Kjøre elsykkel til jobb!

Jeg har i år utvidet mitt erfaringsgrunnlag i sykkeluniverset ved å gå til innkjøp av en Buddy elsykkel...

"Hæ, har DU kjøpt elsykkel?" tenker du kanskje nå.. Det har jeg allerede fått høre noen ganger, for å si det slik. Bakgrunnen er fordi jeg bruker denne som et alternativ til å ta bussen de dagene jeg ikke sykler. Jeg synes det er ganske forfriskende å bevege meg til jobben utendørs istedenfor å sitte som sild i tønne på bussen. En buss som stadig må stå i kø den også. Og det er unektelig en ekstremt tidseffektiv måte å komme fra kjøkkenbordet til arbeidspulten på da den går dør-til-dør og man kan hoppe bukk over å bytte klær og dusje mm. Man må bare kle på seg ekstra varme ytterklær, delvis fordi den indre motoren som vanligvis bidrar med å holde varmen er skrudd helt av. Jeg bare sitter der mens bena beveger seg i rolige sirkler og elmotoren flytter sykkelen og meg fremover i 25kmt.

Varme muffer passer jo helt perfekt til min elsykkel-profil

Jeg lever dermed en Jekyll og Hyde tilværelse langs Tour de Finans om dagen. Den ene dagen er jeg en lun elsykkel-pendler som har tatt farvel med samtlige stilregler og som nyter omgivelsene mens jeg smiler og hilser til medsyklister og fotgjengere. Den andre dagen er jeg tilbake i mitt vanlige element som den stereotype stravasyklisten i kondomdrakt med kroppen i høygir for å snitte maks med watt og fart på vei til kontoret!.

View this post on Instagram

A post shared by Martin Paul Hoff (@nebukanezer) on Oct 12, 2018 at 9:27am PDT

For å være ærlig så er det såvidt jeg klarer å si at elsykling er å "sykle". Slik jeg benytter den er det kanskje riktigere å si "kjøre". Jeg bruker jo knapt en kalori og jeg sitter såpass rett opp-og-ned at det føles som jeg sitter på en moped/motorsykkel. F.eks. så har jeg for vane å kikke under venstrearmen for å se bak meg, men når jeg gjør dette på Buddy'en så ser jeg ned i bakken! Jeg gidder ikke logge disse transport-turene på Strava engang - og det sier jo litt!

Men en likhet er det og det er den sinnstilstanden jeg går inn i både når jeg sykler og elsykler som er det nærmeste jeg kommer meditasjon. Jeg sitter og kikker på omgivelsene, som flyter forbi enten rolig eller raskt, og tankene flakker men fester seg sjeldent på noe spesielt. Følelsen av tid blir flytende og det er egentlig kun om det skjer noe at det er noen bilder som fester seg på hjernebarken. Kanskje var soloppgangen over Bestumkilen ekstra fin eller kanskje det begynte å regne. Og det er deilig å våkne på vei til jobben utendørs hver dag med et klarere hodet - kanskje med av et par mentale fotografier fra turen som minne.

Jeg mistenker at jeg også har blitt mere vennligsinnet overfor elsyklister selv. Ikke de rasshø#¤"lene som har trimmet sin til å kjøre i 50kmt så klart, men alle de andre. Ja, så lenge de holder litt til høyre og ikke sperrer de dagene jeg sykler og har dårlig tid!