 |
| Første klatring opp Angliru |
Angliru har figurert i Spania Rundt flere ganger - og det er ikke den lengste eller høyeste klatringen i en grand tour, men den er bare så ekstremt bratt! Sammen med Zoncolan konkurrerer den om å være den hardeste sykkelklatringen brukt i en av de store flerdagsrittene.
 |
| Melkesyra tvinger fram smilet blant denne gjengen her! |
Jeg har tidligere syklet Zoncolan, faktisk ved to forskjellige anledninger, og den er igrunn ganske lik Angliru hva gjelder vanskelighetsgrad, men hovedforskjellen ligger i at Zoncolan starter bratt og hardt men blir lettere mot slutten, mens Angliru bare blir verre og verre jo lenger opp i bakken man kommer. Det verste partiet av Angliru, La Cuena les Cabres, kommer et par kilometer før toppen og er et parti med 18% snittstigning med makshelning på 23%. Når man allerede har ca tusen høydemeter i bena så er det en tøff prøvelse!
 |
| Knut "crema" på vei opp |
Hele stigningen er på 13,2km med 1241 høydemeter. Det blir 9% snittstigning, men de første 6km er enkle enkle med typisk 5-7% stigningsprosenter, og de siste 7km er det sjeldent under 12% og helt oppe i 23%! Stravasegmentet kan ses på og analyseres her!
 |
| Høydeprofilen fra Climbbybike.com |
Den andre store forskjellen på Angliru og Zoncolan er at Angliru har utsikt hele veien opp - gitt at man har ok vær da... Zoncolan sykles stort sett igjennom en skog og man får ikke samme følelsen av at man er på vei opp et skikkelig fjell!
Første dagen vi alle syklet opp hadde vi drømmevær og helt fantastisk utsikt over dalen. Ganske ulikt de siste gangene Angliru har vært i Spania Rundt.. som jeg kun husker med tåke og regn...
 |
| Linn navigerer en av de siste serpentinersvingene |
Den andre dagen jeg og Henrik Alpers fra hæsjtag #landevei syklet opp så var det mer likt det jeg husker fra Vueltaen... tåke og lettere duskregn. Men med et par hundre høydemeter igjen til toppen syklet vi rett igjennom skylaget og fikk fantastisk lønn for strevet med full solskinn på toppen. Det er noe spesielt å kikke ned på skyer som man akkurat har syklet opp igjennom. Da vet man at man har syklet en skikkelig bakke!
Nå er sykkelferien i Spania over og jeg er på vei hjem... Litt trist, men nå blir det digg med familieferie også. Kanskje til-og-med noen rolige dager med litt mindre sykling?... Vi får se... Det spørs litt på de indre demoner.
Ingen kommentarer: