Froome vinner TDF, og Cologna vant verdenscupen for 2015...

Tour de France dundrer videre på TV-skjermen, men for de av oss som har valgt hytteliv uten tv (!) nøyer vi oss med å lese oppsummeringen av hver etappe på verdensveven etter at Yahtzee-poengene er ferdigfordelt, flagget er tatt ned, og ungene er i seng.

Ikke at det høres ut som vi går glipp av så mye spenning om hvem som kommer til å vinne... lav odds på Chris Froome der han spinner fra konkurrentene mens han av og til tar seg en blås av sin Ventoline astma-medisin. Han passer riktignok på å ikke overskride den daglige dosen på 1600 mikrogram av virkestoffet Salbutamol. For da trenger han ikke å få en "TUE": En Therapeutic Use Exemption, eller på norsk "medisinsk fritak for bruk".

Og nettopp en slik TUE var noe Norges Skiforbund sleit med å få orden på for atten måneder siden da Martin Johnsrud Sundby testet positivt over terskelverdien i to påfølgende dopingprøver. FIS frikjente han først, men etter en anke fra WADA som gikk til Idretten Voldgiftsdom (CAS), er det først nå  blitt besluttet at Johnsrud Sundby manglet en TUE for hans dosering - og FIS har måttet snu i saken og bl.a. frata seierene i Tour de Ski og sammenlagtseieren i verdenscupen (inkl premiepenger). Hele dokumentet fra CAS kan leses her for de spesielt interesserte.

Konklusjonen til CAS: Brudd på anti-doping bestemmelsene

Kort oppsummert så har Norges Skiforbund tabbet seg ganske bra ut her. Det er vanskelig å si det på noen annen måte. Har man ansvar for verdens nest-mest profilerte langrennsutøver så kan man ikke ta noen sjanser i gråsonene for hva som er tillatt og ikke. Om det medisinske støtteapparatet lever sitt eget liv uten å forhøre seg med WADA eller andre når det først er tvil om regelverket, som de påstår, så trenges det en ganske bra oppstramming av rutinene. Om det har noen prestasjonsfremmende effekt eller ikke kan man diskutere til man er blå i ansiktet.... Men om vi ønsker nulltoleranse for brudd på anti-doping bestemmelsene for andre nasjoner så må vi være klar for å ta konsekvensene når vi selv driter oss ut.

Salbutamol er forøvrig ikke akkurat noe nytt... i 1994 ble Miguel Indurain tatt for nettopp dette i en dopingprøve i Frankrike. Han hadde riktignok fått unntak for bruken ettersom stoffet stod på dopinglisten til IOC og UCI, men i Frankrike var det enda strengere regler og stoffet var totalforbudt! UCI endte med å ikke straffe Indurain etter en totalvurdering. (Hans prestasjoner er vel forøvrig såpass omdiskuterte at om han hadde blitt testet for andre stoffer på denne tiden hadde han hatt større problemer..)

Hele saken er ganske trist - og særlig for Johnsrud Sundby. Kall det gjerne en administrativ glipp. Men om det er ett område man ikke kan surre til papirarbeidet så er det nettopp her. Personlig synes jeg det er rart om dette ikke får noen konsekvenser for de ansvarlige i Norges Skiforbund. Dette har ringvirkninger ikke bare for norsk langrenn, men for omdømme til all norsk idrett internasjonalt.

Monsterfjellet Angliru!

Som en del av sykkelferien i Spania denne uken, som jeg har vært på sammen med en stor gruppe likesinnede treningsnarkomane, syklet vi til toppen av monsterfjellet Alto d'Angliru. Og på den påfølgende "hviledagen" i en liten landsby i nærheten dro et par av oss ut og syklet til toppen enda en gang! Vi kunne ha plukket blomster, lest en bok, eller ruslet en tur (som de fleste av andre valgte å gjøre), men de indre demonene og tvangstankene tok overhånd og noen timer senere stod vi på toppen for andre gang på to dager.

Første klatring opp Angliru

Angliru har figurert i Spania Rundt flere ganger - og det er ikke den lengste eller høyeste klatringen i en grand tour, men den er bare så ekstremt bratt! Sammen med Zoncolan konkurrerer den om å være den hardeste sykkelklatringen brukt i en av de store flerdagsrittene.

Melkesyra tvinger fram smilet blant denne gjengen her!

Jeg har tidligere syklet Zoncolan, faktisk ved to forskjellige anledninger, og den er igrunn ganske lik Angliru hva gjelder vanskelighetsgrad, men hovedforskjellen ligger i at Zoncolan starter bratt og hardt men blir lettere mot slutten, mens Angliru bare blir verre og verre jo lenger opp i bakken man kommer. Det verste partiet av Angliru, La Cuena les Cabres, kommer et par kilometer før toppen og er et parti med 18% snittstigning med makshelning på 23%. Når man allerede har ca tusen høydemeter i bena så er det en tøff prøvelse!

Knut "crema" på vei opp

Hele stigningen er på 13,2km med 1241 høydemeter. Det blir 9% snittstigning, men de første 6km er enkle enkle med typisk 5-7% stigningsprosenter, og de siste 7km er det sjeldent under 12% og helt oppe i 23%! Stravasegmentet kan ses på og analyseres her!

Høydeprofilen fra Climbbybike.com

Den andre store forskjellen på Angliru og Zoncolan er at Angliru har utsikt hele veien opp - gitt at man har ok vær da... Zoncolan sykles stort sett igjennom en skog og man får ikke samme følelsen av at man er på vei opp et skikkelig fjell!

Første dagen vi alle syklet opp hadde vi drømmevær og helt fantastisk utsikt over dalen. Ganske ulikt de siste gangene Angliru har vært i Spania Rundt.. som jeg kun husker med tåke og regn...

Linn navigerer en av de siste serpentinersvingene

Den andre dagen jeg og Henrik Alpers fra hæsjtag #landevei syklet opp så var det mer likt det jeg husker fra Vueltaen... tåke og lettere duskregn. Men med et par hundre høydemeter igjen til toppen syklet vi rett igjennom skylaget og fikk fantastisk lønn for strevet med full solskinn på toppen. Det er noe spesielt å kikke ned på skyer som man akkurat har syklet opp igjennom. Da vet man at man har syklet en skikkelig bakke!

Nå er sykkelferien i Spania over og jeg er på vei hjem... Litt trist, men nå blir det digg med familieferie også. Kanskje til-og-med noen rolige dager med litt mindre sykling?... Vi får se... Det spørs litt på de indre demoner.

Sykkelferie i Spania... Bildereportasje!

28 syklister på en ukes sykkelferie i Spania MÅ jo bare bli bra! Vi skal dunke rundt i Austria-regionen i en drøy uke før alle drar hjem mørbanka i kroppen klare for "vanlig ferie".

Etter to sykkeldager så er allerede bena ganske møre. Og det er kanskje ikke så rart ettersom vi allerede er oppe i ca 6500høydemeter klatret. Hardere blir det også... Lagos de Covadonga og Alto d'Angliru står på menyen de neste få dagene - så det blir definitivt ikke mangel på høye stigningsprosenter og laktatverdier!

Bildereportasjen som reklamert i tittelen på dette innlegget består faktisk bare av ett eneste bilde. Det er delvis pga elendig wifi på fjellhotellet, men delvis også fordi jeg synes det var såpass oppsummerende for følelsen av å sykle på fjellet her. Særlig i dag med strålende sol! 

Alpers tar en føring over et av dagens pass!

Imorgen skal det visstnok regne litt - men vi tar det med fatning samt lange ermer (armer?), ben og vindvest. Gleder meg!

Seier i master-NM!

I dag vant jeg klassen min i master-NM og det var en veldig god følelse å krysse målstreken først! Og ikke minst motta mestertrøyen som jeg skal få bruke det neste året!

"Hei hei" fra toppen av podiet!

Da jeg lå på sykehuset etter velten i Skien for et par måneder siden så hadde jeg ikke trodd på dette om noen hadde fortalt meg... Men de siste ukene har formen vært bra - og siden NM-løypens avslutningsbakke så ut til å passe meg godt begynte jeg å tenke at dette kunne blir en topplassering! Men ritt er ritt.... man må også ha marginene på sin side.

Takk til kombinasjonen Strava og wattmåler sier jeg bare. Jeg har jo faktaene: Ikke er jeg spesielt god på korte spurter, men på 40-60 sekunds drag, da gjerne i en bakke, er jeg god (relativt iallefall). Perset på 40sek for bare noen dager siden med 934watt - som nok ikke er så verst for en mosjonist i 40-års kriseklassen.

Planen var derfor enkel: Jeg målte opp litt i underkant av fem hundre meter til målstreken før start - og på høyresiden her stod det en lyktestolpe som ville markere starten på langspurten min. Så var det bare å komme seg igjennom 115km med kupert terreng først da!... Og helst med krefter til en bakkespurt også...

Puh... Måtte grave litt her og der. Foto (c) Ola Morken

Mistet litt troen på topplassering underveis da jeg måtte grave frem mye krefter i noen av bakkene. Gikk jo det ene rykket etter det andre, samt at noen småbrudd kom avgårde - men jeg holdt hodet kaldt og gamblet på at vi ville samles igjen. På den siste av de tre rundene på 39km, og kanskje særlig siste halvdel av denne runden, kjente jeg at jeg fortsatt hadde krefter i reserve og fikk litt ekstra adrenalin av at bena var så gode. Lå godt fremme siste tjue kilometerne og holdt posisjon blant de aller fremste til jeg kom til min kjære lyktestolpe 450m før mål. Da jeg rykket her (rett under 1000watt i 30sek) fikk jeg såpass stor luke opp bakken at jeg kunne faktisk roe litt ned rett før mål med god kontroll på gutta bak.

Jeg er ikke vant til å vinne så mye. Delvis er det nok fordi jeg aldri har vært veldig opptatt av det. Alltid redd for å forvente for mye ettersom man fort blir skuffet - helst vil jeg at alle rittopplevelser skal være gode, og da forsøker jeg å ikke tenke for mye på resultater. Men... Jeg skal innrømme at det var en veldig god følelse å krysse målstreken som førstemann i dag. Særlig når min kjæreste (og kone faktisk!) og minstemann hadde tatt fergen/buss over for å heie meg inn over mål!

Dinosaurer er fortsatt mer interessent enn sykkel! Go figure.

Var også strålende support og støtte fra Sagene IF Sykkel i dag - takk skal dere ha!

God støtte og support fra klubben. Takker! :)

Dette innlegget har jeg skrevet i hui og hast - fordi i natt er det avreise til Spania for å sykle bratte fjell i Austuria-regionen i én uke! Spørs om ikke NM-trøya skal få testes litt der nede også! :)

Navnelapper på alt!

Jeg har tidligere hatt noen fæle tusj-på-teip navnelapper bak på hjelmen de gangene jeg har forvillet meg inn i en rulle. Da kan en sliten medsyklist skrike til meg "MARTIN SIST" slik at jeg vet at jeg skal legge meg ut bak ham i fartsrekka. Grusomt stygt, men gjør jobben.

Men nå er disse fæle tusjskrevne lapper historie! Bort med dere! For jeg har fått en fin samling med navnelapper fra merka.no - drevet av en hyggelig bærumssyklist -  som tilogmed er pyntet med en fin Strava KOM-krone. Passer bra til en stravaslave.

Og hva gjør man når man har en slik fin samlng med navnelapper? Jo, man klistrer det på alt. ALT sier jeg!

Som 'Spania riggen' Specialized Allez:

... som jålebukken Canyon Ultimate CF SLX...

... som på hjelmen...

... og som på egentlig hva som helst av annet utstyr hvor det er plass! Garmin kanskje, brille-etuiet, vannflaskene - you name it!

Så neste gang du blir forbipassert det hende du skimter i venstre øyekrok en liten gul krone som suser fordi deg! Ha! :)