes med en spansk flamencodanserinne, og du bør vite hva du gjør før du byr henne opp til dans. Stikkord hissig, kvikk, utålmodig.

Her er et nærbilde av den herlige rødfargen:

Klar til dans



"Hva er den best til?"

Aeroad’en er best til å sykle fort i sykkelritt og på strava-segmenter, samt å sykle fra dine treningskamerater. Du sparer null komma x watt på aero-ramme, null komma y watt på aerohjul, og en haug av watt på at du sitter mere foroverlent/aero. Dette er ikke en «chill» og kul sykkel man kan dra uredd på trening med som Ultimate’en kanskje var. Dette er en rittmaskin som krever skjerpet sinn og maks konkurranseinstinkt. Vondt i ryggen fordi du ligger opp på henne mere enn du sitter? Din komfort er underordnet to kilometer-i-timen bedre snittfart. Kompisene dine blir irritert fordi du sykler fra de både på flatene og oppoverbakkene? Aeroad’en har doktorgrad i å half-wheel’e, og er alt for utålmodig til å vente på ikke-aero syklister.

"Kan du ta KOM'er med den?"

Ja. Og takk for at du spurte om akkurat det - fordi jeg var akkurat ute i kveld for å se om jeg kunne ta tilbake en KOM jeg mistet for hele seks (!) år siden og ikke har klart å ta tilbake igjen før i dag. I dag er en stor dag så jeg fikk til-og-med support teamet til å filme KOM-forsøket fra bil. Tok faktisk hele sju (!) KOMer på det lille strekket her... får se hvor lenge jeg beholder de. Strava link her, og videoen under:





"Men hva skjer på utstyrsfronten? Trodde du var sånn anti-elektroniske gir type?..."

Vel, i år (2018) har samtlige 18 world-tour lag elektroniske gir. Og selv om elektriske gir ikke løser et problem ettersom det ikke eksisterer noe problem med mekansike gir så tar jeg ikke sjansen på å bli en slik «Campagnolo-gamling» som sverger til girsystemene som var popis i forrige årtusen og ikke har lært navnet på noen nye proffer siden Eddie Merckx. Nei, nå var det på tide å våkne fra den den melankolske bakrusen og fornye meg. Så her er jeg folkens!

«Bzzzt bzzzt bzzzt bzzzt bzzzt.» Der giret jeg frem til 2018.

Av annet utstyr kan nevnes direct-brake bremser (merker lite forskjell fra tidligere) og Reynolds høyprofil karbonhjul (ser sykt bra ut, og er muligens rasksere enn lavprofil). Skivebremser er fortsatt ikke lov i aktive ritt inkludert masters-ritt, så det var ikke aktuelt.

"Kan man filme Aeroad'en fra din nye drone Mavic Air?"

Ja. Og apropos det så har jeg satt sammen en liten videosnutt som et eksempel! Værsågod:




"Kan du vinne ritt med denne vakre skjønnheten?"

Ja ja - helt klart! Jeg har dessverre ikke fått bevise det selv enda, men det kommer snart!





* Noen av spørsmålene har jeg diktet opp selv, men dette er spørsmål som burde ha blitt stilt. Skjerpings!

torsdag 15. mars 2018

Litt video fra Cape Town

Som vanlig syklet jeg litt med Gopro'en i helgen. Jeg satte sammen noe av det i går kveld som gir noen inntrykk fra syklingen i Cape Town, både turen vi hadde på fredag, og litt fra rittet på søndagen. Inkludert velten... :-/






mandag 12. mars 2018

Dagen derpå i Cape Town

Velt i Cape Town Cycle Tour

Min debut for årets sykkelsesong i verdens største sykkelritt Cape Town Cycle Tour ble ødelagt av en velt i starten av den legendariske klatringen opp Chapman's Peak Drive. Mannen foran meg kastet sykkelen litt bakover da han reiste seg opp, forhjulet mitt ble klippet, og før jeg rakk å reagere lå jeg i asfalten med andre ryttere og sykler fallende/rullende over meg. 


Her går jeg ned... 

Frem til det skjedde ca to timer inn i rittet gikk det meget bra - særlig siden undertegnede sammen med nederlenderen Bob klarte å sykle fra vårt startfelt (de beste seedet M20-29 og M40-49) og tok igjen feltet som startet tre minutt foran oss (M30-39). Opp den andre bakken i rittet etter ca en time dro Bob avgårde, jeg la meg på hjul og vi jobbet etterhvert bra sammen til vi tok igjen puljen foran. Når jeg ser på resultatlistene etter rittet ser det ut som størstedelen av startfeltet kom opp til oss senere igjen så det hadde nok blitt bra konkurranse om plasseringene, men jeg har vel sjeldent, eller aldri, følt meg såpass sterk i et løp før så det var trist å få ødelagt det på en slik måte.

Lå stort sett blant topp ti hele løpet
Begge mine Roval karbonhjul ble knekt i velten - sannsynligvis pga de som igjen kjørte inn i meg og veltet over både meg og sykkelen. Jeg klarte å sykle litt videre før fordekket eksploderte som et resultat av subbing i forgaffelen, og jeg måtte da gå i ca halvannen time til byen Hout Bay hvor en sykkelmekaniker fikk rettet opp hjulene godt nok til at jeg i det minste fikk syklet i mål. I tillegg til en del blåmerker og skrubbsår rev jeg av en del hud på høyre pekefinger som blødde mye - så jeg måtte også innom en ambulansestasjon for å bandasjere opp fingrene.

Jeg kom nå i alle fall over målstreken tilslutt selv med to knekte hjul, skrubbsår, blåmerker, og blødende fingre.

Jeg jublet ikke like mye som de rundt meg...

Da jeg endelig hadde fått levert sykkelen til parkering og funnet fram til ølteltet gikk i grunn luften helt ut av meg en periode. Satt bare og stirret ut i luften en stund og tenkte over hvor sinnsykt surt det var å få løpet ødelagt på den måten.... Selv om man er en aldrende mosjonist så ligger det så mye arbeid og planlegging bak at det er trist når alt bare går rett i vasken slik. De andre nordmennene i gruppen vår, inkludert min venn Eivind og Henrik fra bladet Landevei, hadde en bedre opplevelse enn meg selv. Og tre-fire øl senere etter å ha lånt litt bedre humør fra de andre, i tillegg til noen oppløftende meldinger fra familien hjemme, ble livet gradvis bedre igjen.

Klarte å smile igjen... tilslutt... 

Varmegradene kommer snart til Norge også!

Da vi ankom på fredag fikk vi en nydelig sykkeltur fra Camps Bay til Chapman’s Peak Drive og tilbake igjen. Opplevelsen av å sykle i kort-kort på landeveissykkelen i slike omgivelser etter en fæl kald vinter hjemme er jo vannvittig deilig! Uttrykket nysluppen kalv passer bra. Og selv om rittet ble en nedtur resultatmessig så har vi hatt noen fine dager i Cape Town. De andre har alt reist, og i dag slapper av på vingården Buitenverwachting i vindistriktet Constantia og nyter været og omgivelsen før jeg setter meg på flyet hjem igjen.

Jeg kommer nok dessverre alltid til å huske turen som den gangen jeg lå godt ann til å vinne klassen min i verdens største sykkelritt. Og det spørs jo derfor om jeg ikke må tilbake igjen for å forsøke igjen en dag. Nå skal jeg uansett nullstille meg og se fremover mot mai-måned hvor det blir sol, varmegrader, og sykkelritt hjemme igjen!


torsdag 8. mars 2018

På vei til Cape Town!

Med ny FTP og barberte ben har jeg satt meg på et Emirates fly i retning Cape Town for å teste formen i sykkelrittet Cape Town Cycle Tour (CTCT). CTCT er det nye, og litt kortere, navnet fra tidligere Cape Argus Momentum Pick & Pay Cycle Tour. Men for lokale heter det fortsatt bare «Argus» etter den første sponsoren avisen Cape Argus. Jeg var med på dette rittet i 2015 også, og for de som har registrert at jeg ganske ofte er i Sør Afrika er forklaringen at min beste venn Eivind flyttet dit for noen år siden så jeg forsøker i grunn å finne en unnskyldning til å dra på besøk ganske ofte. Verdens største sykkelritt Argus er nettopp en slik god grunn!

Ultimaten er levert til Emirates! 

De siste seks ukene har jeg forsøkt å følge opplegget jeg fikk fra Staps-online sånn nogenlunde, og det har vært ganske mange økter med intervaller på høy intensitet. Når jeg ikke har klart å hoste fram motivasjon til å kjøre enda-en-intervalløkt har jeg blitt med på ritt i Zwift – bl.a. ble jeg med på Zwift norgesmesterskap som var ganske artig. Planen var å teste formen med en FTP test for to uker siden og skrive en rapport om det her, men den testen ble helt skivebom. Jeg var ganske enkelt ikke restituert nok, og klarte ikke gjennomføre. For noen dager siden derimot fikk jeg prøvd på nytt og snittet 393watt på 20min på rulla (Direto) og 407w på Pioneer wattmåleren… Overraskende stor sprik på de to wattmålerne og for å være konservativ bruker jeg den laveste og estimerer FTP til 373w. Dette er veldig nærme all-time-high fra 2016, og siden jeg også veier litt mindre så kunne jeg vel ikke hatt et bedre utgangspunkt før rittet til helgen.

Ny FTP på 373

Når jeg først skulle velge en vinter for å debutere med innendørssykling så skal jeg innrømme at årets vinter har vært helt riktig. Sjeldent har jeg vært så lite redd for å få utesykkelen min stjålet som i vinter. Det er kanskje 20 karer som kunne rappet den sykkelen i vinter, og jeg følger alle på Strava. Utesyklingen jeg har foretatt frem og tilbake til jobb har primært bestått av å skli rundt på isholke og/eller skl rundt på nysnø – med unntak av strekningen mellom Aker Brygge og Lysaker hvor Statens Vegvesen har innfridd løftet om «svart asfalt».

Zwift har vært genialt for å bedre motivasjonen inne, og kombinert med opplegg fra Staps så har kvaliteten på treningen vært høy. Jeg er også overbevist om at jeg ikke hadde klart å komme i like god form som nå med bare utesykling som tidligere – særlig med den vinteren vi har hatt i Oslo området.

Gjennomført ganske mange 30/15 intervaller i Zwift. Her med 470/180w.

Den største utfordringen de siste par månedene har faktisk vært å få nok restitusjon. Selv med innlagte hviledager så har jeg nesten konstant følt at kroppen ikke har vært uthvilt. Nå kan det hende at dette ikke er bare pga treningen ettersom dette også påvirkes av mange andre eksterne stressfaktorer, men det er uansett en utfordring å trene mye harde intervaller i en hverdag full av andre forpliktelser. Det er lett å glemme når man ser på proffenes treningsvolumer at de også har en helt annen «fritid» ved siden av treningen.

Men som jeg skrev sist... Den beste testen på formen er på å være med på ritt. Fasiten får jeg på Søndag morgen da jeg starter som en av 35-tusen deltagere i verdens største landeveisritt!