Å gå seg vill i marka med sykkel...

Ettersom noen snille mennesker har flekket litt maling her og der i marka for å markere selv de mest overgrodde stiene så skulle man ikke tro at å komme seg fra en hovedvei til en annen ved hjelp av slike småstier burde by på de største problemene. Ja... skulle man tro.

Jeg har ved en håndfull anledninger klart å forville meg i skauen på forsøk på å følge disse malingflekkene. For noen år siden så surret jeg rundt et eller annet sted sør for Løvlia i godt over to timer, i fjor forvillet jeg meg på vei mot Steintjernshøgda (fant riktignok fram tilslutt) - og i går klarte jeg igjen å gå meg vill på det som skulle være en enkel overgang nord for Lommedalen.

Hmmm.. jeg følger denne mot Løvlia...

Vanligvis så sverger jeg til mottoet om at «det er alt for sent å snu», men i går så etter å ha 1) trampet igjennom en myr opp til knærne (med sykkelen på ryggen) for deretter å 2) få en fint 20cm ripe på høyre legg fra en skarp pinne, og tilslutt 3) klare å traske rett igjennom en åker av brennesler så satte jeg meg ned og analyserte situasjonen grundigere enn vanlig. Etter å ha innsett at det var gått ca 30min siden sist jeg så en malingflekk og at jeg jo egentlig ikke hadde tenkt å trene ettersom jeg var (og fortsatt er..) skikkelig forkjølet med tette luftveier så bestemte jeg meg for a ta turen tilbake igjennom brenneslene, forbi den skarpe pinnen, og returnere over myra. På vei tilbake over myra møtte jeg en eldre herremann med Fjellreven sekk som stirret på meg som om jeg hadde falt ned fra himmelen. «Hei hei», sa jeg. Null respons - men jeg er forsåvidt ganske vant til at folk ikke hilser tilbake, både syklister og gående.

ENDELIG EN STI IGJEN!.... :-/

Det var i alle fall godt å ta en varm dusj vel hjemme igjen litt senere! Fortsatt forkjøla i dag… lurer på hvorfor.