Bruddseier i Øyeren Rundt!

Seier i masterklassen M40 etter 105km i brudd!

Å vinne et ritt fra et brudd er helt nytt for meg. Også så utrolig tilfredsstillende da! På mange måter morsommere enn å bare spurte opp en sistebakke... Det er noe spesielt å komme inn alene på det siste oppløpet før målstreken. Man får liksom litt skikkelig tid til å nyte øyeblikket. Skikkelig gøy var det!

Klar til start! Aero som fy i dag.

Strategien min før start var egentlig å ikke gjøre en dritt før siste bakken, og starten gikk helt i tråd med denne planen. Tok jo tilogmed selfie så rolig gikk det. (Riktignok var vi bak en masterbil lenge... det var herlig!)

Tid til selfie. Her sparer vi krefter til siste bakken1

Men så etter ca 15km rykker en Kjekkas-rytter avgårde og ikke lenge etterpå bestemmer jeg meg for å støte opp til ham. Ikke vet jeg helt hvorfor... det er ofte at beslutninger i et ritt tas helt ved impuls. På bakhjulet henger den andre Kjekkas-rytteren i feltet seg fast og så er vi plutselig et tre manns brudd.

Tre kommiterte bruddkamerater. Foto: Ola Morken

For noen år siden sa Børsen til meg at "når man er i brudd så må man gå all-in". Det tok altså noen år før jeg fikk testet dette skikkelig, og slik ble det også i dag. Jeg tror vi alle tre gikk all-in. Uten at man forplikter seg til tanken på at dette klarer vi, så holder man heller ikke unna hovedfeltet. Enten så går det, eller så er det game over.

Vi fant ganske raskt en god rytme hvor vi tok føringer på ca 30sek i front om gangen. Kjekkas Trond måtte stå over enkelte føringer av og til, og jeg tenkte igrunn at han aldri kom til å holde inn. Kjekkas Frode virket sterkere...

Her en liten video av samarbeidet vårt:

Etter Solbergfoss byttet Kjekkasene på hvem som skulle stå over føringer, og Trond skulle vise seg å være en ustoppelig dieselmaskin som aldri lar seg knekke! Ved ca 95km var det over-og ut for Frode, etter at han hadde slitt en periode, og de siste 28km kjørte Trond og jeg sammen inn.

Catch us if you can. Foto: Ola Morken

Jeg skjønte ila de siste milene at vi tapte tid til hovedfeltet bak og på enden av hver lange slette snudd jeg meg for å se om jeg kunne se de, noe vi aldri gjorde. Først når det var ca fem kilometer igjen skjønte vi begge at dette faktisk kom til å gå!

Den siste bakken gikk tungt, men den var nok tyngre for diesel-Trond. Jeg fikk en luke og kunne sykle den siste kilometeren til mål alene. Se videoen under fra de siste kilometerne.

Over 105 kilometer i brudd er slitsomt både fysisk og psykisk. Man er reven i revejakta, og bruker alt man har av krefter for å holde bikkjene bak seg! Så på oppløpet var slitet byttet ut med glede og lettelse: En herlig følelse!

M40 masters pallen. Passende at nr3 ikke møtte pallseremoni... han var jo ikke i bruddet! :) 

En av de mest tilfredsstillende dagene på sykkelen! Godt hjulpet av fantastisk vær og et fantastisk godt arrangert ritt av SK Rye. Som vanlig! :)