tirsdag 18. mars 2014

Full rapport fra Cape Argus!

Her følger den siste rapporten min fra rittet Cape Argus Pick n Pay Momentum Cycle Tour (som forkortet kalles “Cape Argus”, “Argus” eller “Cycle Tour”). Dette er en ganske detaljert opplevelse av rittet som nok blir litt mye for de fleste. Jeg skrev det meste på min bærbare pc på flyet hjemover og det var kanskje litt for min egen del for å gjenoppleve rittet. Har pusset litt på teksten og funnet fram noen bilder - og siden noen kanskje finner noe interessent så publiserer jeg det selv om jeg forsåvidt allerede har skrevet om rittet. Så får de som føler det blir litt mye tekst se en annen vei! :-) Ellers har jeg noe video fra to utrolige fine turer vi hadde i Cape-Town regionen før rittet - en i Franschhoek og en langs kysten fra Gordon's Bay som jeg skal forsøke å legge ut noen klipp fra. Jeg tror det vil være ekstra motivasjon for å bestille tur til Cape Town om det er noen som vurderer å bli med på dette rittet, samt noen dager sykling, til neste år. Jeg kan iallefall anbefale det 100%!!!!! Takk igjen til min kone Tonje, med støtte fra andre i familien, som ga meg denne flotte gaven til min 40-års dag i høst!

....................................................................................


Intro: Cape Argus - Verdens største sykkelritt målt i antall deltagere
Det som gjør Cape Argus helt spesielt er ganske enkelt det vanvittige antallet av syklister som deltar! I år var det 37-tusen påmeldte, hvorav ca 35 tusen startet og 33 tusen fullførte. At rittet foregår i en storby som Cape Town er også ganske unikt. Man kunne arrangert dette på et mindre befolket sted og gjort det betydelig enklere, men neida - For å arrangere Cape Argus sperrer man av viktige inn- og utfartsårer  (inkludert en motorvei) for å avvikle start/må inn- og ut av sentrum. Resultatet er at alle som er i Cape Town er påvirket på en eller annen måte. Ikke kan man kjøre bil normalt rundt i byen og man ser syklister over alt! Faktisk er det syklister omtrent overalt også dagene før rittet. For ikke å sperre disse veiene hele dagen så starter rittet straks man har litt sol-lys og de første rytterne (elite/proff-gruppen) startet kl 06:15 som er 22min før soloppgang kl 06:37 - med kun en svak grålysning på himmelen... om veien ikke hadde vært sperret av hadde man definitivt syklet med lykt i slike forhold!

Komme seg til start
Startordningen i Argus er relativt likt den seedingen man har i Birkebeinerrittet med mange ulike startfelt som starter etter hverandre. Forskjellen er at i Cape Argus så starter feltene med bare noen få minutt imellom for å få alle de trettifem-tusen syklistene avgårde ila så kort tid som mulig, og får å få dette til har hver startgruppe et egen område ved siden av starten hvor rytterne sluses inn lenge før start. Min start var 06:24, og jeg hadde vært inne på et lokalt sykkelforum og fått tips fra noen erfarne Argus-syklister. Bl.a. ble jeg tipset om at jeg burde være ved min start-sluse ca en time før starten min for å sikre meg en plass langt fremme, og dermed unngå å bruke krefter på å sykle meg opp i feltet. Så jeg planla derfor å møte ved startslusen min ca kl 05:25 og la jeg meg derfor svært tidlig på lørdag kvled med vekkerklokken på 04:30!...


Alt klart på gulvet ved sengen!...
Iforhold til hvor vi bodde kunne jeg sykle den siste delen av løypa på vei til start på søndag morgen – og fikk dermed tatt en siste kikk på oppløpet i det lille lyset som var... Her var jeg ganske alene kl 05:00... med unntak av taue-biler som var i ferd med å kjøre bort de siste parkerte bilene som ikke hadde blitt flyttet. Ganske spøkelsesaktig stemning – og litt av en kontrast i forhold til hvordan dette oppløpet var noen timer senere da jeg kom forbi her igjen . Jeg tenkte at det er jo en mulighet at jeg ville bli en del av et felt som spurtet om plassering og målte derfor opp ca 250m på Garmin’en min til mål og noterte meg at når jeg var ved tennisbanene på venstre side ville jeg kunne forsøke å gi full gass til streken!...

Da jeg kom frem til startområdet ble jeg nøye kontrollert av vaktene på vei inn i slusen og kunne konstatere at jeg var såpass tidlig ute at jeg kunne knipe meg en plass helt i første rad! Og timing’en var fin: Bare ila de neste ti-minuttene kom det sikkert 150 syklister og tok plass rundt- og bak meg!...  Det var bare to felt som skulle starte før oss – herrer elite og racing-tandem. Herrer elite var en gruppe på ca 158 mann som stod rett foran oss. Jeg fikk litt tid til å prate med noen av de ved siden av meg – og de var svært bekymret for den sterke vinden og min sidemann mente at det ikke var sikkert at vi ville komme under tre timer med slik kraftig vind. Au da.


Klikk på bildet for større versjon:
Jeg står nede til venstre i rød drakt. Photo via arrangøren

Starten går!
Starten går og jeg sykler nesten helt i front av feltet på vei ut av sentrum! Digg! (Se bilde og video under hvor vi starter.) På vei ut av sentrum er den noen svinger og noen små-kneiker hvor jeg er glad for at jeg ligger i front for her er det garantert trekkspilleffekt lengre bak som koster krefter.

Og der går starten! Photo via arrangøren

Klikk her for å se youtube-video hvor startfeltet mitt sykler ut!

Den første bakken (Edinburgh Drive) kommer etter ca 10km - dette går overraskende greit og jeg kjører meg på nytt frem til fronten av feltet. Bakken er på ca 95 høydemeter, og går unna på 3:55 (VAM på nesten 1500) og det til tross for motvind. Betryggende at bena kjennes bra ut og jeg tenker til meg selv at det eneste jeg skal gjøre nå er å pakke meg inn i feltet og spare krefter til de avgjørende bakkene mot slutten av løpet.

The Blue Route og første avgjørende bakke Smitswinkel
Fra Cape Town sykler vi sørover på en avsperret motorvei, og jeg pakker meg inn i midten av fremre del av feltet - rundt posisjon 30-40. Hele veien sørover har vi vinden i ansiktet og det er ikke mange som er lystne på å bidra i front. Meg inkludert. Ikke snakk om at jeg skulle kaste bort krefter på å ligge i 13m/s motvind i front! Resultatet er at går ganske rolig de første 50km av rittet (snittet 138 i puls de første 50km) - iallefall føles det slik midt i feltet, godt beskyttet fra vinden! ;-)

Å sykle i et såpass stort felt (totalt ca 250 mann) krever at man hele tiden er fokusert på å tette hvert eneste hull foran seg - om ikke gjør noen andre det og man blir presset lengre og lengre bakover. Særlig i et felt som dette hvor det er mange erfarne syklister som forsøker å gjøre akkurat det samme! Og hvis man først blir skjøvet bakover er det vanskelig å jobbe seg opp igjen. Når det er plass kan man forsøke å kjøre seg opp langs siden, men det blir et såpass langstrukket felt når det er så mange syklister at dette koster unødige krefter.

Det er på vei sørover at jeg også ser en gruppe på 6-7 andre nordmenn. De er ikke vanskelig å få øye på ettersom de sykler med norgestrøyer. Gjengen (fra Bryne?) har tydeligvis bestemt seg for en lagtaktikk og forsøker å kjøre seg opp langs siden på en lang rekke. Gang på gang ser det ut som de ikke helt lykkes pga anarkiet som rår i et slikt felt - her er det ingen som respekterer en lag i like drakter og folk kutter inn i rekka deres og ødelegger samspillet gjentatte ganger. Senere så jeg ikke denne gjengen igjen så jeg tror de forsvant i Smitswinkel, men jeg antar at lagtaktikken sikkert fungerte bedre senere når det var færre andre å slåss med!

Ved 54km kommer vi til Smitswinkel, den første av tre avgjørende bakker i løpet. Her vet jeg at det tidligere alltid har blitt brudd så jeg har plan om å sykle meg opp i forkant av bakken. Utfordringen er at vi sykler igjennom noen små byer hvor det er trange veier og jeg klarer ikke å komme like langt frem som planlagt. Er faktisk bare noen cm unna å sykle på en midtrabatt i byen rett før... Og da bakken starter kjører jeg på nytt opp mange plasser og bena kjennes fine ut, men jeg ser lengre fremme at feltet splittes opp og jeg er for langt unna til å kunne tette luka. Mot toppen av bakken er vi en liten gjeng på 5-6 mann som er samlet og kjører hardt for å ta igjen gruppen foran. Når jeg ser på pulsdata etterpå ser jeg at intensiteten er nesten like høy i nedkjøringen etter Smitswinkel enn på vei opp bakken!... Og slik føles det også. Her går det sinnssykt hardt en periode. Heldigvis tetter vi luka igjen etter en stund, men skaden er skjedd og feltet er nå blitt betydelig mindre! Så skjer det noe skummelt... en smell fra forhjulet da jeg treffer noe i veien og en eike ryker og smeller rundt i 10-20 sekund... jeg rekker akkurat å tenke "shit... løpet er over" når eiken slutter å bråke. Den har rullet seg rundt en annen eike!...Men forkjulet har allerede fått seg et kast og subber i forbremsen... Jeg løsner derfor forbremsen med hånda så mye som mulig og tenker at jeg får bare se om det holder til mål - forsøke å bare fokusere på syklingen. Om det holder så holder det, om ikke så kan jeg ikke gjøre noe med det. (Det gjorde det heldigvis også... riktignok så hjulet helt forferdelig ut ved målgang med vannvittig kast i, men det gikk overraskende greit å sykle på. Største problemet var i noen av nedkjøringene hvor jeg bare bremset med bakbremsen... litt skummelt.)

Chapman's Peak og Suikerbossie
Etter Smitswinkel begynner det å bli mange tilskuere! Til å være et litt øde områder (iallefall virket det slik da jeg syklet her i dagene før rittet) så har det samlet seg mange mennesker langs veien og heier! Et slikt antall tilskuere har jeg ikke sett noe i nærheten av på noe ritt jeg har deltatt i før, så dette er artig. Vanskelig å ikke føle seg litt proff med tusenvis av mennesker langs løypa som roper! I tillegg så er det til enhver tid to motorsykler med kameramenn som kjører rundt feltet vårt og filmer! Profft! (Nå er dette riktignok primært fordi de fremste i damer elite syklet blant oss!)

En stund før den neste klatringen Chapman’s Peak starter jeg Gopro kameraet som jeg har på styret. (Se de tre video'ene i mitt tidligere innlegg her.) Den første video'en starter i Misty Cliffs Bay (se kartet på Strava-økten min her), og jeg fikk dermed filmet hele den siste timen av løpet. I den første filmen ligger jeg en periode sammen med Anriette Schoeman som har vunnet dame elite klassen hele syv ganger tidligere!!... Jeg syklet fra henne på vei opp Chapman's Peak - og hun endte i år som nr 2 i hennes klasse.

I feltet sammen med Anriette Schoeman

Chapman’s Peak har jeg fått syklet mange ganger i uken før rittet og vet at jeg bør ta det kontrollert her - fordi ikke lenge etterpå kommer den avgjørende bakken Suikerbossie - og om man ikke har krefter her så blir man blåst av feltet. Chapman's går veldig raskt og greit - og som man ser på video'en passerer jeg sikkert 30-40 mann på vei opp bakken (og én dame!..). I nedkjøringen og igjennom byen Houts Bay blir feltet samlet igjen.

På vei opp Chapman's peak. Fløtt dere! Jeg skal fram!

Så kommer bakken jeg har forsøkt å spare krefter til: Suikerbossie! Den er marginalt brattere enn de andre bakkene i løpet - og nok til at den kjennes ganske mye hardere - iallefall for meg som ikke er noen lettvekter. Tror jeg er den eneste i frontgruppen opp bakken som veier over 85kg... Fra starten legger jeg meg nesten helt foran og sykler mesteparten av bakken rundt 4-5 posisjon. Nå blir jeg obs på nordmannen Joachim Pettersen (chat'et med ham på nett før vi dro ned) for første gang, og han sykler veldig bra helt i tet opp bakken. Suikerbossie har 7% snittstigning og 125 høydemeter og vi kjører bakken på 4:40 med 24kmt snittfart (vam på ca 1600)... puh...Da vi kommer over toppen må jeg gi absolutt maks for å komme over med tetgruppen på ca 8 mann (og Cherise Stander!) og jeg gjør feilen ved å slippe opp bittegrann for mye over toppen mens gruppen akselererer og lar de få 30-40 meter. Denne lille luken var helt grusom å tette... tilslutt må jeg ta et skikkelig spurtdrag (nesten som en sluttspurt) for å tette de siste meterne... Jeg er fortsatt med!

Etter Suikerbossie... en hard luke å tette... :-/

Fra Suikerbossie til målstreken er det 15km igjen - og disse kilometerne går unna med en snittfart på 44kmt! Her forsøker jeg igrunn å sykle å billig som mulig, men det er ikke enkelt... det er flere små bruddforsøk og ikke noe særlig samspill - men gruppa holder samlet.

Vi nærmer oss sør-siden av Cape Town

Siste kilometerne og sluttspurten
Den siste kilometeren går farten ned før det settes fart med ca 500m igjen. Jeg gjør en elendig plasseringsjobb og blir klemt inn mot gjerdet på venstre side... og da jeg ser tennisbanen er det helt umulig å sette igang noe spurt... Når det gjenstår ca 100m (se film fra motorsykkelen her når jeg sykler forbi) passerer jeg Cherise Stander hvorpå hun legger seg på hjulet mitt, og rett etterpå da det spurtes faller noen syklister til høyre for meg og jeg må bremse og bare rulle inn over mål-linjen. På hjulet mitt har jeg vinneren av eliteklassen Cherise Stander, enke av den avdøde Sør Afrikanske terrengsyklisten Burry Stander. Tilfeldigvis hadde jeg valget før start mellom den røde Specialized trøya jeg syklet med og mellom en Specialized memorial-trøye til Burry Stander... litt synd at jeg ikke valgte den siste.

Hadde nr 481 svingt bare noen cm til foran meg hadde jeg havnet i gjerdet...

Etter målgang slår jeg av en prat med Joachim Pettersom, som lå helt fremme i spurten, og det er først da jeg skjønner at vi faktisk spurten om seieren i gruppen og klassene våre. Jeg var ikke sikker på om det var en par man i brudd foran oss eller ikke mot slutten av løpet.. Ikke at det spilte veldig mye rolle for min egen innsats – jeg forsøkte jo så godt jeg kunne uansett. Men jeg ble ganske glad da jeg skjønte at dette kom til å bli et resultat høyt oppe på resultatlistene og noe jeg kunne være svært godt fornøyd med! Resultatene senere på kvelden viste at tiden ble 2:50, og jeg plasserte totalt nr 122 av 33-tusen som fullførte – og det er med de 158 i eliteklassen, så jeg fikk bedre tid enn en god del av de også. I startgruppen min ble jeg nr 2 – og jeg ble nr 5 av samtlige syklister over 40-år. Joachim Pettersen kom enda litt høyere opp og han endte opp med å få en svær pokal for å være beste internasjonale rytter uten profflisens... Grattis til han! :-)

To slitne men fornøyde nordmenn etter målgang.
Etter målgang
Logistikken etter rittet var på linje med resten av arrangementet - svært profft. En enorm sykkelparkering hvor man fikk sette fra seg sin kjære og rusle videre til et øl-telt med live-band! Etter at mine venner Eivind og Rob også var kommet i mål tok vi noen øl og samlet sammen inntrykkene fra dagen. Vanskelig å sette ord på hvor god følelse det var i timene etter rittet. Jeg hadde jo i utgangspunktet tenkt å fokusere på opplevelsen av å sykle rittet uten å tenke så mye på resultatene, men i vintermånedene hjemme før rittet så fikk jeg trent bra og håpet om en ok plassering ble tent. Når jeg da fikk være helt der oppe og kjempe om seieren i gruppen og klassen får så var det over all forventning og lønn for det strevet det har vært å trene på jernhesten i minusgrader før Sør Afrika. Jeg har definitivt aldri vært i såpass god form i mars-måned før - om noen gang før i det hele tatt... nå gjelder det å forsøke å utnytte denne formen nå som sykkelsesongen snart starter hjemme også! Når det er sagt så er Cape Argus et fantastisk opplevelse uansett hvilket nivå eller tid man sykler på. Det er enorm bredde i deltager-basen og en stor andel av syklistene gjør det for turen og opplevelsen. Sånn sett så er dette et arrangement som kan anbefales for alle som er glade i å sykle og som ønsker seg en sykkelopplevelse utenom det vanlige. Jeg kan iallefall anbefale Cape Argus på det sterkeste!




2 kommentarer:

  1. Nice race report, sounds like you had a great time. Congratulations on such a fantastic result, makes all those trips up Steinshøgda worth it !!
    mvh
    Ian

    SvarSlett
    Svar
    1. Thanks :) yes it was a great trip and experience Ill remember for a long time! Hehe - ja!... Steinshøgda is fairly similar to the Argus climbs - so it turned out to be a good preparation hill to train on!

      Slett