Bruddseier i Øyeren Rundt!

Seier i masterklassen M40 etter 105km i brudd!

Å vinne et ritt fra et brudd er helt nytt for meg. Også så utrolig tilfredsstillende da! På mange måter morsommere enn å bare spurte opp en sistebakke... Det er noe spesielt å komme inn alene på det siste oppløpet før målstreken. Man får liksom litt skikkelig tid til å nyte øyeblikket. Skikkelig gøy var det!

Klar til start! Aero som fy i dag.

Strategien min før start var egentlig å ikke gjøre en dritt før siste bakken, og starten gikk helt i tråd med denne planen. Tok jo tilogmed selfie så rolig gikk det. (Riktignok var vi bak en masterbil lenge... det var herlig!)

Tid til selfie. Her sparer vi krefter til siste bakken1

Men så etter ca 15km rykker en Kjekkas-rytter avgårde og ikke lenge etterpå bestemmer jeg meg for å støte opp til ham. Ikke vet jeg helt hvorfor... det er ofte at beslutninger i et ritt tas helt ved impuls. På bakhjulet henger den andre Kjekkas-rytteren i feltet seg fast og så er vi plutselig et tre manns brudd.

Tre kommiterte bruddkamerater. Foto: Ola Morken

For noen år siden sa Børsen til meg at "når man er i brudd så må man gå all-in". Det tok altså noen år før jeg fikk testet dette skikkelig, og slik ble det også i dag. Jeg tror vi alle tre gikk all-in. Uten at man forplikter seg til tanken på at dette klarer vi, så holder man heller ikke unna hovedfeltet. Enten så går det, eller så er det game over.

Vi fant ganske raskt en god rytme hvor vi tok føringer på ca 30sek i front om gangen. Kjekkas Trond måtte stå over enkelte føringer av og til, og jeg tenkte igrunn at han aldri kom til å holde inn. Kjekkas Frode virket sterkere...

Her en liten video av samarbeidet vårt:

Etter Solbergfoss byttet Kjekkasene på hvem som skulle stå over føringer, og Trond skulle vise seg å være en ustoppelig dieselmaskin som aldri lar seg knekke! Ved ca 95km var det over-og ut for Frode, etter at han hadde slitt en periode, og de siste 28km kjørte Trond og jeg sammen inn.

Catch us if you can. Foto: Ola Morken

Jeg skjønte ila de siste milene at vi tapte tid til hovedfeltet bak og på enden av hver lange slette snudd jeg meg for å se om jeg kunne se de, noe vi aldri gjorde. Først når det var ca fem kilometer igjen skjønte vi begge at dette faktisk kom til å gå!

Den siste bakken gikk tungt, men den var nok tyngre for diesel-Trond. Jeg fikk en luke og kunne sykle den siste kilometeren til mål alene. Se videoen under fra de siste kilometerne.

Over 105 kilometer i brudd er slitsomt både fysisk og psykisk. Man er reven i revejakta, og bruker alt man har av krefter for å holde bikkjene bak seg! Så på oppløpet var slitet byttet ut med glede og lettelse: En herlig følelse!

M40 masters pallen. Passende at nr3 ikke møtte pallseremoni... han var jo ikke i bruddet! :) 

En av de mest tilfredsstillende dagene på sykkelen! Godt hjulpet av fantastisk vær og et fantastisk godt arrangert ritt av SK Rye. Som vanlig! :)

Strava segmentet: Lauvåsen climb

En bakke i ingenmannsland som går på utsiden av E18 i retning av Sørlandssenteret. Fem present snittstigning. En komma fire kilometer. KOM på to minutt og åtte sekund. Den har Endre.

Navnet stammer fra en tid da Strava autogenererte segmenter – derav betegnelsen "climb". Strava sluttet med dette da det ble klart at algoritmene som lagde segmenter ikke var helt vanntette og "climb"-segmenter dukket opp i hopetall også på flate veier og nedoverbakker. Uansett: Det er altså ingen som har eierskap over Lauvåsen climb. Det er et ganske tilfeldig generert segment på et helt tilfeldig veistykke.

Jeg har brukt en del tid på å fundere over hvorfor det er viktig å forsøke å sykle opp et slikt «meningsløst» veistykke så raskt jeg klarer… Og konklusjonen er at det ikke er noe annerledes enn hvorfor jeg forsøker å sykle et sykkelritt så raskt jeg klarer. Om det er to minutt eller to timer så er det et konkurranseelement i å presse seg selv til å yte så godt man kan og å sammenligne denne prestasjonen med andre som i bunn og grunn er den samme. For min del måles prestasjonene i ritt i plassering (fellestart hvor tid ikke er viktig) og prestasjoner på trening ofte måles på Strava-segmenter - mot mine egne tidligere tider eller mot andres. Men hvor godt resultatet ender opp med å bli enten i et ritt eller opp en bakke på trening er stort sett basert på de samme inputfaktorene: Var formen på en peak, kroppen uthvilt, kreftene disponert riktig, spiste jeg riktig, mm.

Det er egentlig ikke noe mere spesielt med Lauvåsen climb enn tusenvis av andre Strava segmenter der ute. Men det er et segment hvor jeg har vippet mellom å ha topplasseringen og andreplassen flere ganger de siste årene, og det er jo ikke noe som vekker konkurranseinstinktet mere enn litt kniving med lokale helter!


15 juli 2017

Ok, bena er kanskje ikke hundre prosent, men det blåser friske åtte meter per sekund fra sørvest da jeg kikker på vimpelen gjennom vinduet over morgenkaffeen. Jeg husker godt sommeren i fjor da jeg fikk mail fra Strava med «Endre Nyhagen just beat your time on Lauvåsen climb by 9s…». Yup, dette er dagen for hevn. Værgudene sier så.

To min og fjorten sekund med 551watt i snitt. Ny KOM og nå er det Endre som får mail fra Strava. Ha!!! KOMen er hjemme igjen! Jeg avrunder økten med å sende ut skrytebilder på Instagram og Twitter. Og stikkende kommentarer på Strava naturligvis.

Pjysst! Øl åpnes i mangel på sjampis! Solsengen intas.

Litt senere: Pippip på telefonen, mail dukker opp: «Uh Oh! Endre just stole you KOM!».

Hva i svarte hel#@$£te!!! Endre har dratt ut på direkten, syklet den forbanna bakken Lauvåsen climb og tatt tilbake KOM’en. Ny tid på to min og åtte sekund med 588watt i snitt….

I svarte hel@#¤te

Det er jo selvfølgelig et smart trekk av ham. Vinden var perfekt og han hadde tydeligvis gode bein. 588watt i over to minutt lukter det svidd av. Kudos til ham. Yeah right. Lokalmafiaen passer på KOM'ene sine!


2 august 2017

To uker senere og jeg har gjort grundigere analyse denne gangen. Bakken har 5% i snitt, men starter med en nesten 10% kneik før et litt slakere parti på 3-4%. Nøkkelen her er ikke å dunke jevn watt i snitt hele bakken, men det å beholde inngangsfarten opp den første kneika på rundt 40kmt ved å klemme inn 800-1000watt. Med god medvind bør man kunne deretter ligge på 400-500watt et stykke før en ny liten kneik ca halvveis hvor man må legge inn en 20-sekunds hardt drag igjen før et siste flatere parti med all-in spurt til mål.

På min Garmin Edge 520 har jeg satt inn Lauvåsen climb på Strava Live Segments for å få feedback underveis mot KOM’en. Dette er noe jeg svært sjeldent bruker, men her er marginen såpass små og om jeg ser f.eks. at jeg ligger ett sekund bak mot slutten så vil dette kanskje bidra til å kunne tyne bena maksimalt i sluttspurten.

Jeg hadde en skikkelig hardøkt for tre dager siden, en kortere intervalløkt i forgårs, og hviledag i går. Litt dårlig søvn men yr.no lover 6m/s sørvest vind, så dette kan være dagen!

Bøttehjelmen og aerohjul ligger hjemme på Stabekk… Om snittfarten på segmentet skal være over 40kmt så hadde det kanskje vært noen sparte watt her?... Jeg under på om Endre har brukt temposykkel da han satte tiden sin… Eller kanskje han hadde opptrekk?... Drit og dra – jeg forsøker med utstyret jeg har.

Det tar en halvtime fra hytta bort til segmentet. Jeg sykler medium-hardt da det gjelder å bli god og varm og vekke bena til live. Med vilje har jeg droppet pulsbeltet. Her er det full fokus på watt: Bena er motoren, hjertet er ‘bare’ bensinpumpa. Jeg gidder ikke bli stressa av makspuls – enten pumpes de nødvendige watt inn i pedalene eller så sykler jeg hjem igjen.

På vei bort passerer jeg noen andre syklister opp en liten bakke. De kunne like gjerne stått stille da jeg suser forbi de. Men det er ikke disse dødelige jeg er ute etter i dag. Det er han melkesyrejunkien, superdupermosjonisten, og potensielle hjerteflimmerpasienten Endre jeg er ute etter.

Lett å få negative tanker. Fasikken at jeg spiste så stor frokost. Bare sukker og drit i Muesli – det greiene der er jo ikke sunt i det hele tatt. Og hva skjer med vinden egentlig? Skulle det ikke komme fra sørvest? Synes jeg har medvind nå og jeg sykler nordover mot Søm?...

Jeg gidder ikke kjøre noen recon. Nå kjenner jeg bakken såpass bra og har gjort analysene så det blir bare å sykle rett inn og gi full gass på første forsøk. Ligger på 300-400watt ved inngangen til gangbroen før segmentet starter og når det dukker opp «100m to start» på Garminen reiser jeg meg opp med hendene i bukken for å nestenspurte opp den første kneika.

Det føles bra! Første kneika føles kortere enn tidligere og jeg er på første flaten. Men hva skjer med vinden?? Det blåser helt klart fra høyre og sidevind er ikke KOM-vind! Jeg er under 40kmt hvor farten egentlig burde økes og ikke senkes. Langt bak i hodet roper en liten stemme «nope, dette går ikke», men adrenalinet og konkurranseinstinktet har ikke helt skjønt det enda… Live Segments sier at jeg ligger to sekund bak KOM’en halvveis… Plutselig skjønner bena teginga og slutter å tråkke. Ruller rolig oppover… Nederlaget er et faktum.

Gir opp lett etter halvveis...

Høsten 2017

Skal jeg ned til hytta senere i høst, bena er gode og vinden er bedre. Da blir det et nytt forsøk.
Om ikke kan Endre suge på denne karamellen helt til 2018.

A post shared by Martin Paul Hoff (@nebukanezer) on Jul 15, 2017 at 3:03am PDT

I’ll be back til forbannelsen Lauvåsen climb.