mandag 29. desember 2014

Sykle på islagt tjern med piggdekk!

I går var jeg på vei forbi Bogstadvannet da jeg fant ut at jeg skulle ta en 90-graders sving og sykle over isen til den andre siden og tilbake igjen. Det har jo vært kaldt i flere dager så det regnet jeg med ville være helt trygt  (jeg var ganske tidlig ute og den eneste på "vannet"). Med litt skare/snø over isen gikk det trått men isen virket da solid nok... Men, da jeg kom hjem og google'et litt om isforholdene på Bogstad skjønte jeg at det kanskje ikke hadde vært så lurt å sykle på måfå utpå der pga ulike forhold med dette vannet som gir usikker is enkelte steder (elvemunning, sandbanker under vann, råtne tømmerstokker som avgir noe gass, mm..), og man bør derfor vite hvor man ferdes her om man skal være helt trygg. Kjekt å vite! Men så kom jeg også over Facebook-gruppen til Skiforeningens Turskøytegruppe hvor det var informert om et vann sør for Oslo ved navn Syverudtjern som det nå var brøytet løype på! Uten igrunn å ha noe som helst innblikk i kulturen blant Turskøyteløpere, så innbiller jeg meg av en eller annen grunn at denne gruppen primært består av menn over 50 som alle har vintage fartskøyter, og som drar på fellesturer i anorakk og fjellräven-sekk som inneholder ispigger, termos, appelsin, kvikklunsj, og noen utgaver at Knoll & Tott fra 50-tallet.

I dag syklet jeg derfor til Syverudtjern for å finne ut hvordan det er å sykle på et islagt vann og se om jeg ville klare å se noen turskøyteløpere på nært hold. Jeg har ofte sagt til ikke-syklister når de spør hvor bra piggdekk på sykkel er at "man kan sikkert klare å sykle på en skøytebane med de"! Så da var det kanskje på tide at jeg fant ut om dette stemte eller ikke.

På vintersykkelen min har jeg et 40mm bredt piggdekk av typen Suomi Hakkapelitta 240 (240 er antall pigger). På vannet/isen var det kommet et tynt snølag og jeg oppdaget raskt at her var det svært glatt. Det var forsåvidt ikke noe stort problem så lenge jeg syklet rett fram uten å vingle med overkroppen og uten å røre bremsene, men jeg måtte derfor være ganske konsentrert hele tiden og sykle svært rolig i U-svingen på hver ende av vannet. Enkelte steder var det litt skare-snø oppå isen hvor jeg fikk feste i korte perioder, og noen steder var isen bar og her var det faktisk også bedre feste ettersom piggene da kom ordentlig ned på isen. Men stort sett var det sykling på blank is med lett snø over som var relativt glatt, for å si det mildt.

Etter noen runder og da jeg hadde fått opp selvtilliten nok til å begynne å gasse litt på gikk jeg derfor straks ned for telling!! En av fordelene med å sykle på is er at man slår seg omtrent like mye om man sykler i 25kmt eller 5kmt, så jeg sklei bare litt bortover etter at rumpa tok imot isen..

Har har skinka tatt støyten, for så å skli bortover isen... liten au
Runden var på bare litt over to kilometer så det tok ikke lang tid før jeg mistet telling på hvor mange runder jeg hadde syklet, men etter ca tre og en halv time og litt over syv mil var jeg passe lei og dro hjemover igjen! (Strava-link her. Merk den artige løypeprofilen...).

Mot slutten dukket det også opp noen turskøyteløpere! Og mine tanker om hvordan en typisk turskøyteløper ser ut ble bekreftet! Bart er tydeligvis også svært populært i dette miljøet.

"HOLD HØYRE FOR HEL@#¤&%TE!"

Konklusjon: Ja man kan trene med sykkel på islagte vann! Fordeler er at det er lav sannsynlighet for å punktere og man slipper irriterende biltrafikk. Ulemper er at man sannsynligvis går på trynet, blir upopulær blant skøyteløperne (Jeg fikk tilsnakk at jeg måtte ikke lage "spor" for de... hyggelig tilsnakk forsåvidt. Av en kar med stor bart.), det finnes ingen bakker å bryne seg på, og i verste fall så ender man opp som krabbemat.

Om jeg gjør det igjen? Neppe.


søndag 28. desember 2014

Bar Mitts - aldri bli kald på hendene igjen!

Desember ble igrunn en skikkelig møkkamåned hva gjelder sykkeltrening, og mye av grunnen til det var pga velten jeg tidligere omtalte etterfulgt av sykdom - som tilsammen gjorde at jeg mistet et par uker... I tillegg så er desember igrunn den mest utfordrende måneden i løpet av året å holde treningen vedlike; Juleavslutninger, middager, mye jobb, og årets mørkeste måned. You name it. Det hjelper heller ikke at man stapper seg full av fet mat og alkohol. God jul med null hjul. Jaja nok om det - nå er det forbi, solen har snudd, og vi kan lage flotte nyttårsforsetter som kan sparke igang det nye året!! Hurra!!!

Jeg har heldigvis klart å få noen få sykkeløkter de siste ukene og i den forbindelse har jeg testet litt nytt vinterutstyr - bl.a. noe jeg fikk til jul (okei så var ikke julemåneden bare skit allikevel da). I går testet jeg for morro skyld å kle meg supergodt i -13 kuldegrader og opplevde å være alt for varm! Svett på både hender og føtter - så det er mulig å kle seg for mye selv i iskaldt vær. Bl.a. hadde jeg nye Hottronics varmesåler i Lake 303 vintersykkelsko med goretextrekk utpå!... Vaaarmt!!!

Av det utstyret jeg har prøvd i det siste er jeg mest fornøyd med mine Bar Mitts som jeg satte på i begynnelsen av måneden. De ser kanskje ikke så bra ut, men vintersykling dreier seg om overlevelse ikke om om stil. Det er heller ikke akkurat som noen ser deg ute i skauen på svarte natta. Apropos det så syklet jeg nesten på en Tiur for noen uker siden. Den må ha stått i et lite tre rett ved siden av veien for den lettet plutselig omtrent rett foran meg! På femten år på sykkel i marka er det bare andre gang jeg har sett en og litt pussig så var dette bare noen hundre meter fra der jeg så den første for nesten ti år siden! (Ikke langt fra Finnerud for de som er interessert i slikt.). Uansett: Bar Mitts er ikke pene, men de er fantastisk bra og verdt det. Jeg har testet de i alt fra +3 (med regnvær) til -15 og har ikke hatt noen problemer med å holde varmen. Kanskje det mest geniale er i +3 og regn som kanskje er det vanskeligste været å holde varmen på hendene. Her er hendene tørre og godt beskyttet fra vinden. Jeg har stort sett bare brukt tynne fleecevanter (sånne til 49 kr på xxl...), selv i ned mot -10C, og vært fin og varm.

Barmitts på nye jernhesten v2.0.
En fordel av å kunne ha tynne hansker på hendene, eller ingenting om deet er varmere enn null, er at det er mye lettere å ta ting fra baklomma etc. Veldig praktisk. Eneste ulempen med disse er at man mister litt balansen i styret (pga tyngden), så det er vanskelig å sykle uten å holde i styret - men ikke noe stort problem.

Jeg kjøpte mine på Bikeshop.no, men det finnes sikkert andre alternativer. Bl.a. ser jeg at XXL har en egen versjon (med et navn som ligner litt)... I tillegg finnes det mer avanserte versjoner som ikke "bare" er neopren, men også har fóring - disse må være vannvittig varme! Bl.a. finnes en fra 45North som heter Cobrafist. Merk at de jeg har testet er til flatt styre, men Bar Mitts har også en versjon til bukkestyret - så fullt mulig også for de som har cx (e.l.) som vintersykkel.

Et svært godt kjøp for de som ikke ønsker å ta sjansen på å fryse på hendene igjen! Jeg tar iallefall ikke mine av før til våren!

tirsdag 9. desember 2014

Specialized Diverge - hadde vært perfekt til Birken!?

Til sykkelturen opp Mauna Kea fikk jeg låne Specialized sin nye grusracer "Diverge" fra Velo City og Specialized. En Specialized Diverge Comp Carbon for å være nøyaktig. Dette er en ny serie fra Specialized som er robuste landeveissykler som ruller raskt på asfalt, men som også er tilpasset til å ta med ut på grusveier - derav navnet Diverge, som betyr noe sånt som "å avvike fra den normale veien". Sykkelen er ikke så rittspesifikt satt opp som en typisk cx-sykkel, og i sum er dette en utrolig behagelig landeveissykkel som tåler det meste av underlag. En kul treningssykkel som man kan ta med på tur uten å bekymre seg for at man kanskje må innom noen grusveier (eller verre) underveis!


Tok meg opp til 4200moh!

Første tur: Oi dette gikk fort!

Morgenen etter at jeg hentet sykkelen, dro jeg ut på runden Sandungen Classic i Nordmarka med den - satte bare på pedaler, flaskeholdere, og feste til min Garmin. Førsteinntrykket var at dette var en superrobust racersykkel hvor alt virket litt kraftigere enn vanlig - og veldig behagelig å sykle på. Tykkere dekk (satt opp med 32mm slicks) samt Specialized sin Zertz karbongaffel og setepinne gjør at man kan sykle over ujevnheter med stressless-komfort. Med litt mer oppreist geometri enn vanlig samt de kraftige Shimano-girsjalterne til de hydrauliske skivebremsene, merket jeg også raskt hvor digg det er å stå og sykle. Kanskje den mest behagelig oppreiste sykkelopplevelsen jeg kan huske

Jeg skjønte at dette gikk fort og holdt trykket oppe - og da jeg kom hjem var snittfarten på runden på 30kmt (29,8.. jeg runder opp)! På en 73km runde alene i marka med over 1600 høydemeter så er det raskt - og særlig i november med fem grader, duskregn og nærmest full vinterbekledning! Helt åpenbart at dette gikk fortere enn om jeg hadde syklet på terrengsykkel! Jeg har vært over 30 i snittfart på den litt kortere Kikutrunden på terrengsykkel (som her) et par ganger (også på vanlig racer forsåvidt) - men det er i kort/kort med toppet form midt på sommeren - så denne runden med Diverge'en var definitivt raskere!!


At det går fortere på grusveier på Diverge enn en halvstiv terrengsykkel er en kombinasjon av bedre aerodynamikk, raskere hjul, tyngre giring (Åsmund-løvik giring faktisk!), stivheten i sykkelen når man står opp bakker/kneiker, samt ekstra trygghet i utforkjøringer med skivebremser. I tillegg så tar den av støt fra underlaget bra nok til at man har nødvendig komfort til å holde trykket oppe.

De små forskjellene

Legger ved noen bilder som viser noen av høydepunktene på sykkelen som gjør at denne er forskjellig fra en vanlig landeveissykkel. Kommentarer under bildene.


Bredt utvalg i girutveksling med kompaktkrank foran (50/34 BB30) og 11-delt terrengkassett bak (11/32).

Tykke dekk (32mm slicks) som er behagelige og ruller bra på både asfalt og grus. Zertz karbongaffel som demper de verste slagene.

Kraftige Shimano sjaltere med hydrauliske skivebremser

Merk også skivebremsene, "through-axels" (vet ikke hva det blir på norsk, men det er hvordan hjulene er festet i rammen), rammegeometrien, og setepinnen med demping. 


Fra Mauna Kea til knall og fall på isen! 

Som jeg skrev sist, syklet jeg rundt omkring på isen med luft fra Hawaii fortsatt i dekkene, og endte opp men å skli og kutte opp høyre kne. Disse stingene har jeg forøvrig nå fjernet selv... ganske enkelt igrunn: Leatherman og neglesaks så var det ingen problem!  Sykkelen klarte seg heldigvis bedre enn meg og den er nå levert tilbake til Velo City! Alt i alt en veldig artig opplevelse å teste Diverge'en som er en kul all-round sykkel som sannsynligvis hadde vært den perfekte Birken-sykkelen for alle de som klarer seg uten dempegaffel. Iallefall om det var lov med bukkestyre på Birken!


torsdag 4. desember 2014

Piggdekk er nok lurt!... :-/

Jeg har ikke syklet siden lørdag, og kommer ikke til å sykle før om 4-5 dager heller... Æsj.

Det som skjedde var at min vintersykkel "jernhesten" hadde rustet helt i stykker, og antall deler som måtte byttes var så omfattende at den måtte pensjoneres. R.I.P. Og når Herr Redaktør fra bladet Landevei sendte meg melding på lørdag og lurte på om jeg ville slå følge i Nordmarka så hadde jeg bare sykler med sommerdekk klare. Tok da sjansen på å sykle på Specialized Diverge...


Diverge med Hawaii-luft i Nordmarka...

Etter at jeg kom hjem fra Hawaii har jeg faktisk ikke pumpet opp dekkene på Diverge'en en eneste gang - så jeg har syklet rundt med luft fra Hawaii i dekkene! (Glemte å ta ut luften når jeg pakket ned før hjemreisen.) Selv om de begynte å bli litt myke så synes jeg det var litt artig. Men... det er mulig at luft fra syden ikke trives i minusgrader - for i en nedoverbakke i ca 40kmt så nektet dekkene å adlyde mine ordre om å følge isen pent og pyntelig rundt svingen, og i en uventet manøver vrengte plutselig forhjulet rett ut til venstre noe som medførte at kroppen suste rett ned i bakken. Sykkelen klarte seg overraskende bra etter at den skled ut i grøfta og tok seg en liten hvil der. Kneet mitt og høyre arm klarte seg derimot ikke fullt så bra, og jeg skjønte raskt at det ville behøve noen sting i kneet da jeg kikket ned på det vertikale kuttet over kneskålen, sannsynligvis forårsaket av en skarp stein. Først lurte jeg faktisk på om jeg hadde brukket høyrearmen, men etter et par minutt kunne jeg heldigvis konstatere at den bare var kraftig forslått og skrubbet opp!

Takk til Alpers som hjalp med å dytte meg hjemover i Sørkedalen mens jeg holdt hånden over såret på kneet (buksen var flerret helt opp og kneet/såret var eksponert mot kulden). Og noen timer senere etter besøk hos legevakten var jeg sydd og bandasjert med beskjed om minst en uke uten sykling for å la såret på kneet gro. Alt i alt ikke veldig alvorlig - et overfladisk kutt som må få lov til å gro sammen igjen. Jeg begynner å bli god på bandasjer og sårstell. Har fått litt erfaringer de siste årene nå. Det er vel en del av syklingen! :)

I mellomtiden har jeg nå fått anskaffet meg en ny vintersykkel fra Velo City Lysaker! Beholder refleksene på, og satte på piddgekkene i går kveld. Så det blir nok ikke noen flere sykkelturer med sommerdekk på is fremover!