Test av Specialized sykkel med Ultegra Di2

Til neste sykkelsesong skal jeg ha ny sykkel! I den forbindelse fikk jeg i dag låne en testsykkel fra BAB Racing på Grünerløkka (en veldig tøff sykkelbutikk med hyggelige ansatte) og fikk ta en bra treningsøkt rundt Oslo på den.

Sykkelen jeg testet var en Specialized Venge Pro 2012-modell med Ultegra Di2 (elektriske) gir.

Utstilt på Grefsenkollen!

Rammen på denne sykkelen er den samme rammen som Mark Cavendish vant VM i 2011 på (Specializeds aerodynamiske "Venge" ramme), men denne sykkelen er hakket under toppserien S-Works og kommer derfor med den "nest-beste" Ultegra Di2 gruppen.

Aero-rammer har vært et satsingsområde for de større sykkelprodusentene de siste par årene - med for eksempel Cervelo S3 rammen, Felt AR1, og nye Trek Madone 7. Den største ulempen disse rammene har er at de veier mere enn all-round rammene (som f.eks. Specialized sin egen "Tarmac" ramme), men her scorer Venge rammen bra - den veier mindre enn feks aerorammene til både Cervelo og Felt. I tillegg så ser jeg på rammetester at Venge også scorer bra på både aerodynamikk og stivhet - så om man først skal ha en aero-ramme så ser det ut som Venge er en av de aller beste. Men, trenger jeg en aero-ramme?... Svaret er sannsynligvis nei - det har fordeler når man spurter i høy hastighet og når man ligger alene i brudd - men primært er dette viktig for triathalon-syklister som setter på en tempobøyle. For fellesstartritt så blir fordelen minimal, om noen. Et annet problem er at om man først kjøper en aerodynamisk ramme så bør man også passe på at man har en svært aerodynamisk sittestilling - om ikke, så blir aerofordelen pga rammen såpass marginal at hele poenget blir borte. Jeg er veldig keen på Specialized og alternativet Tarmac-rammen skal være både lettere og stivere - så det er mulig det er denne rammen jeg skal peile meg inn på. Vi får se.

Da vi syklet fra butikken på Grünerløkka la jeg raskt merke til at sykkelen virket veldig stiv i forhold til min (gamle) Cervelo S2. Dette skyldes nok like mye de 45mm karbon Roval hjulene (Specialized sine egne) som rammen - men, uansett en skikkelig godfølelse når jeg reiste meg og tråkket til - fantastisk respons og akselerasjon pga stivheten. I tillegg så var den merkbart mere behagelig enn Cervelo'n å sykle over ujevnheter i asfalten. Antar at dette skyldes rammekonstruksjon - det var iallefall en relativt behagelig opplevelse å krongle seg oppover til Storo over diverse trikkeskinner, fortauer, og hull i asalten.

Sykkelen var veldig retningsstabil og ingen problem å slippe styret. Faktisk så virket den nesten litt "tung" å svinge med iallefall iforhold til Cervelo'en. Igjen virker det som dette er en sykkel som er satt sammen for å kjøre med stor hastighet med og ikke små krappe svinger i sakte fart. At den er aerodynamisk betviler jeg igrunn ikke, men slike forskjeller tror jeg ikke man klarer å kjenne på veien - det må måles i vindtunnel tror jeg. Det virket iallefall som om den rullet veldig bra og raskt! :-)


Elektriske girskiftere

Og så var det de elektriske girskifterne da... dette har jeg kun testet i ca 5-min på en annen sykkel før (i 2010 - faktisk på Edvald BHs temposykkel) og dette var derfor svært nytt for meg. Jeg har vært nysgjerrig på dette lenge og hørt mye godt om det så jeg var veldig spent på å få prøve dette skikkelig.

Det jeg ikke likte:

Det aller første jeg la merke til var at man ikke får noen "tilbakemelding" fra knappene - det er ingen klikkelyd eller følelse slik at man vet at man har trykket hardt nok. I tillegg så skifter girene såpass stille at den eneste måten å vite at man faktisk har skiftet gir er enten at man kjenner det på tråkket eller ved å kikke ned på bakskifteren. Mulig at dette er noe man blir vant til, men dette likte jeg iallefall ikke - særlig når man girer ned i forkant av en skarp sving (og ikke kjenner giringen i tråkket) - da var jeg svært usikker på om jeg var i riktig gir når jeg kom ut av svingen og var klar til å akselere igjen. Jeg er vant til at når man f.eks. skifter til et lettere bakgir så kjenner man "klikk'et" på fingeren. Denne kontakten med girene er helt borte på elektronisk skifting.

Det andre er utseende på både frontskifteren og batteriet. Pga motoren på skifteren så er den klumpete - og batteriet er stort og må naturligvis henge fast på rammen. Dette gjør også at de elektroniske girgruppene veier litt mere enn de mekaniske.

Klumpete-look

Det tredje jeg ikke likte var mistanken om at batteriet går tomt - selv om det sies at de varer ekstremt lenge. Det finnes en batteri-indikator som jeg ikke forstod noe av - så for sikkerhets-skyld fikk jeg med et ekstra batteri på lomma. Litt usikker på om jeg har lyst til å ha enda en ting i hjemmet som jeg må lade opp... nå på høsten har jeg allerede en rekke ting jeg skal lade opp når jeg skal på sykkeltur (mobil, sålevarmere, lysbatteri) og vet ikke om jeg orker enda en lader...

Det positive med Di2:

Det tok litt tid før det ble en vanesak å trykke på riktige knapper for lettere/tyngre på begge sider, men når dette gikk seg til så ble jeg raskt imponert over hvor presist det girer. Kanskje særlig ble jeg overasket over frontskiftingen som er både svært rask og lydløs - dette var noe annet enn min gamle SRAM Red frontskifter som lager noen forferdelige smell og som alltid har vært vanskelig å få stilt inn riktig (den nye Red serien skal riktignok ha en mye bedre frontskifter)!

En liten strøm-wire til bakgiret

Å skifte mange gir om gangen var heller ikke et problem - det er bare å trykke flere ganger raskt etter hverandre og bakskifteren går raskt ned til de letteste girene.

Funksjonaliteten på girene var dermed helt upåklagelige og imponerende bra! I tillegg så sies det at elektriske girskiftere skal være nærmest vedlikeholdsfrie. Bare i år har jeg skiftet bak-wire/strømpe på Cervelo'en to ganger for å bedre funksjonaliteten, og dette er et arbeid jeg gjerne kunne vært foruten!

Oppsummering

Det var morsomt å teste en såpass stiv, og behagelig, sykkel med smertefri elektronisk skifting. Det har faktisk skjedd en del de siste par årene på sykkelfronten for det er merkbare forbedringer til min Cervelo som snart er 3 år gammel. Rammen og hjulene skal jeg definitivt vurdere til neste år - men elektronisk girskifting tror jeg ikke jeg kommer til å gå for - jeg liker ganske enkelt kontakten man har med girskifteren igjennom hånden og jeg vil ikke ha enda en ting å lade opp. Men, dette er smak-og-behag - og denne sykkelen satt opp slik jeg testet den er uten tvil en fantastisk bra sykkel som kan trygt anbefales selv om jeg tror jeg skal se nærmere på Tarmac med mekanisk girgruppe for min egen del.

Bli med på B8 tirsdag 2 oktober

Henrik Alpers og Børsen arrangerer "Børsens 8-timers" på tirsdag om en uke (2 oktober). Jeg skal selv være med på denne sykkelturen i Nordmarka som starter fra Oslo Børs kl 1600 og varer i ca 8 timer (litt over 6 av de er effektiv sykling såvidt jeg har forstått) og oppfordrer alle andre til å bli med også!

Med egen logo!

Meld deg på på Facebooksiden her. Mere detaljer om arrangementet kan finnes på Henrik Alpers' blogg.

Dette er første gang jeg blir med selv - og selvpiner som jeg er så gleder jeg meg naturligvis til en 8-timers økt i høstkulde og mørke etter en hard dag på jobb. Om man ønsker en nogenlunde behagelig tur og tilnærmet lik positiv opplevelse så bør klær og utstyr være tilpasset dagens temperatur og øvrig værforhold (som kraftig lys på sykkelen med oppladet batteri) - samt at det er lurt å ha med en sekk med ekstra klær og mat.

Vel møtt - vi sees utenfor børsen på tirsdag kl 16! :-)

En sykkelbok du må lese!

Denne er allerede svært godt kjent, og kanskje allerede lest av de fleste som er innom bloggen, men Tim Krabbés "The Rider" er en såpass god bok at den kan ikke nevnes for ofte. Den er ganske enkelt den viktigste boken man må lese om man vurderer seg selv som en seriøs sykkelmosjonist! Selv leste jeg den for første gang i sommer (ja, litt sent) - dvs. jeg lastet den ned på lydbok fra audible.com og hørte på den mens jeg var på sykkelferie i Frankrike/Italia! Jeg kommer definitivt til å lese den igjen for den er full av gullkorn som en landeveissyklist setter ekstra pris på.

Tim Krabbé er en forfatter fra Nederland og i tillegg en mesterskapsspiller i sjakk (se hjemmesiden hans her) . I 1970-tallet så trente han og deltok i en rekke sykkelritt - og som han skriver svært kort i sin biografi: "From 1973 to 1980, I raced."

Boken Sykkelrytteren ble utgitt i 1978 og beskriver Krabbés deltagelse kilometer for kilometer i et sykkelritt i Frankrike: Tour de Mont Aigoual. Såvidt jeg kan forstå så er dette et fiktivt ritt - men fjellpassene som beskrives i rittet, inkludert Mont Aigoual, er definitivt ikke fiktive og er visstnok fine fjell å sykle om man befinner seg i nærheten av nasjonalparken Cévennes i Frankrike.

Til tross for at vi kanskje sykler med litt bedre utstyr i dag enn på 70-tallet så er tankene som farer igjennom Sykkelrytteren underveis i rittet ttidløse og alle syklister vil kjenne igjen mange av situasjonene og refleksjonene som Krabbé gjør i boken/rittet. Krabbé snakker om sykling på måten som en syklist snakker om sykling, og boken er full av fantastiske sitater som man "kjenner igjen". Og kanskje særlig om man har litt erfaring fra fellesstartritt på landeveien.

Av gode sitater så anbefaler jeg den lille listen hos Cyclingtips. Legger ved tre utvalge som har blitt hengende igjen i hodet mitt og som dukker faktisk typisk opp i et ritt!:

“I toss my street clothes onto the back seat of my car, look at the folds they make when they land. They’ll stay that way until I put them on again, or until an official gathers them together after I’ve died in the race” 

og

"Lebusque has reached the age of 42 without ever understanding that Reilhan, for all his wheel-sucking, is more of a racer than he is, no matter how much he pulls."

Bokens avslutning inneholder et sitat som jeg personlig har filosofert en del over - det er en ganske enkel beskrivelse av Krabbé som barn mens han trykker på skrivemaskinen til faren sin. Det dreier som om konkurranseinstinktet til en idrettsutøver - den inn-boende trangen til å slå rekorder samme hva det er:

“My sporting career, 1948: We had a typewriter and sometimes I was allowed to use it. I typed all the numbers. I started with 1 and went up from there. Each number was higher than the one before. My life was all about breaking records.”

Så om du ikke har lest denne "bibelen" av en sykkelbok enda er det bare å få gjort det!

En sykkelfilm du må se!

Det finnes ikke mange gode "sykkelfilmer", men en som jeg så i sommer og som er definitivt en må-se film for alle overivrige sykkelmosjonister er The Flying Scotsman. Dette er den sanne historien om syklisten Graeme Obree, som bygde sin egen sykkel som bl.a. inkluderte kulelagre fra vaskemaskinen hans, og som satte én-times verdensrekorden på bane i 1993 og 1994. Han ble også verdensmester på bane individual pursuit (hva heter det på norsk?) i 1993 og 1995.

Graeme Obree på sykkelen "Old Faithful"

Historien om Graime Obree er fascinerende - mye grunnet hans personlighet, men også fordi han hadde noen svært forutseende tanker om viktigheten av aerodynamikk.

I tillegg til filmen så anbefaler jeg å lese Wikipedia-artikkelen om han, og også se dokumentaren som finnes på youtube. Her er første del av dokumentaren - de påfølgende delene er lette å finne fra denne:

Enjoy!

Marlboro og Absolut Vodka får nøkkelhullsmerke!

Nå som høsten har ankommet og norske mosjonister møter den tøffeste tiden på året når det gjelder å holde kroppsvekten nogenlunde i sjakk så får vi heldigvis hjelp fra våre folkevalgte med å velge sunn mat og drikke!

Nøkkelhullsmerkingen har møtt litt motstand - bl.a. nylig av kjendiskokken Eyvind Hellstrøm. Men, det Hellstrøm åpenbart ikke har skjønt er at et nøkkelhullsmerke betyr ikke at matvaren nødvendigvis er "sunn" i absolutt forstand - det betyr bare at den er "sunnere enn andre varer i samme kategori". Så om man allikevel skal spise frossen pizza 7 dager i uken så er det derfor relativt sunt å kjøpe Pizza Grandiosa som har fått myndighetenes velsignelse som den "sunneste pizzaen" i frysedisken! Det er ganske enkelt en Enstein-tilnærming til valg av matvarer! Spennende!

I den forbindelse vil jeg røpe to nye produkter som jeg har via enkelte kilde, fått bekreftet at snart skal motta mydighetenens velsignelse som de "sunneste produktene i sin kategori". Og husk, som det står på www.nokkelhullsmerket.no:

"Du kan stole på nøkkelhullet."

Puh, det var godt å vite!

Her er de to produktene som veldig snart skal få myndighetenes nøkkelhullsvelsignelse:

Marboro - "Det sunne nikotinvalget"

Absolut Vodka - "The healthy choice between vodka"

Å gå seg vill i marka med sykkel...

Ettersom noen snille mennesker har flekket litt maling her og der i marka for å markere selv de mest overgrodde stiene så skulle man ikke tro at å komme seg fra en hovedvei til en annen ved hjelp av slike småstier burde by på de største problemene. Ja... skulle man tro.

Jeg har ved en håndfull anledninger klart å forville meg i skauen på forsøk på å følge disse malingflekkene. For noen år siden så surret jeg rundt et eller annet sted sør for Løvlia i godt over to timer, i fjor forvillet jeg meg på vei mot Steintjernshøgda (fant riktignok fram tilslutt) - og i går klarte jeg igjen å gå meg vill på det som skulle være en enkel overgang nord for Lommedalen.

Hmmm.. jeg følger denne mot Løvlia...

Vanligvis så sverger jeg til mottoet om at «det er alt for sent å snu», men i går så etter å ha 1) trampet igjennom en myr opp til knærne (med sykkelen på ryggen) for deretter å 2) få en fint 20cm ripe på høyre legg fra en skarp pinne, og tilslutt 3) klare å traske rett igjennom en åker av brennesler så satte jeg meg ned og analyserte situasjonen grundigere enn vanlig. Etter å ha innsett at det var gått ca 30min siden sist jeg så en malingflekk og at jeg jo egentlig ikke hadde tenkt å trene ettersom jeg var (og fortsatt er..) skikkelig forkjølet med tette luftveier så bestemte jeg meg for a ta turen tilbake igjennom brenneslene, forbi den skarpe pinnen, og returnere over myra. På vei tilbake over myra møtte jeg en eldre herremann med Fjellreven sekk som stirret på meg som om jeg hadde falt ned fra himmelen. «Hei hei», sa jeg. Null respons - men jeg er forsåvidt ganske vant til at folk ikke hilser tilbake, både syklister og gående.

ENDELIG EN STI IGJEN!.... :-/

Det var i alle fall godt å ta en varm dusj vel hjemme igjen litt senere! Fortsatt forkjøla i dag… lurer på hvorfor.

Oslos mest idiotiske sykkel-løsning?

Som vi vet fra bloggen til Olav Torvund, som står fremst på barrikadene i kampen for bedre sykkelveier i Oslo, så er det stor konkurranse om hva som er den aller mest idiotiske trafikkløsningen for syklister i Oslo ettersom eksemplene på farlige trafikkfeller for syklister er utallige! Det er én slik trafikkfelle jeg (og svært mange andre syklister) passerer ganske ofte, og som jeg vil presentere som mitt bidrag til en eventuell kåring av den mest idiotiske sykkel-løsningen i byen:

Sykkelbroen over Lysaker (heter "Frank Sætrang broen") ble åpnet i 2010 av Jens Stoltenberg - og kostet ca 40 millioner å bygge. En litt spesiell sak med denne broen er at den er kun for syklister - de som spaserer/løper skal gå ned trappen til høyre.

Syklister til venstre! Gående til høyre!

På vei nedover broen så får man naturligvis bra fart og aner fred og ingen fare - jammen er det deilig å sykle til jobb tenker man her!

Wheeee - her får vi god fart på vei ned! :-)

Dessverre så sprekker illusjonen om at man sykler på en trygg sykkelvei når man kommer til enden av broen. Først kommer det noen "fartsdempere" (svært uegnet for landeveishjul som tidligere påpekt). Deretter kommer "den idiotiske sykkel-løsningen"/ trafikkfellen: Man må krysse Frantzebråtveien som er en svært trafikert vei, og der er det satt opp en fotgjengerovergang...

En fotgjenger overgang til syklistene på vei til jobb.

... en fotgjengerovergang!!! Minner om at denne broen ikke er for gående, men kun for syklister!...

Det fremstår som en merkelig beslutning om at man ikke forlenget broen når den ble bygd også over Frantzebråtveien - det er mulig man synes at 40 millioner var allerede så mye penger at nå fikk det holde, men da er det verdt å minne om at 40 millioner er som en dråpe i havet å regne når man sammenligner resursbruken på bilveiene i samme område. Realiteten er ganske enkelt at det er ingen som bremser ned til full stopp for så å gå av og trille sykkelen over denne fotgjengerovergangen (som muligens er tanken?), og resultatet er at det er mange som forsøker å time'e kryssing av veien mellom bilene.

Her har man skapt, etter min mening, en av de aller farligste løsningene for syklister som jeg kjenner til i Oslo området. Man trenger ikke observere denne overgangen veldig lenge før man ser farlige situasjoner, og senest i går da jeg kom joggende forbi her så var det flere close-calls mellom bil og sykkel. Jeg vet ikke om det har vært alvorlige ulykker her - men, om det ikke har skjedd allerede (det regner jeg nesten med) så er det garantert at det vil skje, nettopp fordi både syklistene på vei ned broen og bilene på veien holder høy hastighet.

Jens Stoltenberg sa i intervjuet ved åpningen at det er "en veldig flott bro" og at "dette vil vi ha mye mye mer av". Ja det vil vi jo selvfølgelig - og ikke minst vil vi at Jens Stoltenberg begynner å levere på sine løfter om bedre forhold for syklister, som han vel har lovet i minst ti år nå uten at har skjedd noen merkbare endringer. Men, man kan ikke bare tenke 100 meter om gangen og for eksempel bygge en sykkelbro som skaper et enda større problem i enden. Her trengs det en helhetlig tilnærming som har vært fraværende i byggingen av denne broen.

Følg meg på Facebook! :)

Nå har jeg endelig fått summet meg til å sette opp en fornuftig måte å følge bloggen på Facebook - for de som ønsker det!

Gå inn på https://www.facebook.com/groups/martinssykkelblogg/ og klikk på "Join Group" oppe til høyre. Da må jeg "approve'e" - og jeg gjør det så raskt jeg kan.

klikk på denne

På denne siden så "feed'es" innlegg fra bloggen inn etterhvert som jeg skriver de og du vil få en påminnelse (som du kan skru av i FB om du så ønsker) når det kommer noe nytt. Gruppen vil legge seg inn i listen over andre grupper du er medlem i på venstre side av din FB hovedside - som dette:

bloggen på FB

Team GB trøye!

Takket være min svoger som jobber i Londons Olympiske Komité så har jeg fått i gave samme sykkeltrøye som Team GB brukte i OL! Man kan kjøpe replika-trøyer som visstnok har noen små forskjeller - men, denne skal være helt identisk! Kult! ;-)

Lance Armstrong vs Troy Davis

Si for eksempel at ni uavhengige personer vitner mot en morder og forteller i retten at de så ham begå handlingen.

Omtrent slik er vitneutsagnene i Lance Armstrong saken - bare at her så kjente de også gjerningsmannen personlig og han innrømmet til vennene hans etter handlingen at han var "skyldig". Vitnene, som enten så Lance ta ulovlige medikamenter eller har blitt fortalt av Lance hvordan han tok de, inkluderer tidligere lagkamerater, en eks-kone og en eks-forlovede. I tillegg finnes det tilleggsbevis utover vitnene - som bl.a. inkluderer den positive EPO prøven (avdekket i sin tid av L'Equippe) og indisier på bruk av Testosteron og blodoverføringer. For de som har god tid kan den fulle liste av samtlige bevis mot Lance leses i denne artikkelen hos cyclingnews.com. Ellers så kan man vente til USADA slipper alt bevismaterialet sitt - noe de har bekreftet at de vil gjøre på et tidspunkt.

Konkurrenter på "like vilkår"...

Til sammenligning så har det amerikanske rettvesenet dømt forbrytere til døden basert på vitneutsagn - bl.a. skjedde dette for Troy Davis i fjor (og som riktignok skapte svært mye debatt rundt vitneutsagn og dødsstraff) uten noen tilleggsbevis. Til tross for bevisbyrden mot Lance så unngår han noen direkte straff utover å bli fratatt titlene sine og få en fremtidig livsvarig utestengelse. Vi lever i en urettferdig verden når det har vært såpass vanskelig å få aksept for bevisbyrden mot Lance Armstrong mens man samtidig dømmer en mann til døden med langt svakere beviser.

Terskelen for å tro på bevisene mot den rike idrettshelten som støtter kreftsaken er iallefall vesentlig høyere enn å tro på bevisene mot den fattige og ukjente "drapsmannen".

Henrettet i 2011 på basis av ni vitneutsagn.

Ny video fra Danny MacAskill

Kul video fra Danny MacAskill akkurat sluppet. Nå i San Fransisco! Anbefales. Hans 3 forrige video'er (mest populære iallefall) kan finnes herifra

Tryvann TiTusen!

I dag syklet jeg 27 ganger opp og ned til Tryvann fra Gressbanen i prosjektet Tryvann TiTusen!

Kort fortalt

Tryvann TiTusen består av å sykle mer enn ti tusen høydemeter på én treningsøkt opp og ned til Tryvann. For å gjøre det måtte jeg gjøre dette 27 ganger for å komme over ti-tusen grensen. Jeg har hatt ideen om å forsøke meg på ti-tusen høydemeter på en økt i drøye to år nå  - egentlig var planen å gjøre det i Frankrike og kombinere en håndful col’er, men det ble så komplisert at jeg fant nå ut at jeg skulle likesågodt forsøke på denne her hjemme.

Før start grovregnet jeg litt på hvor lang tid det ville ta - og kom frem til at det i verste fall kunne ta over 16 timer... Ikke raskt, men målsetningen var å gjennomføre - ikke gjennomføre med raske tider. På tips fra Børsen (en annen BOC’er) om at det er tøfft å stå imot både utmattelse og trøtthet samtidig som det blir sent på kvelden (mørkt) så startet jeg derfor på fredag kveld istedenfor lørdag morgen - slik kunne jeg avslutte turen på lørdag ettermiddag i fullt dagslys. Dette var jeg også svært glad for da det nærmet seg slutten - det hadde ikke vært gøy å avslutte de siste timene i kulde (på natten var det ca 5 grader på Tryvann) og mørke. Jeg brukte tilslutt litt lengre enn estimert - totalt i underkant av 19 timer (inkludert halvannen time pause litt fordelt) fra jeg startet kl 20:30 hjemmeifra på fredag kveld til jeg var ferdig kl 15:30 på lørdag ettermiddag.

Ca kl 23:00 - 3dje drag

Selve økten

Det sies at god trening skal være smertefullt. Om det er riktig så var dette en svært god treningsøkt! Økten fikk jeg logget på min Garmin Edge 705 (ladet 2-ganger i bilen under pausene) og har lagt den inn på Strava. Fra Google Earth dobbelsjekket jeg på forhånd at én tur er 378 høydemeter - og at 27x blir da 10206 høydemeter - i tillegg til de høydemeterne jeg fikk på vei dit så er ser de høydemeterne som min Garmin har logget totalt(10424) veldig riktig ut ifht egne beregninger! Distansen syklet ble 317km

Før start var jeg usikker på om jeg ville klare å gjennomføre - men startet med tanken “det er bare en måte å finne ut på!”. Pga dette syklet jeg ekstremt defensivt - eneste tanken stort sett hele tiden var å sykle opp så billig som mulig, ikke tenke på tiden, og heller tråkke til litt mere mot “slutten” om jeg hadde overskudd til det. Når man ser på tidene så ser man at jeg har syklet veldig tregt - med tider stort sett på høye 20-tall, og flere på rett over 30 minutt (merk at på natten var jeg så kald at jeg tok småpauser på vei opp for å tisse e.l. for å unngå å bli for kald på toppen). Mot “slutten” (les de siste 5 timene) så fikk jeg igrunn aldri det helt store overskuddet til å senke tidene heller - det ble mere en kamp å bare holde pedalene i gang - tråkke, tråkke, tråkke. På aller siste gang opp (27’ende gang...) så fikk jeg bestetid for dagen på 22min blank, som jeg får være fornøyd med gitt tilstanden min da.

På formiddagen. Ca drag 22

De gangene jeg har syklet Trondheim-Oslo så husker jeg hvor tungt det var å sykle opp de “beryktede” Frognerbakkene når jeg var sliten mot slutten av rittet. Dette er en bakke med ca 4% snittstigning og ca 60 høydemeter. Tryvann har en snittstigning på 6.7% og 378 høydemeter - og man må ganske enkelt opprettholde et visst minimumswatt i tråkket for å ikke stoppe opp. Når jeg rundet ti-timer i dag så var det igrunn ikke noe annet enn å fokusere på å holde en god tråkkfrekvens og forsøke å holde en fornuftig minimumsfart opp - bakken er slitsom nok i seg selv!

Ellers var det en positiv opplevelse å sykle igjennom natten og oppleve soloppgang over Oslo. Heldigvis så var det skyfritt omed fullmåne på himmelen. Utsikten (særlig fra svingen ved Kapellet) over soloppgang over Oslo er sikkert en av de beste i byen, og i en periode så hadde jeg soloppgang med flotte farger på østsiden og fullmånen som forsatt hang på himmelen på vestsiden. En opplevelse!

Underveis var min forlovede Tonje (vi gifter oss om én uke i dag!) fantastisk support. Hun hadde på forhånd klargjort to kasser med drikke, mat og klær som jeg hadde stående på toppen av bakken slik at jeg iutgangspunktet var selvforsynt, men hun kom innom med jevne mellomrom med “ekstra” mat - inkludert Honnikorn (nam!!!), varm hjemmelagd pizza, kaffe på termos, mm. Kunne ikke fått bedre support! Til-og-med en suprise visit kl 04:30! :-)

Honnikorn var en vinner! Nam!

Målgang

Det er følelsesladd å komme til mål når man har holdt på såpass lenge, er såpass sliten og har såpass vondt over hele kroppen. I video’en fra Norseman 2012, som jeg anbefalte på bloggen i forrige uke, så ser man hvilken følelsesmessig utladning deltagerne får ved målgang. Denne opplevelsen kjente jeg igjen fra et par av de målgangene jeg har tidligere hatt i Trondheim-Oslo (kanskje størst var første gang jeg syklet i 2003 på over 20-timer og var så omtåket at jeg nesten ikke husker noe mot slutten). Og i dag var det utrolig godt å sykle opp de siste par hundre meterne for siste gang - og selv om det ikke var noen folkemasse, ingen flagg og ingen målseil - så stod kjæresten på toppen og ventet. Det falt et par tårer da jeg fikk gratulasjonsklemmen etter målgang! “Du klarte det! Du klarte det!”

Nå skal det soves!

10 meter igjen!

Ikke ti-ganger opp... TiTusen høydemeter!