lørdag 17. september 2016

Hvordan trene i tidsklemma?

Hvordan kan man klare å bli god på sykkel når man har full jobb, kone og barn, aktivt sosialt program, og kanskje en håndfull andre hobbyer?

Så var vi her da. Høstens hektiske tidsklemme er godt i gang. Og om man ikke passer på så våkner man opp en dag 5kg tyngre og FTP 50 watt lavere og tenker "hva fae@#2n skjedde?"... Det går fortere enn du tror.

For noen uker siden var jeg intervjuet i Finansavisens sportsbilag som en av "de ekstreme", og delte noen tanker der om hvordan trene effektivt i en hektisk hverdag. Her er bilde av intervjuet - mulig det går an å lese:



For å utdype litt mer enn bare "drit i langturen" har jeg nå rasket sammen noen flere stikkord på hvordan få trent midt i en hektisk hverdag. Noen av punktene er det mye man kunne skrevet om, så dette blir kortformat:

- Ikke planlegg dagene du skal trene. Planlegg dagene du ikke skal trene.
For min egen del var dette steget en viktig holdningsendring for å øke treningsmengdene. Du må snu treningsmentaliteten 180-grader. Skal du bli god må utgangspunktet være at du skal trene hver dag. Det er hviledagene som er unntaket som du kan legge inn i kalenderen. Blir enklere for dine nærmeste også... da slipper de å lure på om du skal trene... for det skal du.

- Orienter treningsprogrammet ditt rundt kort(ere) økter med høyere intensitet, fremfor langturer/volum.
Om du f.eks. "bare" har ti timer i uken til å trene, så kan man ganske enkelt ikke bruke mesteparten av de timene på rolige turer om du skal bli bedre. Bli god på harde treningsøkter på under en time. Mye er gjort med 10min oppvarming og 4-5 harde drag opp en bakke.

- Tren når ingen andre gjør det.
Om du så må ut kl 05:30 eller kl 22. Det eneste som stopper deg er dine egne mentale barrièrer. Både nattsykling, regnsykling og vintersykling er ingen problem med riktig utstyr. "Det er mørkt!" Så kjøp et lys. "Det er kaldt!" Ja så ta på en jakke.

- Legg deg tidlig slik at du kan stå opp tidlig.
Helgetrening kombinert med familie er på sikt kun mulig å få til om man får unnagjort treningen tidlig om morgenen. Da kan man ikke sitte langt utpå kvelden med hodet langt nedi en vinflaske. Nei, da må man ta seg et glass vann, pusse tenna, og komme seg i seng klar til en kvalitetsøkt null-sju-nullnull.

- Ikke tøy ut.
Dette var noe man drev med på 80-tallet, som vi ikke har tid til lengre.

- Ha orden i tingene dine. Bruk maks fem min fra din bedre halvdel sier "ok" til du sitter på sykkelen.
Alle sykkeltingene f.eks. i en kasse/skuff. Å begynne å lete etter pulsbelte eller sykkelskoene er utilgivelig tidssløsing.

- Dropp sykkelvasken når du kommer hjem. Kattevask og olje så har du mer tid til trening.
Kost bort møkk, spray litt olje. Tar to min. Kast klærne i vaskemaskinen, ta en rask dusj - og først da kan du stoppe klokka. Dette er litt av grunnen til at jeg selv har en treningssykkel jeg ikke bryr meg så mye om til dårlig vær/pendletrening, og en rittsykkel til godværstrening og ritt. Om jeg skulle brukt tid på å vaske sykkelen hele tiden hadde det blitt mindre trening.

- Ikke dra noe sted uten å ta med sykkel.
Sykkelen er en del av familien og man lar ikke familiemedlemmer være alene hjemme når man skal på tur eller ferie. Kjøp en sykkelkoffert og bli vant til å ta sykkelen inn/ut (gjør det selv på ca ti min nå). Fly er ingen barrière. Faktisk blir ferien eller jobbreisen mye bedre med sykkelen - kombinér litt sightseeing og trening.

- Når familien skal et sted, så kan du sykle dit.
Skal du i en barnebursdag i Asker på søndag? Du kan sykle ut og kona tar barna i bilen. De har sikkert en dusj du kan låne. Skal familien på helgetur til Sandefjord? Dra en time før de på sykkelen så møter du de der!

- Dropp styrketreningen
Det tar ganske enkelt for mye tid ifht hva man får igjen for det. Prioriter tid på sykkelsete.

- Trén tur/retur jobb
Du skal kanskje på jobb uansett - så hvorfor ikke likeså-godt sykle? Da blir formen bedre og du får stjerne i boka fra Miljøpartiet de Grønne. Kanskje du kvitter deg med litt overflødig fett også som gjør at du sykler opp til Tyrvann noen sekund raskere!



søndag 11. september 2016

Fem ting jeg elsker med min Canyon Ultimate!

Jeg har fått en del spørsmål om jeg er fornøyd med rittsykkelen jeg kjøpte i vår - Canyon Ultimate CF SLX 9.0.

Kort fortalt: Ja, er jeg meget godt fornøyd, og kan gå god for at dette er en fantastisk bra sykkel. En vinnersykkel på alle måter.

Canyon er riktignok litt kontroversielt ettersom forretningsmodellen er å selge fra internett direkte til konsument og dermed hoppe bukk over hele distrubusjonsleddet, sykkelbutikken på hjørnet. Du risikerer derfor at noen hæsjtag'er alle Instagrambildene du legger ut av ditt nyinnkjøpte vidunder med #supportyourlocalbikeshop, #rule58 e.l. Men, når det er sagt, så gjør dette at Canyon kan tilby svært konkurransedyktige priser. Spørs jo om ikke dette er en uunngåelig trend også. En trend jeg selv kastet meg på først med innkjøp av en Canyon cyclocross til pendling- og vintersykling, og i vår med innkjøp av Canyon Ultimate CF SLX 9.0 til trening og ritt.

For å gjøre det litt enkelt her har jeg her fokusert på fem ting jeg er skikkelig fornøyd med:

1: Elegant aero-cockpit

Om det betyr noen sekunder pga lavere luftmotstand vet jeg ikke, men det ser bare så sinnsykt bra ut! Integrert stem og styre er skikkelig elegant, og jeg kjøpte også med Canyon sitt Garmin feste slik at Edge'en min stikker ut rett foran styret. Pent! Omtrent det første jeg gjorde etter at jeg satte sammen sykkelen i vår var å kutte styrerøret for at det ikke skulle stikke opp!

Nyyyyydelig


2: Lette og stive lavprofil hjul fra Mavic... Mavic Ksyrium Pro Exalith SL

Om det er en ting jeg har blitt fordømt lei av så er det å stresse med lange ventiler! Herlig å slippe å tenkte på å kjøpe riktig lengde og/eller styre med ventilforlengere. Uansett så sykler jeg fellesstarter og misliker å være i brudd - så jeg har ingen behov for dype aerohjul. Skal man først være aero kan man jo bare bøye albuene og dra inn knærne - da er man plutselig aero samtidig som man ser proff ut! ;)

Ikke egentlig så mye å si om disse Mavic hjulene utover at de er dønn stive og skikkelig lette (1355g). Jeg måttet file bort hakk i bosset sist jeg byttet kassett (satte på 11-25 for å føle meg raskere), men det er ganske vanlig, og i sum virker kvaliteten å være veldig bra. Har kjørt i en rekke hull, bl.a. hullet som fikk meg på sykehus i vår, og grusveier - og de er fortsatt helt rette.

Bremseflaten på hjulene er litt spesiell - Mavic kaller det for "Exalith bremseflate" som betyr at den har en ru overflate. Hjulene kom med egne Mavic bremseklosser som skal benyttes. Ulempen med Exalith er at når man bremser lett så lager det en lav hvinelyd som jeg har lest at noen synes er irriterende. Men den store fordelen er dette bremser skikkelig bra i regnvær. Faktisk merker jeg ikke så veldig stor forskjell om det er tørt eller vått på hvor bra bremsene tar. I sum synes jeg disse er helt suverene.


Mavic hjul med Exalith bremseflate. Dette funker.


3: Dura ace kaliperbremser

Altså, ikke skivebremser. Jeg trodde ved inngangen til 2016 at skivebremser ville ble den nye standarden også på landeveissykler. Det tror jeg ikke lengre. Delvis pga at det ble stoppet på World Tour nivå, men også etter å ha testet skivebremser på cyclocrossen. Man har mer kontroll i regnvær med skivebrems, men det er så mye styr med å holde skivene rene samt at det gjør det mer stress å reise med sykkel - noe jeg gjør ofte - så jeg klarer meg meget bra uten. Har hatt hylende skivebremser på cx'en så mange ganger nå at jeg er svært glad jeg slipper dette på denne og! Og lets face it: Det ser jo dass ut på landeveien i forhold til vanlige kaliperbremser.

Holder meg til gammeldagse bremser. Dette funker og!


4: Mekanisk Dura Ace gear

Altså, ikke elektrisk. Elektriske gir har jeg alltid synes forsøkte å løse et problem som ikke eksisterer. Dura Ace mekaniske gir merker jeg forsåvidt ikke så veldig mye forskjell på fra andre mekaniske girgrupper, som 105 og Ultegra, men den er kanskje ørlite bedre følelse av presisjon. Så langt helt feilfri. Og ser jo bra ut!

Elektriske gir er dyrere å kjøpe, veier mer, dyrere å vedlikeholde og bytte deler på, litt mer styr å ta fra hverandre når man skal ut og reise, og man må lade batteriet. Når jeg har feilfrie mekaniske gir ser jeg virkelig ingen grunn til å "oppgradere". Meget fornøyd med mekanisk - som jeg har vært i mange år!

Gammeldagse gir... Dette funker også!

5: En feiende flott ramme!

Smaken er som baken. Jeg synes denne ser bra ut - og det var derfor jeg kjøpte den. Ganske enkelt igrunn!

Head-turner.


Og den er min.

søndag 21. august 2016

MTB-finalen i OL kommentert i senk

Sensommeren er en flott tid å bevege seg inn i marka på, og jeg gjorde nettopp dette på lørdag da jeg forvillet meg inn i skauen på cx'en. Og kanskje var det nettopp gjørmespruten i ansiktet og de sleipe røttene som forsøkte å sende meg ut i grøfta som gjorde at jeg heller ble inne på søndagen for å kose meg med MTB-finalen for herrer i OL....

Ekstra morro med MTB-finalen i OL var spenningen knyttet til om Peter Sagan ville klare å hevde seg mot terrengspesialister som Nino Schurter og Julien Absalon! Uten noe seeding startet Sagan helt bakerst, men syklet meget sterkt og beveget seg helt opp blant topp-tre tidlig i løpet! Imponerende!

Så skjedde det noe helt tragisk. MTB-finalen ble ødelagt.... Av håpløs kommentering!

Peter Sagan punkterer og siger bakover i feltet mens han kikker ned på sykkelen med jevne mellomrom! Drama drama! Et av rittets mest spennende øyeblikk!!.... Hva sier kommentatorene? Ingenting... for de får det ikke med seg (!)... Ca fem minutt senere, et nærbilde av Peter Sagan vises på skjermen.. "Der er det en som har punktert!"... Noen minutt senere igjen et nærbilde av tetgruppen... "Det kan se ut som om Sagan er blitt hektet av"... Noen minutt senere igjen et nærbilde av Peter Sagan stående i depoet mens mekanikeren bytter hjulet hans... "Det ser ut som om Sagan har punktert!".

Jeeeeeeeeeezus.

Øyeblikket TV2's kommentatorer endelig registrerer at Sagan har punktert... :-/

Fra dette tidspunktet var det faktisk vanskelig å konsentrere seg om løpet. Jeg husker knapt hvem som vant, for gullmedaljen går til TV2 for verdensrekord i håpløs kommentering.

Uttover Sagan-situasjonene, her er et par andre tilfeldige gullkorn fra sendingen. (Fant ikke navnet på TV2-dude'en som var hovedkommentator, men Lene Byberg var side/ekspertkommentator.)

TV2-dude'en: "Hva er 1x11 og 1x12, og hvem har hva?"
Byberg: "Det er om du har 11 eller 12 tenner som minste tannhjul på kassetten." 
TV2-dude'en: "Er det en nedre vektgrense på MTB slik det er i landeveisykling?"
Byberg: "Nei"
TV2-dud'en: "Nei, men sikkert greit med litt vekt på sykkelen nedover, så den ikke spretter rundt." 
TV2-dude'en: "Gunn Rita kunne ikke delta i Athen 2000 fordi hun var gravid, var det ikke?"
(ikke stemte det med graviditeten, og Athen-OL var uansett i 2004) 
TV2-dude'en: "De har vel spesialsko til terreng som er myke?"
Byberg: "Det er karbon i skoa"
TV2-dude'en: "Ja, med gummiknotter under da?"
Byberg: "Ja"
TV2-dude'en: "Men de bruker vel klikkpedaler?"

TV2 skal ha mye cred for å ha promotert sykkelsporten de senere år, og monsterkudos for det, men det bør være mulig å oppdrive en kommentator som har en viss minimumskunnskap om sykling og gidder å følge med på rittet han/hun skal kommentere!

Om det der med 1x12 stemmer så er forresten cx'n min 1x12 siden jeg har på en 12-28 kassett! :-)

søndag 14. august 2016

Øyeren Rundt 2016 - forsøkte å forsvare trøya.

Først må jeg følge opp mitt forrige innlegg med litt info om hva som skjedde forrige helg med min far...  Han havnet midt i en styrke-11 storm (hakket før orkan, med ca 9-12m bølger og 56knop/29ms vind) og jeg brukte hele lørdagen på å kommunisere med Britisk Kystvakt som ledet redningsoperasjonen, og kommuniserte også utpå dagen direkte med pappa via hans tracker som gjorde at han fortsatt klarte å sende tekstmeldinger. Han ble plukket opp lørdag kveld etter ca 12-timer av skip som kom til unnsetning, og har nå kommet trygt frem Canada. Redningsaksjonen kan leses om på Facebook-innlegget som vi oppdaterte fortløpende forrige helg. Ellers har han kommet med et par oppdateringer etterpå som kan leses på Facebook-siden hans. Kort fortalt så var det en dramatisk slutt på roturen over Atlanteren, men som heldigvis endte bra! Jeg har forresten aldri vært så interessert i vær og vind som etter at jeg begynte med Strava - og den dagen jeg får 29m/s medvind opp Tryvann så tar jeg KOM'en der piece of cake!

Så fra redningsaksjon i Nord-Atlanteren forrige helg skulle det bli mulighet til å teste NM-trøya i et sykkelritt denne helgen! Tidligere i uken satte jeg soleklar ny pers på 20-min watt-test (412w), så jeg hadde igrunn litt tro på en topp-plassering. Men så ble hele familien slått ut av omgangssyke, og hele gårsdagen (lørdag) lå jeg rett ut med en bøtte som nærmeste venn. Følte meg allikevel ikke så verst i dag morges, så tenkte egentlig bare at jeg fikk bli med og ta sjansen. (Her får jeg legge til at sist jeg var syk kolliderte det med Tyrifjorden Rundt, og der startet jeg med samme bære-eller-briste holdning - noe som resulterte i at jeg måtte snu på vei opp Sollihøgda og sykle en slags "bike of shame" tilbake igjen forbi hundrevis av deltagere på vei opp... trist og flaut selv om forklaringen var god...)

Øyeren Rundt har jeg deltatt på fire ganger tidligere, og løypeprofilen passer meg igrunn bra med en bratt knekker litt før mål. Jeg er derfor ikke spesielt interessert i å bli med på noe bruddforsøk, men heller bidra til en samlet flokk før siste bakken.

M30-39 med start rett før oss i førtiårskrisa

Å sykle med NM trøya jeg vant før sommeren forplikter litt - så jeg kunne jo ikke bare ligge bak og dasse. Holdt meg derfor stort sett i fremre del av feltet hele løpet og tok noen drag her og der for å bidra til å tette luker til de syklistene som så farlige ut. Forresten så vant jeg konkurransen om å ha det best festede startnummeret. Som vanlig. Tydeligvis ikke mange som har lest, eller husker, mitt innlegg om hvordan feste startnr som en proff! Hva er greia med å feste startnummeret langt opp på ryggen folkens? Den skal festes over lommene! Og åtte sikkerhetsnåler er tommelfingerregelen. Ikke en i hvert hjørne.. Da blåser den seg jo opp og bremser deg ned! (Og ser skikkelig amatørmessig ut i samme slengen!)

Pro. Tilogmed tatt krølle-trikset.
Er det ikke også pussig hvordan de svakere syklistene er lette å kjenne igjen utifra stil? Det finnes noen unntak så klart - som en av mine hårete lagkamerater fra Sagene beviste i dag. Men stildetaljene er små hint på hvem som er hot og hvem som er not. For eksempel den monstersvære rumpetasken, ass-saveren (i strålende sol...), solbrillene på innsiden av hjelmstroppene, hårete legger, de korte tennissokkene, eller startnummeret langt opp på ryggen. Kall det "give aways". Det er som å spille poker med noen som begynner å pannesvette (e.l.) når de byr høyt med en dårlig hånd. Når en av disse gutta rykker fra feltet i et desperat tv-brudd er det bare å sette seg opp og ta seg en slurk vann. De blir innkjørt før eller siden - ingen vits å gå all-in nå. Men! Når han med de små drikkeflaskene og de glinsende leggene støter, da gjelder det å følge med! Da kan man ikke sitte der og nyte utsikten over Øyeren knaskende på energibaren sin! "Alle mann til pedalene med litt hard wattdunking før det er for sent!"

Og sånn forløp rittet seg: Småstøting fra konkurrenter med varierende stil og snittwatt, og det var igrunn ingen brudd som fikk noe avstand å skrive om. Motvind siste halvdel av rittet inviterte heller ikke til alt for mange forsøk mot slutten. Så scenen var igrunn satt for å dunke opp siste kneika og rulle triumferende over mål! Here I come!

Her kommer klassen min dunkende... photo Ola Morken

Jeg syklet dermed også opp sistebakken i tet og var førstemann av en gruppe på fire mann før det siste litt lettere partiet til mål... Trodde egentlig jeg skulle få en luke der?... På innspurten var det helt slutt dessverre og jeg skjønte at det ikke ville bli pallplass da de andre glei ifra. Forsøkte å spurte men var stokk stiv og satte meg opp litt før mål - slik at et par andre også kunne få passere... værsågod. Nr 6 altså i master 40-44. Er det ikke typisk at det er MIN klasse hvor samtlige av dagens fem beste opp sistebakken (se dagens bestetider på Strava under...) er? Det ser ut som alle de beste på bratte knekkere er i akkurat min klasse... typisk. Gi meg heller noen daffe 30-39 åringer neste gang enn disse hæsjtag #førtiårskrisetreningsnarkomane!

5 raskeste opp sistebakken i M40-44...

Jaja, så fikk jeg brutt trenden med å bli enten nr 1 eller 2 i klassen min i dette rittet... Nr 6 er et bra resultat, og med dårlig oppladning så er jeg igrunn godt fornøyd! Morro å teste NM-trøya også - selv om den blafrer litt mer enn Sagene-trøya (forøvrig Alex Kristoffs unnskyldning for ikke å vinne etappe 2 i Arctic Race ifjor - så den unnskyldningen holder den altså).

Hadde dessverre litt hastverk i dag så fikk ikke deltatt i Rye's matorgie eller i for mye sosial small-talk med andre sykkelnarkomane. Godt vær og fantastisk matservering er nærmest blitt varemerket for dette flott arrangerte rittet! Men så trenger jeg kanskje ikke de vaffelene heller om jeg skal sykle opp sistebakken enda litt raskere til neste år! :)


fredag 5. august 2016

Storm over Atlanteren!

I åtti-en (!) dager har pappa nå vært i robåten sin på vei fra New York til England. En 70-åring som ror alene i en robåt østover i Nord-Atlanteren høres for de fleste ut som galskap. Og det er vel kanskje ikke så langt fra sannheten. Ferden hans kan følges på Facebook-siden hans, og posisjonen hans oppdateres live hver sjette time her.

Posisjonen i skrivende stund

De første to månedene gikk ikke så veldig bra pga mye dårlig vær - som inkluderte at båten gikk halvveis rundt tre ganger, og den ene av disse gangen ble han kastet på sjøen men kom seg opp i robåten igjen. Han ble også nesten kjørt ned av et lasteskip som ikke hadde sett han på radaren.... Og med mye dårlig vær gikk det tregere enn planlagt. Han fikk også ødelagt satellitt-telefonen ganske tidlig pga saltvann som kom inn i båten, og dermed har vi ikke kunnet snakke med ham, og han har heller ikke kunnet sende bilder. Heldigvis har hatt et system til hvor han sender daglige rapporter og automatiske posisjonsrapporter. Det ene bilde vi har fra turen ble tatt av et Kanadisk Kystvaktskip!

Øst for Newfoundland et sted
På den positive siden så sender han over daglige rapporter imellom roøktene, som re-publiseres på Facebookgruppen, og til tross for en del motgang så er han igrunn veldig positiv og trives med utfordringen! Stort sett. Han ser mye naturliv, får rodd mye (digg for han...), og har fokus på oppgavene sine. Og de siste ukene har han vært heldigere med været og har virkelig fått fart på båten! Med god fremgang så er han nå faktisk over to tredjedeler på vei til mål, og nå er det håp om at han ankommer i månedsskiftet august/september, omtrent på ett-årsdagen til at NRK live-intervjet han (1:10:30) på 70-års dagen hans etter målgang Birkebeinerrittet hvor han fortalte om planene sine.

Det er mulig jeg er genetisk disponert for å påta meg ekstreme fysiske utfordringer, men så langt har jeg nok bare skrapt litt på overflaten av hva som er mulig iforhold til denne roturen. Vanskelig å forestille meg flere måneder i en liten robåt med ca ti timer roing daglig, i tillegg til ensomheten og risikoen for dårlig vær, skipstrafikk, eller at utstyr skal bli ødelagt. Det er nok ikke noe jeg kommer til å gjøre med det første, men jeg er stolt av psyken til gamlefar, galskap eller ikke. Imponerende viljestyrke - og så langt har det ikke vært noe snakk om å avbryte turen til tross for varierende fremgang. 

I skrivende stund for eksempel er det en forferdelig storm rett mot han som treffer han i kveld og varer hele morgendagen, så vi følger svært spent med denne helgen... 

Ny storm treffer ham i kveld og varer ut morgendagen... :-(

Forhåpentligvis er dette det siste fæle været han må oppleve før vi får han trygt på land igjen om bare noen uker! Det blir godt for hele familien. Ikke minst han selv. 


torsdag 21. juli 2016

Froome vinner TDF, og Cologna vant verdenscupen for 2015...

Tour de France dundrer videre på TV-skjermen, men for de av oss som har valgt hytteliv uten tv (!) nøyer vi oss med å lese oppsummeringen av hver etappe på verdensveven etter at Yahtzee-poengene er ferdigfordelt, flagget er tatt ned, og ungene er i seng.

Ikke at det høres ut som vi går glipp av så mye spenning om hvem som kommer til å vinne... lav odds på Chris Froome der han spinner fra konkurrentene mens han av og til tar seg en blås av sin Ventoline astma-medisin. Han passer riktignok på å ikke overskride den daglige dosen på 1600 mikrogram av virkestoffet Salbutamol. For da trenger han ikke å få en "TUE": En Therapeutic Use Exemption, eller på norsk "medisinsk fritak for bruk".

Og nettopp en slik TUE var noe Norges Skiforbund sleit med å få orden på for atten måneder siden da Martin Johnsrud Sundby testet positivt over terskelverdien i to påfølgende dopingprøver. FIS frikjente han først, men etter en anke fra WADA som gikk til Idretten Voldgiftsdom (CAS), er det først nå  blitt besluttet at Johnsrud Sundby manglet en TUE for hans dosering - og FIS har måttet snu i saken og bl.a. frata seierene i Tour de Ski og sammenlagtseieren i verdenscupen (inkl premiepenger). Hele dokumentet fra CAS kan leses her for de spesielt interesserte.

Konklusjonen til CAS: Brudd på anti-doping bestemmelsene

Kort oppsummert så har Norges Skiforbund tabbet seg ganske bra ut her. Det er vanskelig å si det på noen annen måte. Har man ansvar for verdens nest-mest profilerte langrennsutøver så kan man ikke ta noen sjanser i gråsonene for hva som er tillatt og ikke. Om det medisinske støtteapparatet lever sitt eget liv uten å forhøre seg med WADA eller andre når det først er tvil om regelverket, som de påstår, så trenges det en ganske bra oppstramming av rutinene. Om det har noen prestasjonsfremmende effekt eller ikke kan man diskutere til man er blå i ansiktet.... Men om vi ønsker nulltoleranse for brudd på anti-doping bestemmelsene for andre nasjoner så må vi være klar for å ta konsekvensene når vi selv driter oss ut.

Salbutamol er forøvrig ikke akkurat noe nytt... i 1994 ble Miguel Indurain tatt for nettopp dette i en dopingprøve i Frankrike. Han hadde riktignok fått unntak for bruken ettersom stoffet stod på dopinglisten til IOC og UCI, men i Frankrike var det enda strengere regler og stoffet var totalforbudt! UCI endte med å ikke straffe Indurain etter en totalvurdering. (Hans prestasjoner er vel forøvrig såpass omdiskuterte at om han hadde blitt testet for andre stoffer på denne tiden hadde han hatt større problemer..)

Hele saken er ganske trist - og særlig for Johnsrud Sundby. Kall det gjerne en administrativ glipp. Men om det er ett område man ikke kan surre til papirarbeidet så er det nettopp her. Personlig synes jeg det er rart om dette ikke får noen konsekvenser for de ansvarlige i Norges Skiforbund. Dette har ringvirkninger ikke bare for norsk langrenn, men for omdømme til all norsk idrett internasjonalt.


onsdag 13. juli 2016

Monsterfjellet Angliru!

Som en del av sykkelferien i Spania denne uken, som jeg har vært på sammen med en stor gruppe likesinnede treningsnarkomane, syklet vi til toppen av monsterfjellet Alto d'Angliru. Og på den påfølgende "hviledagen" i en liten landsby i nærheten dro et par av oss ut og syklet til toppen enda en gang! Vi kunne ha plukket blomster, lest en bok, eller ruslet en tur (som de fleste av andre valgte å gjøre), men de indre demonene og tvangstankene tok overhånd og noen timer senere stod vi på toppen for andre gang på to dager.

Første klatring opp Angliru

Angliru har figurert i Spania Rundt flere ganger - og det er ikke den lengste eller høyeste klatringen i en grand tour, men den er bare så ekstremt bratt! Sammen med Zoncolan konkurrerer den om å være den hardeste sykkelklatringen brukt i en av de store flerdagsrittene.

Melkesyra tvinger fram smilet blant denne gjengen her!
Jeg har tidligere syklet Zoncolan, faktisk ved to forskjellige anledninger, og den er igrunn ganske lik Angliru hva gjelder vanskelighetsgrad, men hovedforskjellen ligger i at Zoncolan starter bratt og hardt men blir lettere mot slutten, mens Angliru bare blir verre og verre jo lenger opp i bakken man kommer. Det verste partiet av Angliru, La Cuena les Cabres, kommer et par kilometer før toppen og er et parti med 18% snittstigning med makshelning på 23%. Når man allerede har ca tusen høydemeter i bena så er det en tøff prøvelse!

Knut "crema" på vei opp

Hele stigningen er på 13,2km med 1241 høydemeter. Det blir 9% snittstigning, men de første 6km er enkle enkle med typisk 5-7% stigningsprosenter, og de siste 7km er det sjeldent under 12% og helt oppe i 23%! Stravasegmentet kan ses på og analyseres her!

Høydeprofilen fra Climbbybike.com
Den andre store forskjellen på Angliru og Zoncolan er at Angliru har utsikt hele veien opp - gitt at man har ok vær da... Zoncolan sykles stort sett igjennom en skog og man får ikke samme følelsen av at man er på vei opp et skikkelig fjell!

Første dagen vi alle syklet opp hadde vi drømmevær og helt fantastisk utsikt over dalen. Ganske ulikt de siste gangene Angliru har vært i Spania Rundt.. som jeg kun husker med tåke og regn...

Linn navigerer en av de siste serpentinersvingene

Den andre dagen jeg og Henrik Alpers fra hæsjtag #landevei syklet opp så var det mer likt det jeg husker fra Vueltaen... tåke og lettere duskregn. Men med et par hundre høydemeter igjen til toppen syklet vi rett igjennom skylaget og fikk fantastisk lønn for strevet med full solskinn på toppen. Det er noe spesielt å kikke ned på skyer som man akkurat har syklet opp igjennom. Da vet man at man har syklet en skikkelig bakke!



Nå er sykkelferien i Spania over og jeg er på vei hjem... Litt trist, men nå blir det digg med familieferie også. Kanskje til-og-med noen rolige dager med litt mindre sykling?... Vi får se... Det spørs litt på de indre demoner.